Fremtidsutsikter for olje og energi

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen!

Jeg har fått gleden av å ønske dere alle velkommen til Risavikadagen 2020.  De har et spennende program – som bidrar til å løfte regionens største og viktigste havn til sin plass som en del av det dynamiske næringslivet – som denne regionen er viden kjent for.

Det blir ofte sagt at når en statssekretær eller rådgiver må steppe inn for en statsråd i siste liten, og skuffer arrangør og publikum, er det liksom politikkens svar på buss for tog.

I dag er det omvendt. Det var altså min politiske rådgiver Erlend Jordal som skulle snakke her på Risavikadagen. Når jeg nå har steppet inn for Erlend, vet jeg ikke helt hva man skal kalle det. Vi er i alle fall tilbake på skinnegangen for å si det sånn. :)  

Jeg er uansett veldig glad for å komme hit og snakke om "fremtidsutsikter for olje og energi"

Og olje og energi er helt sentrale stikkord når vi snakker om denne regionen.

Vannkraften, Elnett 21, landstrøm, det maritime hydrogenprosjektet i Dusavika, petroleumsbasene, fornybar, havvind og vindkraft. For å nevne noe.

Listen er lang - og det er en enkel oppgave å skryte av den spennende utviklingen her i regionen og i Risavika.

Mer krevende er det å si noe om fremtiden.

Hvem tør egentlig spå noe om fremtiden under omstendighetene vi lever under nå?

Kunne den som snakket om fremtiden på Risavikadagen i fjor i det hele tatt forutse at vi skulle sitte her i år, med god avstand og spritede hender?

Jeg tiltrådte i som olje- og energiminister i slutten av januar. Vi hadde nylig markert 50 år for det første oljefunnet, Johan Sverdrup hadde blitt offisielt åpnet og bransjen hadde virkelig begynt å komme seg etter oljeprisfallet. Det var gode tider.

Og hvis noe skulle være i tvil om dette bildet er fra januar, så kan dere jo se at jeg håndhilser. Husker dere at vi pleide å gjøre det?!

Så kom mars, og en krise vi ikke har sett maken til.

Flere videomøter var bare en triviell konsekvens.

Men for samfunnet som helhet og for petroleumssektoren, som stod ovenfor nye store utfordringer som ble kraftig forsterket av lave oljepriser, har hverdagen vært bratt.

I disse usikre tider vil jeg likevel våge å komme med en påstand:

Det kommer en tid der verdensøkonomien vil normalisere seg. Og vi vil trenge bedriftene i energisektoren når dette går over.

Da er det utrolig viktig at vi er i posisjon til å få hjulene i gang igjen, skape verdier.

Oppå dette igjen har vi en klimautfordring som må løses – i en verden som vil trenge mer energi.

I sin World Energy Outlook og "bærekraftscenarioet" belyser det internasjonale energibyrået IEA utfordringene vi står overfor. Det vil fortsatt være stort behov for olje og gass for å dekke en vesentlig del av energibehovet framover. Samtidig forutsetter Paris-avtalen at FNs bærekraftmål for klimatiltak, ren luft og universell tilgang på energi også skal nås.

Slik diskusjonen går, kan det virke som om mange ser korona som et taktskifte for å fremskynde det grønne skiftet.  Og avvikle oljå.

Jeg hører hva de sier, men som politikere kan vi ikke bare vedta masse grønne arbeidsplasser. De må bygges på skuldrene av den industrien vi allerede har. Og derfor var oljeskattepakken som Stortinget samlet seg om før sommeren, så viktig.

Men enda viktigere, en politisk bestemt utfasing av olje- og gassvirksomhet vil ha dramatiske konsekvenser for det norske velferdssamfunnet og samtidig være dårlig klimapolitikk.

En direkte effekt er at andre oljeproduserende land med høyere utslipp per produsert enhet vil kunne dekke opp det norske bortfallet ved å øke egen produksjon.

Spørsmålet om norsk oljevirksomhet bør avsluttes som et bidrag til å dempe klimakrisen, var også et tema da jeg i går deltok på en debatt på MS Sandnes – med tittelen "Snipp snapp snute, oljeeventyret ute".

Det korte og presise svaret mitt da, som nå, er: Nei, oljeeventyret er ikke over.

Det handler om å tilpasse seg tiden man lever i. Det handler om å forberede seg på endring, utvikling og tilpasning

Fremtidens petroleumsnæring vil se annerledes ut enn fortidens petroleumsnæring. Vi skal ikke tilbake – vi skal fremover!

Dette utgangspunktet preger mitt arbeid som olje- og energiminister. Det preger også næringen selv, som tar ansvar og forstår alvoret som klimatrusselen innebærer.

En næring som for ikke lenge siden presenterte meget høye klimaambisjoner for fremtiden. Ambisjonene og tiltakene kommer også som et resultat av overordnet politikk som tøffe avgifter, faklingsforbud og klimakvoter. Men også fra de forventninger vi har politisk – og det omdømme næringen skal bære i samfunnet.

Vi leverer gass til Europa som ellers blir erstattet med kull. Og her blir perspektivene fremover interessante – hvordan står vår gasseksport seg i det mellomlange bildet for eksempel.  Vi vet at EU hvertfall er veldig opptatt av vår gass – og ønsker den velkommen for at de skal nå sine klimamål.

Samtidig leverer næringen enorme kontantstrømmer til staten. Den representerer titusenvis av arbeidsplasser, teknologiutvikling, oljefondet og alt dere er vant med å høre.

Og det er jo faktisk mye takket være dette vi nå står godt rustet til å møte de økonomiske utfordringene vi står ovenfor.

La meg også minne om: at petroleumssektoren er grunnlaget for andre og nye eventyr. Eventyr vi ser konturene av som industrielle muligheter for Norge, og Vestlandet.

Nye næringer som må vokse fram på skuldrene av de eksisterende. Noe flytende havvind, havbunnsmineraler, hydrogen og ikke minst karbonfangst- og lagring er tydelige eksempler på.

For å bidra til verdiskaping og arbeidsplasser for oss og fremtidige generasjoner.

For å låne et eget sitat fra i går: Snipp, snapp, snute – nye eventyr er i rute!

Og som vi vet, eventyr har som regel en lykkelig slutt!

Energi er mer enn olje og gass. Det handler også om at vi er en fornybarnasjon – en fornybarnasjon vi må bygge videre på for å ta oss  inn i fremtiden.

Våre store fornybarressurser har i over hundre år gitt oss rikelig tilgang på rimelig og utslippsfri elektrisitet.

Dette konkurransefortrinnet skal vi fortsette å benytte oss av i årene som kommer.

Kraftforbruket i Norge kommer til å øke i årene framover. Dette kommer både gjennom helt nytt forbruk, og gjennom erstatning av fossil energibruk med fornybar elektrisitet.

Nettopp dette gir oss helt fantastiske muligheter til elektrifisering av samfunnet. Elektrifisering er et av de beste tiltakene Norge kan gjennomføre for å redusere de norske klimagassutslippene.

Hovedlinjene i kraftpolitikken vår er:

• For det første, å legge til rette for en samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av fornybar energi.
• For det andre, at kraften skal komme frem dit den brukes – også her gjelder prinsippet om at investeringer i kraftsystemet skal være lønnsomme for samfunnet.

Vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser som bidrar med kraftproduksjon og verdifull regulerbarhet. Det er avgjørende   for kraftsystemet vårt, at den eksisterende vannkraften opprettholdes og videreutvikles. 

Mange vannkraftanlegg ble bygget mellom 1950 og 1990. Det er nå et stort behov for reinvesteringer i vannkraftnæringen.

Derfor foreslår vi i statsbudsjettet å endre grunnrenteskatten – for å legge til rette for lønnsomme investeringer i nye kraftverk, reinvesteringer og opprusting og utvidelse av eksisterende kraftverk.

Bare i 2021 regner vi med at skatteinntektene til staten vil bli redusert med 800 millioner kroner fra denne bransjen – noe som gir et solid likviditetsboost for investeringer.

Det er også slik, at vi for et par dager siden fikk på plass en god løsning for Hydro sitt kraftverk i Røldal-Suldal. Selskapenes løsning bygger på modellen regjeringen la til rette for i 2016. Det skaper industrielle muligheter på Karmøy – og vi kan bruke den reine fossekrafta vår til nye grønne industriarbeidsplasser, først og fremst innen aluminium.

Vindkraft har blitt en større del av kraftsystemet vårt de siste årene. Vi er inne i en periode hvor det bygges mye vindkraft – og det er fortsatt et stort potensial for vindkraftproduksjon i Norge fremover.

Men vindkraften berører også mange interesser og skaper derfor debatt – for å si det mildt.

I juni la regjeringen frem en stortingsmelding om vindkraft på land. I meldingen har vi foreslått en historisk innstramming av vindkraftpolitikken.  Vi er den første regjeringen som gjør det.  

Et av de viktigste tiltakene er å forbedre lokal og regional forankring. Vi skal også ta mer hensyn til natur, miljø og naboer. Tidsløpet på prosessen skal skjerpes inn. Og det skal bli langt færre endringer i utbyggingene når de er godkjent lokalt.

Vi vil legge til rette for en langt mer moderat vindkraftutbygging fremover, der viktige miljø- og samfunnsforhold blir sterkere ivaretatt. Det er en tydelig justering av kursen – og vil forhåpentligvis være med å dempe noe av konflikten vi har sett i det siste. Kraftbehovet i Norge øker – og allerede i dag sørger vindkraften i Norge for at over 500 000 hjem får elektrisitet.

Men - det blåser også til havs.

Vi ser en rask teknologiutvikling og fallende kostnader for vindkraft til havs, både bunnfast og flytende. Norske miljøer er førende i utviklingen av flytende vindkraft. Jeg var denne uken på en havvindkonferanse i Oslo, der en ny rapport viste store industrielle muligheter for Norge.

Fordi: Norge kan bygge på unik erfaring fra olje- og gassnæringen, skipsfart, verftsindustri og fornybar energi. På disse områdene har vi selskaper med lang erfaring i å delta i globale markeder.

De store markedene for vindkraft til havs er å finne utenlands, der både kraftprisene er høyere og alternativene på land er dårligere enn i Norge.

I Norge har vi besluttet å åpne områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II for konsesjonsbehandling av havvindprosjekter. Slik legger vi til rette for å utvikle prosjekter også her hjemme. Vi har etablert et eget industrisamarbeid for leverandørbedrifter for havvind og det skal etableres et nytt forskningssenter for havvind nå rett rundt nyttår.

Dette blir spennende å følge med på!

Økt elektrifisering betyr ikke bare økt kraftproduksjon. Det vil også utløse behov for nytt nett.

Felleskapet må være med å finansiere dette. Oppgradering av kraftnettet er i tillegg tidkrevende prosesser som krever god planlegging, omfattende høringer og har mange konfliktpunkter. 

Men - med utsikter til et visst kraftoverskudd også fremover, i tillegg til flere utenlandsforbindelser, vil jeg si vi er godt rustet for elektrifiseringen som vi står midt oppi.

Av lokale aktører som tar del i denne utviklingen, vil jeg gjerne trekke frem ELNETT21, som jeg vet vil være tema senere i dag.

• Det handler om å skape fremtidens energisystem med løsninger som bidrar til at det er nok strøm for å møte fremtidens behov.
• Og i en tid hvor vi alle skal holde avstand, er jeg glad for at et bredt spenn av aktører kommer sammen – og finner løsninger for å optimalisere bruken av eksisterende nett.
• Ikke minst, vi trenger aktører som går foran og driver utviklingen fremover, og finner hindringer som igjen gir viktig kunnskap og lærdom.

Regjeringen støtter opp om slike initiativ.

Enova-støtten på 40 millioner til ELNETT 21 er bare én ting som viser akkurat det.

Det er viktig også av mange andre grunner.

Som vi vet, investeringer i strømnettet innebærer store kostnader. I tillegg kan nettutbygginger ha negative virkninger for natur, miljø og andre arealinteresser.

Derfor er det viktig at man også ser på alternativer til nettinvesteringer og muligheter for å utnytte fleksibiliteten i nettet når det er kapasitetsutfordringer som må løses.

Gevinsten for nettselskapet og kunden er at man unngår kostnaden ved å investere i nett – at vi holder nettariffene nede på sikt. Og anslaget fra bransjen er at de skal investere 135 milliarder i vårt felles nett de neste ti årene.

Norge er en energinasjon. La meg avslutningsvis trekke frem noe av det vi har til felles, om vi er statsråder, om vi jobber med olje og gass eller med fornybar.

• Vi skal utvikle Norge som energinasjon,
• ivareta velferden for våre kommende generasjoner
• og forvalte våre verdifulle naturressurser.

Og selv om Risavika ikke er en naturressurs – så er en naturlig havn en begrenset ressurs likevel.

Historien forteller jo at Risavika sin fortreffelighet som oljebase ble oppdaget sent på høsten 1965 – under landing på Sola med en Braathensmaskin av en oljedirektør.  Det ble starten på den økonomiske motoren som Risavika er i dag.

Og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et velkomment skue når vi flyr inn eller ut av fra Sola – å se aktiviteten – utvidelsene og investeringene.  Og det håper jeg at fortsetter – med nye industrier og teknologier.

Mye er i endring for alle oss som arbeider med energi, med teknologi og med industri.

Jeg ønsker meg et Risavika og Rogaland:

Som er godt vertskap for oljå.

Som også satser og bygger nye næringer i samspill med oljå.

Som kan gutse på helt nye teknologier.

Som kan se både de smale nisjene og ta del i de store trendene.

Jeg ser flere taktskifter i de kommende årene både innen olje og energi. Og at det vil påvirke vår fremtid og vår region.

Og da kan jeg jo spørre da - hvordan ser Risavika ut når vi setter oss på flyet en høstdag i 2065? Er det mest "forglem meg-ei" – eller ser vi fremdeles "la det svinge".

Jeg håper på det siste.

Takk for oppmerksomheten!