Regjeringens hydrogenstrategi

Kjære alle sammen, jeg skulle gjerne vært med her fra starten i dag.  OG21-Forum er jo årets viktigste konferanse for oss som er opptatt av petroleumsforskning.

Jeg var imidlertid utsendt for å delta på noe beslektet, nemlig Forskningspolitisk seminar i regi av Forskerforbundet.

Der var min fremste oppgave å forklare og forsvare hvorfor vi driver med petroleumsforskning - i en debatt hvor flere var til dels svært uenige med meg. Her hos OG21, regner jeg med noe mer støtte for mitt positive syn på betydningen av petroleumsforskning.

I dag er jeg imidlertid invitert for å snakke litt om hydrogen. Det er jo i vinden, og som mange vet, jobber vi med en ny hydrogenstrategi. Arbeidet med den vil jeg komme tilbake til.

Det er mye som skjer på hydrogenfronten – både nasjonalt og internasjonalt. Vi ser en økende interesse for hydrogen som en del av klimaløsningen. Samtidig er det også stadig flere som ser forretningsmuligheter i hydrogen. De to må gå sammen eller som en tidligere energiminister gjerne brukte å si: Det grønne skiftet må ha sort bunnlinje.  

Det er ingen tvil om at etterspørselen etter fleksiblel energi som kan lagres, og dermed bidra til å stabilisere svingningene i energimarkedene, vil bli viktig fremover. Spesielt med tanke på den økende mengden uregulerbar kraft som kommer med bl.a. vind- og solenergi. For mange land er dette en viktig utfordring å løse.

For Norges del er vi i den heldige situasjonen at kraftsystemet vårt nesten utelukkende er basert på fleksibel vannkraft, og vi produserer mer enn vi konsumerer. I tillegg er vi verdens tredje største eksportør av naturgass.Men også i Norge legger vi ned innsats for å utvikle energisystemer for fremtiden. Hydrogen kan spille en rolle i fremtidens energisystem og bidra til å redusere utslipp i en rekke sektorer.

For eksempel innen transport.

Regjeringens ambisjon er å halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030. Innen 2050 må transportsektoren være tilnærmet utslippsfri.

For biler og ferger ser vi allerede rask innføring av batterier. Så langt i år er om lag 44 prosent av nye biler elektriske og innen 2022 vil det være rundt 80 ferger med batterier i Norge.

Det er viktig at også andre deler av transportsektoren reduserer utslippene, og det er nettopp her vi tror hydrogen er en løsning med stort potensial. For store kjøretøy over lengre avstander vil batteriene sannsynligvis være for tunge. Dette reduserer lastekapasiteten og øker energiforbruket.

I tillegg påvirkes brenselceller mindre av kaldt klima enn batterier. Dette gjør at hydrogen kan være egnet for tunge kjøretøyer i kalde land som Norge.

Noe teknologiutvikling og testing gjenstår før hydrogen blir et reellt alternativ til fossilt brensel, men også dette er i gang med selskaper som ASKO og Ruter som tester ut hydrogenbiler og busser.

Potensialet for grønn verdiskaping er kanskje størst i den maritime sektoren. Dette er et område hvor Norge har veldig gode forutsetninger.

Det er allerede flere spennende prosjekter som er i gang:

I 2021 vil Norled starte drift av en hydrogenelektrisk ferge på Hjelmeland fergesamband i Rogaland. Den vil gå 50 prosent på flytende hydrogen og 50 prosent på batterier. Dette er en nullutslippshybrid.

Trøndelag fylkeskommune har også et utviklingsprosjekt for hydrogendrevne hurtigbåter.

Det er mange spennende initiativer og prosjekter på gang. Store deler av den norske maritime næringen har i dag hydrogen på radaren. Det er en svært spennende utvikling.

Norge har også mer enn 20 års erfaring fra lagring av CO2 på norsk sokkel.

Videre har, som dere helt sikkert har fått med dere, regjeringen  en ambisjon om å etablere en ny fullskala verdikjede for fangst, transport og lagring av CO2.

De store internasjonale selskapene Equinor, Shell, Total, Fortum og Heidelberg Cement er tungt engasjert i dette prosjektet, som er i rute for en investeringsbeslutning i 2020 eller 2021.

Dette kan også være det første skrittet mot å realisere storskala produksjon av hydrogen fra naturgass i Norge og i Europa.

Det er selvfølgelig en rekke ting som må på plass for å få dette til, men senest i forrige måned nådde vi en viktig milepæl.

Da ble en rekke land enige om å tillate eksport av CO2 for lagringsformål under den såkalte "Londonprotokollen". Vedtaket er et internasjonalt gjennombrudd for fangst, transport og lagring av CO2 på tvers av landegrensene, og vil også kunne føre til raskere utvikling av CO2-håndtering som klimateknologi.

Forslaget ble fremmet av Nederland og Norge i august og Storbritannia sluttet seg til i oktober. Under partsmøtet i London i oktober, fikk forslaget bred støtte blant partene. At vi nå kan transportere CO2 over landegrensene er avgjørende for å få det norske CO2-lageret i Nordsjøen på plass.

Det er åpenbart at Norge har gode forutsetninger dersom norske selskaper og eksportmarkeder etter hvert begynner å etterspørre hydrogen;

• vi har store gassressurser og jobber med et lager for CO2 på norsk sokkel,
• vi har potensial for økt kraftproduksjon
• vi har kompetanse og erfaring bl.a. fra håndtering av gass, maritim erfaring og fabrikasjon av elektrolyseutstyr.

Det er noen sikkerhetsutfordringer knyttet til hydrogen. Dette er noe vi tar på største alvor, og jeg er sikker på at vi vil håndtere disse på en god måte når hydrogen får en større plass i energisystemet.

Vi har et godt utviklet virkemiddelapparat for å støtte opp under ulike typer hydrogenprosjekter.

Her er Enova viktig. De støtter både utvikling og implementering av nye og innovative klima- og energiløsninger for lavutslippssamfunnet.

I 2018 bevilget Enova mer enn 2,3 milliarder kroner til ulike prosjekter. Det inkluderer pilot- og demoprosjekter som er relevante for hydrogen i alle sektorer av økonomien, inkludert infrastruktur.

I Forskningsrådet er det hydrogenprosjekter i det store programmet for miljøvennlig energiforskning – ENERGIX. I tillegg er hydrogen for transport viktig i Forskningssentret MoZees som holder til ved Insitutt for Energiteknikk (IFE).

En nyvinning fra de siste årene er imidlertid PILOT-E.

Dette  er et finansieringstilbud til norsk næringsliv etablert av Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Enova i 2015. Sammen skal de tre virkemiddelaktørene bidra ved å akselerere energiteknologiprosjekter gjennom hele utviklingsløpet fra idé til marked.

I 2018 ble det utlyst støtte til utvikling av løsninger for utslippsfri maritim transport, herunder også hydrogen. I år er det utlyst 120 mill. kroner til PILOT-E-prosjekter som skal få frem helhetlig leveransekjeder for hydrogen eller innovative løsninger for utslippsfri bygg- og anleggsvirksomhet.

I tillegg vurderer nå Miljødirektoratet bl.a. søknader om støtte til klimavennlige hurtigbåter med ventet tildeling før jul. Noen av søknadene inkluderer hydrogen.

Det vi gjør i Norge foregår selvsagt ikke i et vakuum. Det skjer også mye internasjonalt på hydrogen. Selv får jeg forholdsvis ofte invitasjoner til å reise rundt på ulike store konferanser og møter hvor nettopp hydrogen er tema. Senest var jeg i Shanghai. Og ikke minst var jeg på ministermøte om hydrogen i Japan 25. september.

Vi har dialog med en rekke land i Europa og ellers i verden om hydrogen. Også i nordisk sammenheng. Jeg opplever at mange land forsøker å orientere seg om hva som kan være veien videre for hydrogen.

Hydrogen er også på agendaen på flere internasjonale arenaer hvor Norge er med, som for eksempel i IEA, Clean Energy Ministerial (CEM), Mission Innovation, i Nordisk Ministerråd og ikke minst i EUs forskningsprogrammer.

I tillegg er norske selskaper, som leverer utstyr og tjenester til produksjon og bruk av hydrogen, tilstede i flere internasjonale markeder bl.a. i Europa, USA, Japan og Australia.

I sommer lanserte IEA en ny rapport om hydrogen. De konkluderer at tiden nå for alvor er inne for å utnytte potensialet til hydrogen. De peker også på områder hvor alternativene er få og hvor utslippene er store, som langtransport, kjemisk industri, jern, stål osv.

De viser også til fremstillingen av hydrogen kan skje på flere måter og at de ikke utelukker hverandre – enten der er fra naturgass via CCS eller fra elektrolyse.

Før jeg avslutter, lovet jeg i innledningen å si litt om arbeidet med hydrogenstrategien som regjeringen planlegger å legge frem. Ja, la oss si før snøen smelter neste år, og sannsynligvis ganske tidlig i 2020.

Olje- og energidepartementet (OED) og Klima- og miljødepartementet (KLD) samarbeider om utformingen av regjeringens hydrogenstrategi. Andre departement er også involvert.

Tidligere i år inviterte min kollega Sveinung Rotevatn i KLD og jeg til et innspillsmøte for eksterne aktører. Vi fikk mange innspill som bl.a. ligger ute på vår hjemmeside.

Strategien skal synliggjøre potensialet for næringsutvikling og  for utslippsreduksjoner. Som jeg har vært inne på i denne talen er det allerede mye som skjer innenfor hydrogen, og vårt virkemiddelapparat er rigget for å håndtere gode prosjekter og har evne og mulighet til å tilpasse seg. Uavhengig av hydrogenstrategien vil dette fortsette.

Mer om innhold i selve strategien har jeg ikke anledning til å si akkurat nå.

Som IEA også er inne på i sin rapport har det tidligere vært noen "false starts" for hydrogen. Rutinerte kolleger i departementer snakker også om tidligere tider hvor hydrogen har vært i vinden, for så å forsvinne litt fra søkelyset.

Det er jo som kjent heller ikke vår rolle i polikken å velge teknologivinnere. Vi er opptatt av å få ned utslippene og at næringslivet fortsatt skal tjene penger. Noe annet er ikke bærekraftig jamfør sitatet mitt fra begynnelsen av talen.

Vi må satse på flere teknologier og ikke legge alle eggene i samme kurv.

Jeg tror hydrogen er en del av løsningen på klimautfordringen, og hvis den blir brukt med kløkt, vil det redusere utslipp og gi vekstmuligheter samtidig.

Vi anser hydrogen for å være ren når den produseres både tilnærmet utslippsfritt eller helt utslippsfri.

Vi må ikke bli fargeblinde – det ene utelukker ikke det andre.

Vi må derfor posisjonere oss både for grønn og blå hydrogen.

Tusen takk for oppmerksomheten!