Norge: partner i Europa

Med forbehold om endringer

Kjære Herr Dr. Wahlers, mine damer og herrer,

Jeg er glad for å kunne legge mitt første utlandsbesøk til Berlin. Det er ingen tilfeldighet. Tyskland er Norges viktigste partner i Europa. Det var ingen selvfølge for noen tiår siden, men i dag er det helt naturlig.

Jeg har hatt et godt møte med forbundskansler Angela Merkel. Det er inspirerende å møte lederen for vårt søsterparti som har sittet så lenge, og som fremdeles står sterkt. Angela Merkel er viktig for hele Europa. Derfor er jeg glad for dagens møte bekreftet de nære båndene som eksisterer mellom våre to land. Disse ønsker vi å videreutvikle.

Å snakke om Norge og partnerskapet med Tyskland og Europa gjør jeg med glede. Jeg vil dele noen perspektiver på min regjerings internasjonale engasjement: I europapolitikken, i nordområdene – der energi, klima og forholdet til Russland står sentralt, og i globale spørsmål. For alle disse feltene henger sammen. Jeg vil også snakke om noen felt hvor jeg er stolt av Norges innsats, hvor vi tar lederskap.

Det er hyggelig å kunne tale her i Konrad Adenauer Stiftelsen, i familiekretsen. Navnet Konrad Adenauer fyller meg med respekt. I etterkrigstiden har flere tyske kanslere spilt en særlig rolle i forholdet til Norge. Willy Brandt, som snakket flytende norsk, la stor vekt på forsoning og samarbeid med Norge. Helmut Kohl ønsket Norge som medlem i den Europeiske Union. Han så et norsk fotavtrykk i Europa som ønskelig og viktig.

Brandt og Kohl opplevde begge norske folkeavstemninger der litt over halvparten av nordmennene sa nei til medlemskap i EU. Selv stemte jeg ja, og Norge og nordmenn er åpen mot Europa. Vi er vevet sammen med de europeiske landene, ikke bare geografisk, men også politisk og kulturelt.

Selv kommer jeg fra hansabyen Bergen, og har fra barndommen vandret rundt på tyskerbryggen der. Bergens historie er i stor grad historien om norsk-tyske forbindelser. Min egen reise – for å si det slik – fra Bergen til Berlin, blir derfor også en reise preget av det norsk-tyske forholdet.

Jeg er ikke eneste nordmann som besøker Berlin. Tusenvis av nordmenn, også ungdommer, trekkes hit. Norske unge kunstnere, musikere og forfattere arbeider her. Opp gjennom tidene har vi søkt inspirasjon i Tyskland. Edvard Grieg i Leipzig. Edvard Munch i Warnemünde og Berlin. Henrik Ibsen med gjennombrudd i Tyskland.

Dette var ingen enveistrafikk. Martin Luther, Hansatiden, de store tyske filosofer, forfattere og komponister, satte ikke bare preg på datidens Norge. De preger oss fortsatt.

I Berlin finner nordmenn historie på hvert hjørne. Vi husker alle hvor vi befant oss da Muren ble åpnet 9. november 1989. Det som hørte sammen, vokste sammen. Norge hører sammen med Tyskland i Europa. Vi hørte sammen før krigen, vokste fra hverandre under krigen, og hører igjen sammen.

Denne samhørigheten vil jeg snakke om. For våre utfordringer er felles. Våre løsninger finner vi i fellesskap. Og det begynner i Europa.

Europapolitikken
Som Europas politiske drivkraft har EU og EUs medlemsland stor påvirkning og innvirkning på det norske samfunnet. Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Men mer og mer av norsk innenrikspolitikk begynner også i Europa. Derfor vil min regjering legge større vekt på Norges samarbeid med europeiske partnere.

For å si noe veldig kort om norsk innenrikspolitikk, så er det slik at et av de viktigste prosjektene for min regjering er å styrke konkurransekraften og skape flere trygge arbeidsplasser. Når 75 prosent av vår utenrikshandel er med Europa forteller det hvor viktig de europeiske landene er for oss.

Vi er med i det indre marked gjennom avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – EØS. Vår kultur og våre verdier gjør oss til et naturlig medlem av den europeiske familien. Norge er del av den dype integrasjonsprosess i Europa: sosialt, økonomisk og kulturelt.

EU er på samme tid et resultat av denne integrasjonsprosessen og en drivkraft for den. I perioder med vekst og optimisme i Europa, har integrasjonen gjerne favnet flere. I perioder med utfordringer for Europa, har integrasjonen gjerne blitt dypere.

Europa har bygget robuste institusjoner hvor vi i fellesskap og på fredelig vis løser problemer. I 2012 ble derfor EU tildelt Nobels Fredspris. Tyske politikere som Helmut Kohl har en stor andel i denne prisen. Angela Merkel satt på første benk i Oslo, som et symbol på hennes innsats for Europa.

I 2013 markerer vi 50 års jubileet for Elyséetraktaten, vennskapspakten mellom Tyskland og Frankrike som Adenauer undertegnet sammen med de Gaulle. På de 50 foregående år rakk Europa to verdenskriger. Kontinentet lå i ruiner. I dag er storkrig utenkelig.

Jeg er dypt takknemlig for de modige valgene europeiske politikere har tatt i disse tiårene for å gjøre Europa til et fredens kontinent.

Men: Samtidig opplever Europa nå sin verste økonomiske krise siden 2. verdenskrig. Millioner av mennesker er arbeidsledige, ungdom vet ikke hvordan de skal kunne sikre sin fremtid. Det bekymrer meg, fordi mange ender opp med å føle manglende tilhørighet til samfunnet. Det skaper grobunn for radikalisering og ekstreme miljøer som jeg er opptatt av å bekjempe. Derfor må vi jobbe sammen i Europa for å komme oss ut av krisen, og skape nye jobber og muligheter for ungdommen.

Det er mange årsaker til at det som begynte som en finanskrise i USA fikk så store virkninger for oss her i Europa. Men bare et tett og tillitsfullt samarbeid europeere imellom kan bringe oss ut av krisen.

Det betyr tillit og samarbeid mellom land, men også internt i land -slik dere her i Tyskland har utviklet regler for medbestemmelse i arbeidslivet[til info: som går tilbake til 50-tallet under nettopp Adenauer]. For å sikre at krisen kan snu og situasjonen bedres, må vi ha tillit til de internasjonale økonomiske institusjonene, til handelssamarbeidet over grensene, og til forpliktelsene landene har inngått om ikke å skyve problemene over på hverandre. Tillit til at vi politikere - sammen med de økonomiske aktørene - sikrer spillereglene og lar oppfinnsomhet, mot og fremtidstro få bli grunnlaget for ny vekst. 

Jeg deler den tilnærmingen som Tyskland har tatt i møte med finanskrisen: For å vinne tillit må vi ha orden i eget hus. Vi må vise at europeiske lands økonomier er bærekraftige. For debatten om hvilken velferd vi har råd til i morgen handler i stor grad om hva vi tar oss råd til i dag.

Hvert land har sine forutsetninger og må finne sin egen vei, innenfor fellesskapet. I Europa deler vi mange verdier. Vi må evne å omsette dem til felles lover, regler og institusjoner. Norge er ikke EU-medlem, men vi følger EUs direktiver og deltar fullt ut i det indre marked. Det europeiske samarbeidet er også i vår interesse, og vi har nå en egen minister for EU- og EØS-saker.

Norge har hatt et spesielt utgangspunkt i finanskrisen. Der andre land har måttet spare seg ut av krisen, har Norge med en stor oljeformue kunnet stimulere oss ut av krisen. Det er selvfølgelig en unik mulighet, men også en stor utfordring. Bruker vi for mye penger, så vil det norske kostnadsnivået bli altfor høyt og konkurranseevnen vil forvitre.

Derfor har politikerne blitt enige om en handlingsregel som begrenser hvor mye penger vi kan bruke av overskuddet fra oljefondet. Det setter klare begrensinger på hvor mye vi kan stimulere økonomien – i gode år, men også i kriseår som under finanskrisen.  

Vi ønsker også å bidra til å hjelpe Europa fremover. Vår økonomi er blant Europas mest åpne. Vårt arbeidsmarked gir muligheter til borgere fra hele Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Vi bidrar økonomisk gjennom våre EØS-midler til utvikling i landene i Sør- og Sentral-Europa. Vi støtter opp om EUs kriseprogram gjennom ekstra støtte til IMF. Vi er en del av Europa.  Og vi er alle avhengige av europeisk samarbeid – for stabilitet, konkurransekraft og utbredelsen av våre verdier og våre ideer.

Energi og klima
La meg vie energi og klimaspørsmålene ekstra oppmerksomhet. For stabil tilgang til energi er grunnleggende for økonomisk vekst og for å utvikle og opprettholde moderne velferdssamfunn. Uten stabil energi vil vi heller ikke vinne frem politisk med nødvendige tiltak for å bekjempe global oppvarming – en av de største utfordringer verden står overfor.

På samme måte som vi må løse klimautfordringene i fellesskap, må vi også gå sammen om å sikre stabil og kostnadseffektiv energiforsyning, og energien må være så ren som mulig. Investeringer i energisektoren er kostbare og gjøres over lang tid. Det er viktig at vi nå investerer i det som er fremtidsrettet. Hvordan kan vi sammen få til høyere pris på CO2?

Gjennom «die Energiewende» er Tyskland på få år kommet langt i overgangen til lavkarbonsamfunnet. Dere har vist at forskning, industri og myndigheter i fellesskap kan bevege mye på kort tid. Samtidig bringer omleggingen nye utfordringer, blant annet knyttet til energistabilitet.

I Norge har vi allerede en svært høy andel av fornybar energi i vår energimiks. Vannkraftressursene er selve grunnlaget for det norske kraftsystemet. Vi har over 100 års erfaring med produksjon av vannkraft.

Norge er verdens sjette største vannkraftprodusent, vi står for 20 prosent av europeisk vannkraftproduksjon og vi har halvparten av Europas lagringskapasitet. Vi har også bygget høy kompetanse på overføring, distribusjon og handel med elektrisk kraft. Sammen med våre nordiske naboer har vi etablert en velfungerende kraftbørs, Nordpool, som nå også tjener som referanse for andre markeder.

Som ledd i realiseringen av EUs indre energimarked, vil handel med strøm over landegrensene øke i årene fremover. Det vil gjensidig styrke vår forsyningssikkerhet, det vil gjøre at vi bruker våre ressurser og systemer mest mulig effektivt og det vil gjøre det mulig å integrere mer fornybar energi i kraftsystemet.

Det foreligger planer om å bygge to nye utenlands el-forbindelser mellom Norge og Europa innen 2020 – én til Tyskland, som skal ferdigstilles i 2018, og én til Storbritannia, som kommer to år senere. Vi mener at kabelen vil være en viktig bidragsyter til Tysklands fremtidige forsyningsstabilitet. Og vi håper at Tyskland ser det på samme måte.

I likhet med Det internasjonale energibyrået forventer vi at gass fortsatt vil ha en viktig rolle å spille i europeisk energiforsyning fremover. Naturgass har lave utslipp og er en ren, tilgjengelig og kostnadseffektiv energikilde. Norsk gass dekker 40 % av tysk gassforbruk. Norge vil fortsatt være en stabil og pålitelig tilbyder av naturgass. Samtidig vil tiltak for et strammere kvotesystem i EU være viktig for å stimulere denne utviklingen.

Min regjering vil være en pådriver for fornybare løsninger, skape muligheter for Norge som energinasjon og gjennom dette bidra til at vi i fellesskap når våre energipolitiske mål. Samarbeid gir energi.

Sikkerhetspolitikk
Også for våre lands sikkerhet er vi avhengige av å stå sammen. Nøkkelen til en bedre verden er en bedre organisert verden. Statsmenn som Konrad Adenauer og Willy Brandt forsto dette tidlig.

Derfor forblir FN og NATO pilarene i norsk sikkerhetspolitikk. Derfor velger vi å samarbeide nært med EU også om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og derfor deltar vi i EU-operasjoner, akkurat som vi bidrar i operasjonene til FN og NATO.

Norge og Tyskland arbeider nært sammen i NATO. Sammen har vi styrket bevisstheten innad i Alliansen om at nedrustning kan være et bidrag til stabilitet. Våre menn og kvinner har stått skulder ved skulder i Afghanistan. 

Når NATO avslutter ISAF-operasjonen i Afghanistan i 2014, og på mange måter går fra en utplassert tilstand til en forberedt tilstand, er det viktig at vi tar vare på våre styrkers evne til å operere sammen. Vi må øke fokuset på trening og øvelser.   

Vi trenger et aktivt Europa på den globale arena i en verden i endring. Et Europa som engasjerer seg og bygger tillit og samarbeid med fremvoksende makter og på alle kontinenter. NATO for sin del må styrke ytterligere det vellykkede samarbeidet med partnerne i Europa, Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania.  

Vi må arbeide sammen for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Terrorisme kan bare bekjempes gjennom et bredt sett av virkemidler. Vern om menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper er også her avgjørende.   

FN-politikk, globale spørsmål
Norge og Tyskland deler en grunnleggende interesse for å bevare en multilateral arkitektur og en verdensorden tuftet på FN og gjensidig forpliktende folkerett. 

Sammen må vi sikre at framveksten av nye makter ikke svekker de multilaterale organisasjonene og de folkerettslige kjørereglene som har definert internasjonal politikk de siste 60-70 årene. Hvis vi lykkes, kan nye makter finne sin plass i en etablert verdensorden – snarere enn å skape en ny.   

Folkeretten er et overordnet globalt fellesgode. Alle land, små som store, har nytte og glede av internasjonale kjøreregler for samhandling. For Norge er den internasjonale rettsorden en kjerneinteresse.

Med sitt universelle medlemskap og brede agenda er FN navet i utviklingen av folkeretten, som FN også er i globalt samarbeid om fred og sikkerhet, menneskerettigheter og bærekraftig sosial og økonomisk utvikling. FN er derfor en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Men det er viktig at alle medlemsland tar sin del av ansvaret at FN forblir en effektiv og sterk organisasjon med en sentral plass i globalt samarbeid. 

FNs tusenårsmål har en tidsfrist innen utløpet av 2015. Allerede nå er tre delmål nådd, innenfor fattigdom, slum og tilgang på rent vann. Dette er gledelig. Samtidig gjenstår store utfordringer.

Norge vil gi høy prioritet til arbeidet med å oppfylle tusenårsmålene innen 2015. Jeg er derfor glad for å ha blitt utnevnt som medformann i Advocacy Group.

Norge vil satse særlig på jenter og utdanning i utviklingspolitikken. I dag tok jeg opp et mulig samarbeid om dette med Tyskland på møtet med forbundskansler Merkel, og jeg er glad for at hun var positiv til det – og ser fram til et nært samarbeid på områder som betyr mye for oss begge.

Nordområdene/forholdet til Russland
I nordområdene har vi et effektivt og forpliktende internasjonalt samarbeid som fremmer en ansvarlig ressursforvaltning. Nye reguleringer innen folkeretten utvikles i takt med voksende behov.

Internasjonalt samarbeid er viktig for å sikre felles forståelse for utviklingen i Arktis, både bilateralt og i fora som Arktisk råd, Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon.

Derfor ønsker vi å integrere EU, Tyskland og de andre observatørstatene enda tettere arbeidet i Arktisk råd. Vi setter pris på at EU følger arbeidet i rådet på linje med øvrige observatører i påvente av at EUs rolle som observatør blir formalisert.

Klimaendringene i nord skjer i et alarmerende høyt tempo.

Istykkelsen er rekordlav, FNs klimapanel betegner det som «svært sikkert» at utbredelsen av sjøisen i Arktis har minket med omkring fire prosent hvert tiår de siste 30 årene.

Ifølge klimapanelet er det svært sannsynlig at menneskelig påvirkning har bidratt til dette. Isdekket vil fortsette å minke.

Dette gir oss muligheter, men også ansvar. Vi ønsker at tyske kunnskapsmiljøer og næringsliv tar aktivt del i utviklingen i nord. Vi ønsker en dypere dialog med Tyskland om Arktis.

Mange av mulighetene og utfordringene i nord møter vi sammen med Russland. Både gjennom et bredt og godt bilateralt forhold, og ikke minst gjennom to tiår i Barentssamarbeidet.

Vi har lenge hatt et tett samarbeid om konkrete og viktige saker som fiskeriforvaltning, atomsikkerhet og miljø. Også forsvarssamarbeidet fungerer godt. Samtidig øker trafikken over grensen mellom Norge og Russland i nord. Avtalen med Russland om avgrensningen i Barentshavet fra 2010 var en milepæl som åpner for nytt samarbeid over en avklart sjø grense. Styrket beredskapssamarbeid og nye muligheter for internasjonalt næringsliv er to eksempler. Dette kan skape positive ringvirkninger langt utover regionen.

Vi ser nå dessverre en urovekkende utvikling i Russland. Nye lover gjør arbeidsforholdene for frivillige organisasjoner og minoriteter enda vanskeligere. Landene i Det østlige partnerskap utsettes for press.

Dette er spørsmål som det er viktig å kunne ta opp med russerne. Derfor er vi også avhengig av en god dialog. Norge og Tyskland har en felles interesse av å fortsette å engasjere Russland i europeiske og internasjonale samarbeidsstrukturer, og vi er tjent med Russland som en stabil handelspartner.

Midtøsten – fredsprosessen og Syria-konflikten
Samtidig som Norge er opptatt av utviklingen i våre nærområder i nord vil min regjering engasjere oss sterkt i andre deler av verden. Jeg vil derfor også her vende blikket sørover, til Europas nabolag. For særlig utviklingen i Midtøsten opptar en stor plass i norsk – og europeisk - utenrikspolitikk.

Store omveltninger er utløst i regionen av opprørene mot de diktatoriske regimene. Sentralstatene svekkes og brytes opp av indre konflikter.  Islamister har rykket fram i demokratiske valg. En bitter og blodig konflikt pågår i Syria. Når det gjelder Iran er det viktig at de positive signalene fra Teheran nå følges opp med konkrete tiltak. Det påligger Iran å gjenopprette sin internasjonale troverdighet i atomspørsmålet.

Radikale islamistgrupper styrker seg med bruk av vold og terror. Vi har opplevd grufull bruk av kjemiske våpen i Syria. Utviklingen truer internasjonal fred og sikkerhet.

Norge er berørt, og vi engasjerer oss i nært samarbeid med EU. Syria er blitt et av våre viktigste innsatsområder. Vi har innført EUs sanksjoner. Norge er den sjette største bidragsyteren av humanitærhjelp. Norge vil også gi bredt og omfattende bidrag til arbeidet med å fjerne kjemiske våpen fra landet i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon 2118 og de behovene OPCW har for å utføre sitt oppdrag.

Norge fortsetter også sitt langsiktige engasjement for å realisere visjonen om en to-statsløsning på konflikten mellom Israel og Palestina. Det gir håp at partene igjen er engasjert i forhandlinger om en avtale som kan sluttføre Oslo-prosessen og føre til at den palestinske staten blir opprettet. Det haster, og dette kan være den siste muligheten på lenge for å komme fram til en fredelig løsning innenfor den rammen som partene ble enige om i 1993, med Oslo-avtalen for 20 år siden. Vi mener dette er i begge folkenes interesser. Dette er den eneste løsningen som kan gi Israel den brede anerkjennelsen som landet ønsker. Norge leder giverlandssamarbeidet om å bygge det institusjonelle fundamentet for den palestinske staten som vi ønsker skal leve ved siden av Israel i fred og sikkerhet. Giverne har økt sin innsats for å støtte forhandlingsprosessen. Vi vil møtes igjen til våren i Brussel, med EU som vertskap.

Avslutning
Konfliktene ved Europas yttergrenser i sør og sørøst angår i høyeste grad også oss her lenger mot nord. Vi har fått en av de største flyktningstrømmene vi har sett på mange tiår i Europas nære naboskap. Sikkerhetsutfordringene i Midtøsten og Nord-Afrika angår også oss. De er Europas felles utfordringer. Enkeltland kan ikke håndtere disse utfordringene alene.

Samtidig som vi skal løse utfordringene på eget kontinent i kjølvannet av den mest alvorlige økonomiske krise i moderne tid må ikke Europa lukke øynene for utviklingen utenfor oss selv. Skal Europa kunne håndtere rekken av utfordringer må vi derfor samarbeide - oss imellom og sammen med andre land og regioner.

Norge vil delta i dette samarbeidet. Vi er en medspiller i europeisk integrasjon og tar medansvar for Europas utvikling og utfordringer i vårt nabolag: vi deltar fullt ut i øvrige regionale fora og vi vil videreutvikle vårt engasjement globalt for utvikling, vekst og respekt for den internasjonale rettsorden. I dette engasjementet vil Norge og Tyskland stå side om side.