Hull i CVen – se mulighetene

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen.

Jeg er glad for å se et så sterkt engasjement for å inkludere mennesker med psykiske helseproblemer i arbeidslivet.

Det er lovende og helt nødvendig for at vi skal klare å løfte en gruppe i samfunnet som lenge har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet.

Mange mennesker med psykiske helseproblemer får ikke den hjelpen de har behov for.

De blir stående utenfor arbeidslivet, selv om de drømmer om å få seg en jobb.

Det er uholdbart, både for den enkelte og for samfunnet.

Mennesker som sliter med psykiske helseproblemer skal nå flyttes øverst ved bordet!

De skal få oppmerksomhet, prioriteres og inkluderes.

Det er en formidabel oppgave - en av våre virkelig vanskelige samfunnsoppgaver - som vi bare kan løse sammen...

I vinter møtte jeg 32 år gamle Kim Roger Olsen på ASKO i Vestby. Han hadde vært utenfor arbeidslivet i fem år på grunn av forskjellige problemer da han fikk muligheten til å prøve seg hos ASKO gjennom en attføringsbedrift.

ASKO er en stor bedrift med hundrevis av jobbsøkere, men de ser på det som en del av sitt samfunnsansvar å gi noen med hull i CVen muligheter. Kim Roger viste seg raskt å være hardtarbeidende, lojal og pålitelighet. Det gikk ikke lange tiden før han endte med fast jobb.

Bedre samarbeid på tvers av sektorer

I dag vil jeg snakke om hvordan vi kan få flere slike historier.

En grunnleggende forutsetning for å lykkes, er at utdanningssektoren, helsesektoren, og arbeids- og velferdssektoren samarbeider bedre:

• For det første må barn og unge med psykiske problemer ses tidlig.
• For det andre må det bli enklere å få rask og god hjelp.
• For det tredje må kompetente og arbeidsvillige som har hatt, eller har psykiske helseproblemer, få rask og riktig hjelp til å komme i jobb.  

Barn og unges utfordringer må ses tidlig

For å starte med det første:

Vi må bli flinkere til å se barn og unges utfordringer tidlig.

Mellom 15 og 20 prosent av barn og unge under 18 år sliter med psykiske vansker.

Bare et lite mindretall av dem oppsøker hjelp.

Flere studier trekker fram psykiske vansker som en sentral årsak til frafall i skolen.

Skolen er en viktig forebyggingsarena, fordi den har bred kontaktflate med alle barn hver dag.

Selv om skolen for de fleste forbindes med trygghet, så kan skolen for andre være en årsak til problemer:

Mobbing, ensomhet og manglende faglig mestring øker risikoen for psykiske vansker. Forskning viser at en god relasjon mellom lærer og elev er en viktig beskyttelsesfaktor.

En rapport om psykisk helse i skolen viser at de fleste lærere ser, og er enig i at skolen er en viktig forebyggingsarena. Det er bra, og et godt grunnlag å bygge videre på. Samtidig ser vi at det er behov for bedre kompetanse blant lærerne. Lærerne må være i stand til å se faresignaler tidlig. Mange elever med psykiske vansker går under lærerens radar. Mange av dem har gode muligheter til å få hjelp, om de blir oppdaget.

Lærerne kan selvsagt ikke ta hovedansvaret alene. Det er viktig at lærerne har et godt støttesystem på skolen, og at det er godt samarbeid mellom skolen og helsetjenesten.

I kommuneproposisjonen har regjeringen derfor foreslått å øke bevilgingene til helsetjenesten med 400 millioner kroner. Pengene skal brukes til å styrke områdene rus, psykisk helse, og helsestasjons – og skolehelsetjenesten.

Det er viktig å få etablert lavterskel-tilbud i kommunene til barn og unge med psykiske helseproblemer, blant annet gjennom å rekruttere flere psykologer.

Men det er ikke nok at tilbudet finnes: Det er også viktig at barn og unge får hjelp til å oppsøke tilbudet!

For dem som ender med å falle utenfor skole eller arbeidslivet i ung alder er det viktig å ikke bli passivisert. Da blir veien tilbake lengre.

Regjeringen vil derfor innføre krav til aktivitet for sosialhjelps-mottakere. Å stille krav, og få unge i aktivitet, er å bry seg. Vi vet at isolasjon og passivitet kan gjøre folk syke. Aktivitet er god forebygging. Og jeg tror aktivitet bidrar til å tette hull i CV’en: Unge mennesker får jobberfaring og de får vist at de kan stå opp til avtaler. Jeg tror den erfaringen betyr noe når ungdom senere søker jobber..

Det skal bli enklere å få hjelp

Så til mitt andre poeng:

Å vente på behandling er en stor belastning.

Det må bli enklere å få hjelp.

En ung mann i Oslo opplevde å få 52 avslag fra psykologer da han ba om hjelp. Han skrev lange brev, og var flink til å formulere seg om problemene sine. Likevel kom alle disse avslagene: ”Beklager, ikke ledig kapasitet”, skrev de. Han var ikke syk nok til å bli innlagt, men han trengte mer enn bare hjelp for rusproblemer. Etter en stund ble han funnet død hjemme hos seg selv, 31 år gammel.

Den unge mannen var en etablert artist, og utga til sammen seks album. Han var hele tiden åpen om sine psykiske problemer.

Etter hans død stiftet foreldrene, sammen med plateselskapet og Rådet for psykisk helse, et minnefond som skal bidra til å hjelpe barn og unge med rusproblemer eller psykiske helseproblemer.

Foreldrene fortalte historien om sønnens kamp for å få hjelp, til bladet Psykisk Helse. Den gjorde sterkt inntrykk. Historien viser at man jammen skal være frisk for å være syk!

Det må bli enklere for mennesker med psykiske helseproblemer å få rask og god hjelp. Psykisk helsehjelp må bli mer tilgjengelig.

Det er et paradoks at de mest utbredte og kostnadskrevende lidelsene for samfunnet, er enklest og mest lønnsomme å behandle – uten at vi griper muligheten.

I løpet av 2015 innfører vi ordningen fritt behandlingsvalg. Ordningen skal først innføres for mennesker med psykiske helseproblemer eller rusproblemer. Det avgjørende er å få rask og god behandling og oppfølging. Da må alle gode krefter bidra. Jeg tror ikke pasientene er så opptatt av hvem som leverer tjenester de har behov for.

Vi må utnytte ressursene bedre, slik at flere får raskere og bedre hjelp. La meg ta et eksempel: I poliklinikkene har hver behandler i gjennomsnitt to konsultasjoner per dag. Det er for lite. Jeg tror mye kan oppnås med å tenke nytt, og organisere arbeidet litt annerledes. Dette er en hverdag mange av dere kjenner. Jeg håper dere vil bidra til at flere pasienter får hjelp.

Helseministeren skal bygge pasientens og brukerens helse-tjeneste. Pasienten skal være hovedpersonen. Pasienter og brukere er ikke eksperter på medisin, men vi er alle eksperter på vårt eget liv.

Det innebærer at helsepersonellet og pasienten skal samarbeide om viktige valg når det gjelder behandling, innenfor forsvarlige rammer. Pasientens erfaringer og behandlerens kompetanse skal være mer likeverdige.

Det kan være krevende, ikke bare for pasienten, men også for behandleren: For det krever en mer ydmyk rolle fra behandleren, og en mer aktiv rolle fra pasienten. 

Det handler om respekt og vilje til å ta pasienter, brukere og pårørendes perspektiv i alt vi gjør.

Spørsmålet må snus fra ”Hva er i veien med deg?” til ”Hva trenger du for å nå dine egne mål?” 

Rask og riktig hjelp til å komme i jobb

Så til mitt tredje poeng: Kompetente og arbeidsvillige som har hatt, eller har psykiske helseproblemer, må få rask hjelp til å komme i jobb.

Arbeidslivet gjør som regel ikke folk syke. Arbeidslivet gjør de fleste friskere. Forutsatt at de jobber i et godt og trygt arbeidsmiljø.

Folk kan bli syke av å ikke være på jobb, av å miste kontakten med arbeidsfellesskapet og kolleger.

Sosialmedisiner Per Fugelli, sier at arbeid er vår viktigste helsekilde. Arbeid kan gi trygghet og verdighet. Begge er viktige faktorer for god helse. Arbeid kan gi mening til livet. Å ha en jobb, kan bety å ha noe å stå opp til. Arbeid gir mulighet til utvikling - å ta i bruk ens evner og ressurser.

I nyttårstalen min oppfordret jeg arbeidsgivere til å ansette folk med hull i CV’en. Gi folk en ny sjanse. Se mulighetene.

Mennesker er ikke bare en diagnose. Ingen er bare syke eller bare friske. Å se mulighetene handler om å se mennesket bak en diagnose, tenke nytt, ta ansvar, og gjøre en forskjell.

La utgangspunktet være hva folk faktisk kan gjøre, ikke alt de er for syke til å gjøre. Vi vet at mennesker som er psykisk syke kan komme tilbake i arbeid i like stor grad som somatisk syke.

Mange tenker kanskje at man først må bli frisk før man prøver seg i arbeidslivet. Både i helsesektoren og i NAV. Forskning viser at arbeid er god medisin for mange. Men det krever god tilrettelegging. Jeg vet at mange av dere ser at dette er viktig, og at det jobbes med dette noen steder.

Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg som politiker, er møter med unge mennesker som har slitt med psykiske vansker, som har jobbet hardt for å mestre eget liv og for å oppnå mer selvstendighet og uavhengighet. De er på jobbjakt, men opplever at arbeidslivets porter er stengt. I stedet blir de varig stemplet ut av arbeidslivet som uføre.

For hver 20-åring arbeidslivet går glipp av, taper Norge minst 10 millioner kroner.

Vi må bli bedre på å rehabilitere og få folk inn i arbeid. Det finnes mange kompetente og arbeidsvillige mennesker som lengter etter en ny sjanse.

For å få dette til, må samarbeidet og samhandlingen mellom ulike instanser og sektorer fungere bedre enn i dag. Vi må tilby mer enn passive væresteder, som kan bli en endeholdeplass.

Man trenger ikke være frisk før man får mulighet til å prøve seg i jobb. La meg ta et eksempel:

Nordlandssykehuset har etablert et samarbeid med NAV Bodø og attføringsbedriften Bodø Industrier, for å hindre at mennesker med alvorlige psykiske lidelser som var innlagt, ble uføretrygdet og ekskludert fra lokalsamfunnet.

I dette prosjektet integreres jobb og arbeid i behandlingen. Prosjektet har gitt gode resultater. 3 av 4 deltakere har gått direkte over i en form for arbeid, praksisplass eller utdanning etter utskrivning fra sykehuset. Det er imponerende, og viser at optimal behandling, i kombinasjon med arbeidsrettede tiltak nytter.

Nordlandssykehuset ble inspirert av den såkalte IPS-modellen ”Individual placement and Support, hvor behandling og arbeidstrening går hånd i hånd. Forutsetningen er et nært samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og NAV.

Dette er en lovende metode som jeg vet flere NAV-kontor og psykiatrimiljø nå prøver ut.

Erfaringen så langt er at flere med moderate og alvorlige psykiske lidelser kommer i jobb, og at helsen blir bedre.

Vi har ikke noen endelige resultater fra forsøkene ennå, men jeg er glad for at så mange i psykiatrien, i NAV og blant arbeidsgivere, har oppdaget hvilke muligheter som ligger i dette.

God samhandling mellom de offentlige systemene er nødvendig for å sikre en helhetlig innsats. Men det er ikke nok for å oppnå gode resultater. Vi trenger flere arbeidsgivere som ser verdien av å ta i mot mennesker som er på forsiktig vei inn i arbeidslivet.

NAV må ha åpne dører for arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne er viktige NAV-brukere! Flere arbeidsgivere vil gjerne ha folk i praksis. Men å tilby folk ordinært lønnet arbeid, som mange med psykiske helseproblemer ønsker seg, sitter lenger inne å tilby. Det trenger ikke være slik!

Jeg har forståelse for at arbeidsgivere ønsker riktige og sikre ansettelser. I mange tilfeller bærer arbeidsgivere en personlig økonomisk risiko.

Vi må bidra til at arbeidsgiveres opplevde risiko blir så lav som mulig. NAV må gi arbeidsgivere tilstrekkelig trygghet og oppfølging. I tillegg må kostnadsbarrieren for arbeidsgiverne senkes.

Derfor prioriterte vi i statsbudsjettet for 2014 penger til et forsøk med 400 tiltaksplasser basert på lønnstilskudd. Da får arbeidstakerne prøvd seg i arbeidslivet, og arbeidsgiver får lønnstilskudd.

Psykiske lidelser er minst like utbredt som influensa. Alle ledere må regne med å møte ansatte som sliter psykisk. Det kan være krevende. Den det gjelder vet kanskje ikke om det selv. Noen har gode og dårlige perioder. Mange arbeidsgivere kan være usikre på hvordan de skal møte ansatte med psykiske helseproblemer. Jeg tror det viktigste er å se sine medarbeidere og følge opp tidlig. Å forebygge psykiske plager handler i stor grad om åpenhet – om å bli sett og hørt.

Avslutning

Helt til slutt:

Kanskje den aller største barrieren mot et romsligere arbeidsliv er holdningene våre.

Selv om vi alle antagelig kjenner noen som sliter med psykiske vansker, kan det være vanskelig å snakke om.

”Snakk om psykiske lidelser!”, oppfordret en anonym 18 år gammel kvinne, som fortalte sin historie i Aftenposten i vår.  Hun hadde slitt mye med psykisk helse det siste året. Hun ble veldig hemmelighetsfull overfor venner og familie da hun ble syk.

Da hun omsider valgte å fortelle om lidelsen, følte hun lettelse, og skammen forsvant. Da kunne hun bruke mer energi på å bli frisk, og mindre på å skjule, skrev hun.

Det er ingen som ville bedt en person med brukket ben om å ta seg sammen og begynne å gå. Men det er fortsatt noen som tror at mennesker med tunge depresjoner egentlig bare trenger et spark bak for å kunne komme seg ut av døren. Slike fordommer mot psykiske lidelser kan stenge dørene inn til arbeidslivet for psykisk syke.

Da tidligere statsminister Bondevik ble sykemeldt på grunn av en depressiv reaksjon, utløste hans åpenhet en enorm respons: I løpet av 3-4 uker fikk han over 1000 brev.. Andre kjente politikere, som Inge Lønning, Odd Einar Dørum og Karin Yrvin har også stått fram og fortalt om sine psykiske problemer.

Jeg tror denne åpenheten har bidratt til mer respekt og forståelse for psykiske lidelser.

Det kan ramme alle.

Også du og jeg.

Av historien til Kim Roger Olsen som fikk jobb i ASKO, lærte jeg at kilden til god selvtillit og god psykisk helse ikke alltid handler om fravær av sykdom. Det handler ofte like mye om å mestre, og ta tilbake styringen over eget liv.

Lykke til med konferansen,

Takk for oppmerksomheten!