Tusenårsmålene – veien ut av fattigdom?
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Statsministerens kontor
Kronikk i Vårt Land 12. juli 2014
Tale/innlegg | Dato: 12.07.2014
Av Erna Solberg, statsminister og leder (sammen med Rwandas president) av FNs pådrivergruppe for tusenårsmålene
Da verdens ledere etablerte FNs tusenårsmål for mer enn 14 år siden var det få som kunne forutse hvor toneangivende disse målene ville bli for verdenssamfunnets samlede innsats for å bekjempe fattigdom.
De åtte målbare og realistiske målene mobiliserte til den største globale utviklingsinnsatsen verden noensinne har sett. Resultatene lot ikke vente på seg. Selv om mange mennesker lever i konflikt og fattigdom også i dag, har verden historisk sett aldri vært ett bedre sted å leve i. Men det er all grunn til å fortsette arbeidet.
Denne uken ble FNs tusenårsmålsrapport for 2014 lansert. Rapporten bekrefter at deler av Afrika sør for Sahara og Sørøst-Asia fortsatt henger etter øvrige deler av verden. Disse områdene krever spesiell oppmerksomhet og innsats.
Tallene viser at 58 millioner barn i verden ikke går på skole. Dette er en forverring med en million siden fjorårets rapport. Halvparten av disse barna lever i krise- og konfliktrammede områder. For meg er det grunnleggende viktig å bidra til at de barna som er vanskeligst å nå ikke blir hengende etter. Dette gjelder de aller mest sårbare barna – de med funksjonsnedsettelser, de foreldreløse og de aller fattigste. Her må vi tenke innovativt, ta i bruk ny teknologi og hente ressurser og ideer der de finnes – ikke minst fra privat sektor.
I forrige uke besøkte jeg Sør-Afrika, Malawi og Rwanda. Disse landene ligger alle i Afrika sør for Sahara, men kontrastene var likevel slående. Mens Sør-Afrika og Rwanda ligger godt an for de fleste tusenårsmålene, så jeg i Malawi hva slags løft som må til for at landet skal kunne innfri målene. Bare halvparten av de malawiske barna i barneskolealder er å finne i en skolesituasjon. På en skole i Malawi møtte jeg barn som virkelig ønsker å lære. Dette styrker meg i troen på at utdanning er den beste investeringen i et lands egen, bærekraftige utvikling. Og da spesielt utdanning for jenter.
Det å satse på utdanning for jenter er viktig fordi det bidrar til at de gifter seg senere, blir gravide senere og settes bedre i stand til å ta vare på sin egen helse. Det er også en bonus at barn av utdannede kvinner har bedre ernæring, bedre helse, lengre utdanning og bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Dette er blant grunnene til at regjeringen har utdanning som første prioritet i utviklingspolitikken, og at vi legger vi opp til en sterk økning av utdanningsbistanden.
Framgang på utdanningsområdet før til bedre resultater på helseområdet, og omvendt. I Sør-Afrika møtte jeg Graça Machel, og vi ble enige om å samarbeide nært med sikte på utnytte slike synergier i global utviklingsinnsats.
Det er grunn til å si at tusenårsmålene har vært en suksess - på noen områder. Hele 3, 3 millioner malaria-dødsfall er forhindret mellom 2000 og 2012 på grunn av betydelig økt forebyggende arbeid. Som et resultat av innsats mot tuberkulose anslås det at 22 millioner menneskeliv er reddet på global basis siden 1995.
Vi kan glede oss over at ekstrem fattigdom i verden er halvert, at barnedødelighet er nesten halvert og at hyppigheten av barselsdødelighet har gått ned med 45% mellom 1990 og 2013.
Likevel er ikke jobben gjort før verden får bukt med dødsfall som kunne og burde vært unngått. Krise og konflikt er blant de viktigste hindringene i arbeidet med å nå tusenårsmålene. Med effektiv global innsats kan ekstrem fattigdom være utryddet innen 2030.
Fortsatt satsing på å nå de åtte nåværende tusenårsmålene er en avgjørende forutsetning for å kunne lykkes i arbeidet med bærekraftige utviklingsmål også etter 2015.