Kunnskap gir muligheter for alle

Sjekkes mot fremførelse

Tusen takk for invitasjonen til NHOs årskonferanse.

Denne regjeringen har kunnskapssamfunnet som ett av sine aller viktigste mål.

Til alle tider har det vært noen som har forstått betydningen av kunnskap.

I Håvamål kan vi lese:

“Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett; i fremmed gård er det bedre enn gull…”

Oljen har gitt Norge en gullalder. Det kan ingen være uenig i. Samtidig er det kunnskap som er fremtidens olje for Norge.

Verdien av fremtidig arbeid utgjør omkring 80 prosent av nasjonalformuen vår, mens olje og finanskapital bare står for åtte prosent til sammen.

Hvis vi klarer å realisere kunnskapssamfunnet, så har vi klart overgangen fra en for oljedrevet økonomi til en grønnere, mer kunnskapsdrevet økonomi, samtidig som vi beholder trygge arbeidsplasser og gode velferdsordninger.

Derfor er dette så viktig for den nye regjeringen. Derfor så dere kursendringen allerede i det første budsjettet vi la frem. Den vil fortsette.

Hva innebærer så kunnskapssamfunnet?

Jeg kan begynne med hva det ikke innebærer.

Kunnskapssamfunnet betyr ikke at alle skal studere så lenge som mulig. Vi skal ikke alle ta doktorgrad.

Jeg er for øvrig selv et levende bevis på at det kan gå greit også med de som bare har en cand. mag.-grad.

Men jeg er så heldig at jeg har en kunnskapsminister som har fullført mastergraden. Selv om han som dere kanskje vet sliter litt med brøkregning. Nylig tilbød jeg å øke utdanningsbudsjettet med en tredjedels milliard, men han ville heller ha en fjerdedel.

Kunnskapssamfunnet betyr at vi skal være høyt kvalifisert innen alle felt – enten du er hjelpepleier eller lege, tømrer eller byggingeniør. Vi trenger både forskere i verdenstoppen og fagarbeidere i verdensklasse.

Et land kan ha ledende akademiske miljøer, men likevel oppleve problemer fordi en mangler annen kompetanse.

Kunnskap er viktig for kvaliteten på velferdstjenestene våre. En sykepleier i hjemmehjelpen som skal dosere ut medisin må også kunne regne.

Kunnskap er viktig for den enkelte. Vi ønsker et samfunn hvor innsats og evner avgjør fremtiden din, ikke hvor du kommer fra eller hvem dine foreldre er.

Og kunnskap er viktig for vår produktivitet og konkurransekraft. Vi har økt velstanden i Norge først og fremst ved å bli mer produktive.

En god grunnutdanning er helt nødvendig for å oppnå alt dette. Men det alene er ikke tilstrekkelig. Realiseringen av kunnskapssamfunnet handler også om hvor godt vi lykkes med å lære hele livet.

På denne konferansen setter NHO sammenhengen mellom læring og arbeidsliv på dagsorden. Jeg mener denne sammenhengen er helt sentral.

Vi vet en del om kvalitetene til det norske arbeidslivet.

Vi vet at nordmenn trives på jobb. Enkelte undersøkelser viser at vi trives stadig bedre.  Jeg kjenner meg igjen i dette. Selv trives jeg enda bedre på jobb i dag enn jeg gjorde for ett år siden.

Vi vet at det å være i jobb skaper økonomisk trygghet for den enkelte. Høy yrkesdeltagelse finansierer gode velferdsordninger for alle.

Vi vet også at arbeid gir god helse.

I tillegg viser denne konferansen at læring er et like viktig samfunnsbidrag fra arbeidslivet og fra næringslivet.

Vi vet at i fremtiden blir kunnskap enda viktigere for å få en jobb, og for å beholde den. Vi vet at i fremtiden blir kunnskap enda viktigere for vår konkurransedyktighet og vår produktivitet.

Næringslivet trenger kunnskapssamfunnet, men kunnskapssamfunnet trenger også næringslivet.

Generelt om skolen
Jeg nevnte at grunnutdanningen – den norske skolen – må være god.

Ideen bak den norske skolen er vakker: Den skal gi muligheter til alle. Barnehage og skole har kimen i seg til inkludering og sosial mobilitet.

Det er drømmen. Men vi lever ikke alltid opp til den drømmen. Norsk skole sliter med å hevde seg i toppen internasjonalt.

Samtidig er det viktig også å peke på hva som er bra i den norske skolen. Skolen leverer noen av verdens mest produktive arbeidstakere, og universitetene våre har mange forskere i verdensklasse.

Men at noe er bra, betyr ikke at vi kan lene oss tilbake. Vi bruker store ressurser på skolen. Vi har langt høyere lærertetthet enn mange andre land. Nettopp derfor bør vi også forvente mer.

Vi er et land som er tuftet på realfagskunnskap. Uten gode ingeniører og fagarbeidere, hadde vi ikke greid å temme fossene eller å hente olje og gass opp fra berggrunnen under havets bunn. Vi har rett og slett ikke råd til å mangle realfagskompetanse.

Derfor må vi ha høye ambisjoner: I skolen, næringslivet og for landet: Vi kan, vi vil og vi skal bli bedre.

 
Tiltak fra regjeringen
Jeg er sikker på at de aller fleste her kan fortelle om en lærer som gjorde en forskjell. I mitt tilfelle var det blant andre en matematikklærer på videregående skole. En god lærer kan forandre liv.

Bill Gates har engasjert seg i skolen i USA. Han går så langt som å hevde at hvis hvert eneste barn hadde tilgang til de 25 prosent beste matematikklærerne, så ville gapet i matematikk-kunnskap mellom Asia og USA forsvunnet på to år. Innen fire år ville USA vært langt foran resten av verden.

Du har tillit til dem du har tro på – og vi har i høyeste grad tro på norske lærere. Derfor vil den nye regjeringen gjøre det til en hovedprioritet å gjøre gode lærere enda bedre gjennom etter- og videreutdannelse.

Det er det første steget i et systematisk arbeid for å løfte lærernes status.

Det er et langsiktig arbeid. Derfor vil det også ta tid.

I et land hvor gjennomføringskraft og ledelse er viktige utfordringer, er det helt nødvendig å følge dette arbeidet tett opp. Hvis ikke kommer vi ingen vei.

Noen mener kanskje jeg høres monoman ut når jeg snakker så ofte om satsing på lærerne. Jeg kan advare dere om at jeg bare så vidt har begynt. Jeg kommer til å gjenta og gjenta dette helt til resultatene er nådd.

Det hevdes at det er bred enighet om dette i norsk politikk. Men det holder ikke å være enige om hva som er viktig. Man må også gjøre det som er viktig.

Derfor vil vi også legge bedre til rette for at gode lærerne blir i klasserommet, og fortsetter å gjøre en forskjell for stadig nye elevkull. Slik er det ikke alltid. For å sette det på spissen: I dag går karriereveien for dyktige lærere ut av klasserommet og over i administrasjon. Slik kan vi ikke ha det, og det er det på tide å gjøre noe med.

Derfor vil vi skape nye karriereveier i skolen. De som er best til å lære bort må bli vurdert for den innsats de legger ned i klasserommet og i lærerkollegiet. De må se at det går an å rykke oppover, få mulighet til faglig utvikling og faglig lederansvar.

Det vil også være et bidrag til å unngå at gode lærere slutter i skolen for å gi seg selv nye utfordringer. Og det vil være et bidrag til å rekruttere flere til læreryrket.

Vi må i fremtiden klare å løfte læreryrket så mye at vi rekrutterer blant de beste elevene fra videregående skole. Jeg formulerte i 2011 en visjon om at vi læreryrket skulle være blant de mest attraktive yrkene for norske 15-åringer innen 2030. Min visjon er å gjøre læreryrket til et drømmeyrke for norsk ungdom.

Derfor er karriereveier det neste steget i regjeringens lærerløft.

Jeg er glad for å kunne annonsere her at det steget tar vi nå. Kunnskapsministeren har nettopp startet en dialog med Utdanningsforbundet og KS om målsettinger og prinsipper. Målet er å finne gode løsninger til det beste for lærerne og for elevene. Det skal vi gjøre sammen med partene, og det har jeg tro på at vi skal få til.

Næringsliv og læringsliv
Samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og mellom privat og offentlig sektor, er en av suksessfaktorene i Norge. Dere er allerede med og tar et stort og forbilledlig ansvar for opplæring for voksne i arbeidslivet. Der er vi i verdenstoppen.

Derfor stopper ikke læringen når man går ut av skolen. Tvert imot skyter den ny fart når vi går inn i arbeidslivet.

I flere bransjer bidrar bedriftene til å løfte kompetansen i fellesskap gjennom bransjeprogrammer. Den tidligere PIL-skolen, nå kursvirksomhet i regi av Norsk Industri, er et godt eksempel.

Den investeringen norske arbeidsgivere gjør i sine ansatte er noe dere virkelig bør være stolte av.

Ved årtusenskiftet var den store utfordringen å få studentene til å bruke mer tid på campus. Studentene bør fortsatt bruke mer tid på studiene når de er studenter. Men i fremtiden vil voksne etterspørre mer fleksible løsninger, og velge moduler ulike steder for å bygge akkurat den kompetansen de og arbeidslivet trenger. Tilbud som lar seg kombinere med arbeid og som ikke trenger å følges fra campus. Åpne nettbaserte kurs er en del av denne spennende utviklingen.

Vi har i dag har for mange A4-løsninger. Det hemmer utvikling. Det hemmer integrering. Kommer du til Norge nesten ferdig utdannet, er det ikke lett å fullføre og få brukt kompetansen i arbeidslivet. For mange A4-løsninger stenger veier inn i arbeidslivet. Derfor vil regjeringen åpne flere veier frem til kompetanse og arbeid.

Opplæring på arbeidsplassen er en del av løsningen. OECD trekker her frem Norge som et godt eksempel: Vi skiller oss ut ved at gruppen med lavest formell kompetanse, i større grad enn i andre land deltar i opplæring på arbeidsplassen.

Det viser verdien av å få flest mulig inn i arbeidslivet.

Den største forskjellen i vårt samfunn går mellom de som har jobb og de som ikke har. Har man først en fot innenfor, får man stadig mer kunnskap og erfaring. De som blir stående utenfor arbeidslivet, risikerer også å bli stående igjen.

Jeg vil derfor gjenta min oppfordring til landets arbeidsgivere. Sats også på de som har fått et hull i CVen sin. Dere kan gjøre mye for å bidra til at færre blir stående igjen i vårt samfunn.

Hver tiende arbeidstager kan stå i fare for å falle ut av arbeidslivet fordi de ikke har de grunnleggende ferdighetene som trengs. Det hemmer sosial mobilitet i vårt samfunn. For kan du ikke lese, skrive eller regne, vil du slite med å ta i bruk ny teknologi. Du vil få problemer med økte krav til dokumentasjon, som krever at beskjeder og rapporter foregår skriftlig og er presise.

Læringen på arbeidsplassen vil gå mye lettere når de grunnleggende ferdighetene er på plass.

Vansker med å lese, skrive og regne kan dessuten føre til andre problemer. En vond rygg kan bli enda vondere og en lettere psykisk lidelse kan bli verre hvis man ikke takler arbeidsdagen.

Den forrige borgerlige regjeringen tok initiativet til å opprette “Ny sjanse”-programmet for å styrke grunnleggende ferdigheter på arbeidsplassen. I dag har programmet det mer departementale navnet “Basiskompetanse i arbeidslivet”.

Etter regjeringsskiftet i høst økte vi bevilgningen til programmet med 45 millioner kroner.

Men vi er helt avhengige av gode prosjekter og søknader fra dere. La det derfor være en klar oppfordring fra min side: Sørg for å gi deres ansatte som trenger det en ny sjanse. Så skal vi stille opp fra vår side.

Fagarbeidere/lærlinger
Mangelen på gode fagarbeidere kan bli alvorlig i årene fremover. Vi har en høy andel elever som velger yrkesfaglig utdannelse. Det er bra. Problemet er at bare halvparten har fullført fem år senere.

Noen steder ser vi resultater som gjør oss optimistiske. Det kan vi takke enkelte fylkeskommuner for, som har ligget i forkant av både regjering og Storting. Derfor er det også store forskjeller.

Jeg kan nevne Tekniske og Allmenne fag, de såkalte TAF-skolene, fra Hordaland og Helhetlig fag og yrkesopplæring, også kjent som Rogalandsmodellen. Begge innebærer et tettere samarbeid med bedriftene. Utgangspunktet har vært tydelige og klare krav fra næringslivet.

Vi skal derfor være åpne for gode løsninger som utvikles nedenfra, og som springer ut fra næringslivets behov for gode fagarbeidere.

Mangel på lærlingplasser er en annen utfordring. Regjeringen har allerede tatt noen viktige skritt på dette området: Vi har styrket lærlingtilskuddet og opprettet et stimuleringstilskudd for nye lærebedrifter.

Men skal vi klare dette må vi løfte sammen. Derfor vil jeg utfordre flere til å gjøre en enda større innsats. Til å se litt utover behovet i dag slik at flere ungdommer får en reell mulighet til å oppnå et fag- eller svennebrev. Vi må strekke oss lenger – for egen del, for ungdommens del og for Norges del.

Det å ha nok gode fagarbeidere blir kanskje spesielt viktig i de kommende årene.

For å sitere Kjersti Kleven i Kleven-konsernet:

”Ryktene om industriens død i Norge er overdrevet. Fremfor å outsource alt som er arbeidsintensivt til utlandet, må man satse på automatisering av kritiske prosesser i Norge. Hvis ikke forsvinner kjernekompetansen”.

De har flyttet viktige deler av produksjonen av skipsskrog fra Polen og hjem til Ulsteinvik igjen.

Og de er ikke alene: I følge Torger Reve er dette starten på en trend.

Vi skal ta imot de som flagger hjem igjen med åpne armer.  De skal kunne komme tilbake til et næringsvennlig land der de har tilgang på den arbeidskraften de trenger.

For å sikre det, må vi ha et utdanningssystem i verdenstoppen.

For hvis norsk næringsliv skal være konkurransedyktig også i fremtiden, må vi være bedre enn bra. Det er mange land som vil leve av kunnskap: Vi må bli best i det vi er gode på.

Kunnskapssamfunnet er svaret på hvordan vi skal lykkes innen internasjonalt næringsliv.

Derfor er kunnskapssamfunnet blant regjeringens aller viktigste mål. Kursendringen har begynt. Den vil fortsette.

Jeg ser frem til å samarbeide med NHO om veien videre.

Takk for oppmerksomheten!