NHOs årskonferanse 2015

Deres Kongelige Høyhet, kjære alle sammen,

Befolkningsendringer handler om de små talls store konsekvenser. En vekst på en prosent eller to i året høres ikke mye ut, men over 20 år betyr to prosent vekst 50 prosent flere mennesker.

Og 20 år er ikke lenge.

I Bergen husker vi fortsatt at vi var Nordens største by på 1600-tallet. Frem til 1830-tallet var vi Norges største by.

Det var en god tid.

Over en lang periode har veksten i Oslo vært litt høyere enn i Bergen.

Resten er historie, som det heter.

La oss ikke rippe opp i det nå.

NHO har viet denne konferansen til noen av de viktige utfordringene vårt samfunn står overfor.

Jeg vil særlig trekke frem fire store utfordringer. Én: Det blir stadig flere av oss nordmenn. To: En større andel av befolkningen vil være i pensjonsalder. Tre: Oljeaktiviteten vil ikke lenger være motoren i vår økonomi. Og fire: Vi står foran overgangen til et klimavennlig lavutslippssamfunn.

I tillegg peker NHO på at mange mennesker søker til byene og de sterkeste næringsregionene.

Hver for seg vil disse utfordringene stille oss overfor tøffe omstillinger.

Til sammen vil de prege vårt samfunn i tiårene som kommer.

Det ligger mye spennende i dette. Likevel møtes man sjelden med begeistring når man varsler at fremover må mye bli annerledes.

Jeg vil derfor understreke at det kunne vært langt verre.

Færre av oss kunne for eksempel ha nådd pensjonsalder.

Innen livsforsikring snakker man om overlevelsesrisiko. Jeg tror de fleste oss tenker at det er en risiko vi er villige til å ta.

Det at flere lever lenger er bra.

Mange kommer til vårt land for å skape en fremtid for seg og sin familie. Det er bedre å være et samfunn mennesker strømmer til, enn et samfunn mennesker flytter fra, slik vi har sett blant annet i Baltikum, og Polen.

Behovet for omstilling skyldes altså enten en positiv samfunnsutvikling eller at vi skal endre oss til noe enda bedre.

Det er flere gode nyheter.

Det kan bli enklere å løse utfordringene sammen enn hver for seg.

Befolkningsveksten kan gi oss flere hender til å løse oppgavene, selv om andelen pensjonister øker.

Bremsen i oljeaktiviteten kan frigjøre kapital og kunnskap, og sette fart på utviklingen av nye, grønne arbeidsplasser.

Det er viktig å se at vi både har en langsiktig og en kortsiktig økonomisk utfordring. Den langsiktige er knyttet til at andre næringer enn oljen må løfte sysselsettingen og sikre velferdsordningene våre videre.

Den kortsiktige er knyttet til fallet i oljeprisen. Jo mer varig prisfallet blir, jo raskere må vi klare også den langsiktige omstillingen.

Hvis endringene skjer enda raskere enn det vi nå ser for oss, kan det bli riktig med tiltak fra regjeringens side. Vi har høy beredskap, og hvis situasjonen krever det kan vi reagere raskt.

Dersom det blir behov for kortsiktige løsninger, så er det viktig at de ikke kommer i konflikt med våre langsiktige behov.

Varige økninger i velferdsutgiftene må balanseres med investeringer som bidrar til økt vekstkraft i norsk økonomi på sikt.

Da jeg var kommunalminister så befolkningsfremskrivningene annerledes ut. Elleve alternative fremskrivninger publisert i 2002 spådde mellom 4,6 og i underkant av 5 millioner nordmenn 1. januar 2014. Fasit ble over 5,1 millioner.

Vi skal få høre mer fra SSB senere. Jeg kan forhåndsreklamere med at SSBs statistikkbank nå tilbyr ikke mindre enn 15 ulike fremskrivninger.

Her nærmer vi oss altså helgardering på tippekupongen.

Antallet ulike prognoser er et uttrykk for den usikkerhet som ligger i denne type fremskrivninger.

Fremskrivningene kan endre seg igjen. Vi må være forberedt på befolkningsvekst, men også på at fremskrivningene ikke slår til.

Mye av veksten i folketallet de siste årene skyldes innvandring, ikke minst fra EØS-området.

De nye innvandrerne har bosatt seg i hele landet. De har gjort fraflyttingskommuner til vekstkommuner.

Jeg har lenge hatt et sterkt ønske om å si dette: Senterpartiet bør sende en stor takk til EU.

Innvandrere dekker opp store og viktige behov i norsk arbeidsliv. Samtidig har økt folketall satt infrastruktur og offentlige tjenester under press.

Paradokset er at på samme tid har vi mislyktes i å sysselsette flere av de som ikke kan yte ett hundre prosent.

Jeg møter stadig funksjonshemmede og mennesker med hull i CV-en som ikke har får muligheten til å vise seg frem.

Disse menneskene trenger ingen ny bolig. De har en allerede. De trenger ingen skolepult. De har allerede en grunnutdannelse. De trenger bare en vei inn i arbeidslivet.

Dette handler om hva slags samfunn vi skal ha. Men det gir også en betydelig økonomisk gevinst å få disse i arbeid.

Jeg vil gjerne gjenta meg selv fra i fjor: Hvis dere som er arbeidsgivere klarer å skape en plass for disse menneskene i det norske arbeidslivet, vil det ha stor betydning for vårt samfunn.

En god politikk for fremtiden må gjøre omstillingen vi står overfor enklere og smidigere, med mindre kostnader for den enkelte og for samfunnet.

Det er derfor vi i statsbudsjettet foretar et taktskifte når det gjelder satsingen på kunnskap i skolen, på forskning og på innovasjon.

Det samme gjelder utbygging av infrastruktur. Både når det gjelder kollektiv, jernbane og veibygging trapper vi nå opp så det monner.

Infrastruktur knytter områder sammen til bolig- og arbeidsmarkedsregioner.

På Vestlandet vet vi hva dette betyr.

Da Kvivsvegen ble åpnet, kunne Vikebladet melde om – og jeg siterer – «et nytt kapittel i samferdselsevangeliet».

Det foregående kapittelet i evangeliet het Eiksundsambandet. Det skulle nedbetales på 15 år. De regionale effektene viste seg å bli formidable. Nedbetalingen tok bare 6 år.

For noen kan det nok virke som om vi vestlendinger har et religiøst forhold til broer og tuneller.

Men begeistringen skyldes mer jordnære ting.

For bedriftene kan bedre infrastruktur bety større muligheter for rekruttering og kompetanse. For den enkelte at man ikke er avhengig av bare en arbeidsgiver. For familien spennende arbeidsplasser til begge foreldrene. For unge tilgang til utdannings- og kulturinstitusjoner.

Omstillingen vi står overfor krever en ny og kraftigere satsing på infrastruktur. Denne regjeringen vil satse for å bygge landet, og det er vi godt i gang med i budsjettet for 2015.

Vi trenger også fungerende storbyområder.

Vi har noen gode eksempler på byutvikling. Vi trenger bare å se oss rundt når vi går ut av Operaen etter denne konferansen.

Oslo Høyre vedtok i 1999 å gå inn for den såkalte Fjordbyen. Det var en visjon om å åpne Oslo mot fjorden gjennom å erstatte containere med næring, kultur, fellesområder og boliger.

Ideen var kontroversiell. LO og Arbeiderpartiet mobiliserte imot. Oslo Havn var veldig imot. Og, tør jeg minne om, også NHO var imot.

I dag, knappe 15 år senere, er Fjordbyen i ferd med å bli en kjempesuksess. Uten boligene som er bygget og på vei, ville Oslo vært virkelig ille ute. Nærheten til kollektivtrafikk gjør boligene fremtidsrettede og miljøvennlige.

Næringslivet har flyttet inn og arealene har skapt rom for ny verdiskaping. Utbyggingen har i seg selv utløst en kreativitet som inspirerer og som har gitt Oslo og Norge oppmerksomhet og anerkjennelse langt utover våre grenser.

Byområder som vokser fort har ofte voksesmerter. Visjonære og fremsynte politikere sørget for at Oslos voksesmerter ble langt mindre enn de kunne vært.

Jeg vil også trekke frem to andre forhold. I Norge eier de fleste av oss vår egen bolig. Det gjelder også innvandrere. Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av politiske beslutninger hvor det å eie egen bolig har fått fordeler. Jan P. Syse kalte dette for selveierdemokratiet.

Jeg tror dette har vært av stor betydning for vårt samfunn. Det har ført til at eiendomsformuen er bedre fordelt. Og til at vi stort sett har klart å unngå slum og ghetto-lignende forhold i byene våre. Når folk eier sin egen bolig slår de rot, og de vil ønske å bidra til å gjøre nabolaget til et godt sted å bo og leve.

Det andre forholdet jeg vil trekke frem er viktigheten av en kunnskapsskole. Oslo-skolen er et eksempel. Selv om utfordringene er store, har forskere konkludert med at Oslo-skolen, med sitt høye læringstrykk, lykkes bedre med å skape muligheter for alle.

Det vi trenger er modige og riktige politiske valg innen byutvikling, transport, utdanning og boligpolitikk.

Det vil bidra til å skape byområder som vokser uten de miljømessige og sosiale problemer vi ser i andre storbyer. Byer som tilbyr både gamle og nye innbyggere muligheter fremfor motløshet, og som tiltrekker seg kreative og nyskapende mennesker fra hele verden.

Regjeringen vil være en partner for slike byområder.

Derfor skal regjeringen inngå bymiljøavtaler med storbyene hvor dagens belønningsordning for kollektivtrafikk og bypakkene smeltes sammen. I tillegg arbeider regjeringen med nye verktøy, noe jeg kommer tilbake til.

Økt behov for transport i byene kan ikke løses med mer biltrafikk. Det skaper miljøproblemer, og det vil simpelthen ikke være plass på veiene. Kollektiv, sykkel og gange må ta unna veksten.

For å kunne være en god partner har vår regjering varslet en ny politikk med større statlige bidrag for å løfte store kollektivprosjekter. Vi har gått inn for å dekke 50 prosent av investeringskostnadene for store prosjekter i de fire storbyområdene.

Vi har også noen eksempler på byutvikling som ikke har gått så bra. Og det skyldes ikke først og fremst lokale myndigheter.

På Nord-Jæren så man på slutten av 90-tallet at det ville bli behov for boliger til titusener av mennesker. Det ble derfor utarbeidet en fylkesdelplan gjennom en omfattende prosess.

Planen ble fastsatt av staten, av Kongen i statsråd under Stoltenberg-regjeringen i 2001. Siden laget staten nye retningslinjer og strammet inn på jordvernet. Det skapte usikkerhet og unødvendige utsettelser.

Slik kan vi ikke ha det.

Hvis staten skal være en god partner i fremtiden, og det er vårt klare mål, må staten være mer koordinert og mer forutsigbar.

Derfor kan jeg varsle at regjeringen nå arbeider med nye verktøy for partnerskapet mellom storbyområdene og staten.

De nye bymiljøavtalene vil inneholde en arealdel. Det vil være et skritt i riktig retning.

Vi ser for oss at bymiljøavtalene følges opp gjennom det vi kaller utviklingsavtaler for å sikre en helhetlig utvikling av areal, bolig og infrastruktur.

Dette skal være tydelige avtaler på plansiden som er forpliktende for alle aktørene. Ikke minst er det viktig at statlige sektorinteresser identifiseres og avklares tidlig. Slik kan staten bli en koordinert og forutsigbar partner i utviklingen av fremtidens by- og arbeidsmarkedsregioner.

I tillegg må staten legge færre hindringer i veien. Et samfunn i omstilling må raskere kunne tilpasse seg. Mindre byråkrati, enklere regler og mer lokalt selvstyre vil gjøre vårt samfunn mer smidig.

Vi vet at vi må omstille oss. Skal vi lykkes, trenger vi en stat som styrer mer etter lange linjer, og som blander seg mindre i det som er smått.

Vi trenger en sterkere satsing på kunnskap, forskning og innovasjon. Og vi må forsere utbyggingen av infrastruktur. Dette er vi godt i gang med, blant annet gjennom årets statsbudsjett som akkurat har trådt i kraft.

På den måten kan vi ruste Norge for en vellykket omstilling og videre vekst for vårt velferdssamfunn.