Innledning på møte om voldelig ekstremisme

                                                                                  Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen,

Tusen takk for initiativet fra KS til å arrangere denne konferansen om forebygging av voldelig ekstremisme. At så mange engasjerte ordførere og andre har kommet hit i dag, viser behovet for, og viktigheten av, å diskutere disse problemstillingene.

Jeg vil aller først gi en stor takk til ordfører Rita Ottervik fra Trondheim og ordfører Tage Pettersen fra Moss som har gitt oss et bilde av utfordringene i det forebyggende og rehabiliterende arbeidet sett fra kommunenes perspektiv. Dere gjør viktig daglig og langsiktig arbeid. Deres erfaringer vil være nyttige å ta med seg videre.  

Trygghet i hverdagen er kanskje den viktigste verdien for oss alle. For de fleste henger trygghet tett sammen med frihet. Men også tilhørighet i nærmiljøet, i samfunnet. Men mangel på tilhørighet kan gjøre oss utrygge og usikre. Resultatet er dessverre at noen velger å søke trygghet i kriminelle, radikale og ekstreme miljøer.   

Vi har det siste året sett en urovekkende utvikling:

• Unge mennesker oppfordres av andre til å bli med i ekstreme grupperinger som sprer hat og intoleranse.
• Unge mennesker reiser til Syria som fremmedkrigere. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) anslår at rundt 70 nordmenn har reist fra Norge til Syria som fremmedkrigere.

Sist sommer så vi hva slags konsekvenser den økte radikaliseringen kan føre til da trusselnivået i Norge ble høynet på grunn av hendelser relatert til Syria. Vi var alle berørt: Enkeltfamilier og lokalsamfunn, kollektivtilbud og idrettsarrangementer

Angrepene i Paris 7. januar i år, viste oss virkelig alvoret.

Denne utviklingen bekymrer oss alle. Og denne tendensen berører oss alle. Jeg personlig er innforstått med at vi som politikere har et ansvar for å sette radikalisering av vår ungdom på dagsorden. Det er derfor jeg og min regjering har oppfordret hele Norge til å bli med oss i innsatsen for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Og det er blant annet derfor vi er samlet her i dag.

Men vi har alle også et felles ansvar. Å bekjempe radikalisering er ikke et samfunnsoppdrag regjeringen kan løse alene. Det hviler et ansvar på hver enkelt av oss: Et ansvar for å bidra til å skape et samfunn der alle kan føle seg hjemme. Samtidig må vi se etter faresignaler og sende bekymringsmeldinger, slik at ingen faller utenfor og blir enkle ofre for ekstreme miljøer. Dette gjelder ulike kriminelle miljøer – eller ekstreme retninger. Ulike ekstreme miljøer spiller hverandre gode, de konkurrerer om oppmerksomhet og kan framprovosere reaksjoner. Tryggheten må bygges nedenfra og opp.

For å stanse radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder må vi alle ta ansvar for å skape et inkluderende samfunn der radikalisering og ekstremisme ikke får vokse frem. 

I dette forebyggende arbeidet trenger vi lokale, nasjonale og internasjonale tiltak. Vi trenger verktøy.

Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme inneholder 30 konkrete tiltak som beskriver hvordan vi skal arbeide forebyggende på ulike nivåer. Handlingsplanen skal utgjøre en forskjell for dem som er i kontakt med unge mennesker i sitt daglige arbeid.

Jeg har et ønske om at dette skal være en levende handlingsplan. Vi må ha en kontinuerlig dialog og debatt om disse spørsmålene. Min regjering skal lytte og være til stede – men det er dere som kjenner de lokale utfordringene best. De viktigste møtene tar dere selv initiativ til og gjennomfører i lokal regi med representanter fra ulike miljøer som kan gi hverandre inspirasjon i dette viktige arbeidet.  Jeg vil understreke at det er på lokalt plan i kommunene at det viktigste forebyggende arbeidet må skje. Mange av deres innbyggere og kolleger i førstelinjetjenestene, i skoleverket, fra ulike religiøse organisasjoner og trossamfunn, og fra frivillige organisasjoner, stiller opp og gjør viktig arbeid hver dag. Å skape gode plattformer og arenaer hvor disse aktørene møtes har en verdi i seg selv. Her kan erfaringer utveksles, kontakter bygges.

Nettopp derfor sendte jeg i oktober i fjor ut et brev til 23 norske byer. Byer med ulike erfaringer, geografisk spredd over hele landet. Noen med store utfordringer, andre med mindre. Alle viktige brikker i forebyggingsarbeidet.

Jeg møter mange av dere når jeg er ute og reiser. Jeg har selv deltatt på ulike typer dialogmøter om radikalisering i Oslo og Ålesund og skal snart til Drammen. Kulturminister Thorhild Widvey og barne-, likestillings- og integreringsminister Solveig Horne, og mine statssekretærer fra justisdepartementet og fra mitt eget kontor rapporterer også om gode dialogmøter. Noen av disse eksemplene vil statssekretær Laila Bokhari gi et innblikk i senere i dag.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Jeg vil berømme KS som har igangsatt forskningsprosjekter hvor flere kommuner involveres. Jeg ser fram til å høre om resultatene fra dette arbeidet. Dette håper jeg vil hjelpe å synliggjøre hva som finnes av ressurser i kommunene og å løfte fram gode tiltak på lokalt plan. Jeg håper også dette kan inspirere andre kommuner til å engasjere seg ytterligere.

Vi vet at når ungdommen kommer i Politiets Sikkerhetstjenestes lys er det ofte for sent. Aktører må komme tidligere på banen, og her trenger man et godt samarbeid. Vi har bevilget ekstra ressurser til Politiets Sikkerhetstjeneste. Det etableres blant annet nå forebyggingskontakter i syv politidistrikt med særskilte utfordringer. Disse skal være kontaktpunkter i tilfeller der det er mistanke om radikalisering lokalt. PST skal informere og gi råd til forebyggingskontaktene i politidistriktene, og til øvrige aktører i forebyggingsarbeidet.

Alle lokalsamfunn har aktører som gjør viktig forebyggende arbeid. Mange har drevet generelt kriminalitetsforebyggende arbeid lenge. Vi har sett, og jeg har latt meg imponere av modige foreldre som er tydelige stemmer i debatten. Foreldre som er bekymret for sine sønner eller døtre. Enten fordi de har dratt til Syria, eller fordi de kan finne på å gjøre det.

Foreldre er viktige rettesnorer, forbilder både for sine barn og for samfunnet. Det arbeides nå med veiledningsprogram for foreldre og foresatte. Samtidig skal helsesektorens og utdanningssektorens arbeid styrkes.

Det utarbeides også veiledningsmateriell for kommunene og førstelinjen. Denne veilederen kommer i mars og skal være et verktøy for kommunene. Dette er konkrete oppfølgingstiltak fra Handlingsplanen. 

Det har også varmet meg som statsminister å se så mange modige stemmer, unge jenter og gutter fra hele landet, stå fram i de vanskelige debattene vi har hatt den siste tiden. De er viktige stemmer i det forebyggende arbeidet. Ungdommene forteller om sine erfaringer – også på nettet. De forteller også om hatytringer og hatmeldinger. Her følger også konkrete tiltak fra Handlingsplanen: En egen gruppe er nedsatt i Kripos for å jobbe med dette temaet og flere sivilsamfunnsaktører jobber nå aktivt med dette feltet.

Videre skal Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) bistå helsetjenestens arbeid med voldelig ekstremisme. Og det igangsettes nå et utviklingsprosjekt som omhandler hvordan personer som har deltatt i kamphandlinger i utlandet utenfor regulære væpnede styrker (fremmedkrigere), og deres familier, skal følges opp. Det gjelder spesielt med hensyn til voldsrisikovurdering og traumeutsatthet. Her utarbeides det en skoleringspakke for kommunale psykososiale kriseteam, "Når krisen rammer". Denne skal utvides med en modul om voldelig ekstremisme.

Dette er noen eksempler på tiltak og verktøy for oss alle.

Enkelte kommuner har uttalt at de mangler penger og kompetanse til å gjøre denne viktige jobben. Jeg har lyst til å understreke at mange kommuner allerede har gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må utnyttes også på dette feltet. Disse gode eksemplene må fram i lyset og deles.

Det er viktig å få en oversikt over hvilke ressurser som allerede finnes i kommunene. Det er viktig å ikke byråkratisere dette og legge på et ekstra ledd, men bruke de ressursene som finnes allerede. Det finnes mange dyktige personer i førstelinjen og sivilsamfunnet som allerede driver godt kriminalitetsforebyggende arbeid. De må også rettes inn mot radikalisering.

Forebygging begynner i det daglige, i lokalsamfunnene. Kommunen og dens ansatte er ofte i første linje i møte med sårbar ungdom. Vi må styrke kunnskapen og kontaktnettverket her – styrke dialogen og plattformene hvor vi møtes. Og, som vi også har sett den siste tiden: Ingen kan stå alene i dette samfunnsoppdraget. Det er viktig å styrke det tidlige forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme med mer kunnskap, samarbeid og koordinering av arbeidet på området. Innsatsen på tvers av samfunnssektorer må styrkes på lokalt og nasjonalt plan.

For selv om debattene skal være der så må vi også stå samlet om disse spørsmålene. Noen av disse spørsmålene er vanskelige, utfordringene er mange. Men vi må stå samlet om våre verdier og hvor vi vil som samfunn. Da må vi kunne si imot, og støtte de som gjør det. Ikke bare i festtaler, men også i hverdagen, på skolen og arbeidsplassen. Slik skapes tilhørighet.

Radikaliseringsprosessen kan ofte starte som en søken etter et miljø å høre hjemme i. Da må vi sende et tydelig signal om at alle innbyggere, uansett bakgrunn, hører hjemme i samfunnet vårt, i våre kommuner.

Jeg og mine kolleger gleder oss til å lytte og lære fra dere.

Sammen skal vi stå sterkere i dette viktige arbeidet. Tusen takk for initiativet og for oppmerksomheten.