Statsministerens tale til Sametingets plenum

Sjekkes mot fremføring

Ærede president, og Sameting.
Gutnejahttojuvvon presidenta ja Sámediggi.

Det er en stor ære for meg som Norges statsminister å få muligheten til å komme hit til Sametinget og til Karasjok igjen. Det er første gangen jeg er her som statsminister. Men jeg har jo vært i området flere ganger tidligere – den gang jeg var kommunalminister og ansvarlig statsråd for samiske saker.

Årene som kommunalminister lærte meg hvor viktig det er å jobbe med samisk språk, både i statlig sektor, og ikke minst i kommunesektoren.

Jeg er glad for at regjeringen – i samarbeid med Sametinget – har satt ned et offentlig utvalg som skal gå gjennom gjeldende ordninger, tiltak og regelverk for de samiske språkene i Norge. Jeg ser fram til at utvalget leverer sin rapport i februar.

Å ivareta samiske språk er også et viktig hensyn i det arbeidet vi nå gjør med kommunereform. Regjeringen vil vektlegge at samiske språkbrukere ikke skal komme dårligere ut som følge av endringer i kommuneinndelingen.

Jeg synes det er spesielt hyggelig å være her i Karasjok ved markeringen av 10-års-jubileet for konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og myndighetene. Avtalen ble inngått i min tid som kommunalminister – og undertegnet av daværende sametingspresident – Sven Roald Nystø – og meg den 11. mai 2005.

Jeg var opptatt av å få på plass konsultasjonsavtalen da jeg var kommunalminister.

Urfolk sin rett til å bli konsultert i spørsmål som kan få direkte betydning for dem, er nedfelt i ILO-konvensjon nr. 169, som Norge ratifiserte i 1990. Tidligere var det uavklart hvordan de folkerettslige forpliktelsene skulle forstås, og hvordan konsultasjonene skulle foregå.

Behovet for omforente konsultasjonsprosedyrer kom – som mange husker – særlig klart frem under arbeidet med finnmarksloven, som også er 10 år i år. Regjeringen og Sametinget var enige om at det var tidkrevende – og lite hensiktsmessig – med stadige diskusjoner om hvordan vi skulle konsultere.

Ved å få etablert ordninger og prosedyrer for samhandling mellom regjeringen og Sametinget kunne vi unngå slike debatter. Dette så både regjeringen og Sametinget seg tjent med. Det ble også lagt vekt på at konsultasjonsordninger ville legge til rette for et økt partnerskapsperspektiv i samarbeidet mellom Sametinget og myndighetene.

I 2004 satte vi derfor i gang en prosess – sammen med Sametinget – for å se nærmere på konsultasjonsplikten. Og dette arbeidet ledet altså til avtalen slik den ble underskrevet i 2005.

Jeg mener det er en livskraftig jubilant vi markerer i dag. Avtalen fungerer – og mitt inntrykk er at konsultasjonene mellom statlige myndigheter og Sametinget går stadig bedre. På områder hvor det kanskje tidligere har gått litt trått – ser det nå ut til å ha løsnet. Og det er en økt bevissthet i de statlige virksomhetene om at det er viktig både å høre – òg forsøke å oppnå enighet med - de samiske interessene. Jeg tror også at konsultasjonsavtalen har bidratt til en økt forståelse for situasjonen og behovene i samiske samfunn.

Gjennom konsultasjonsavtalen skal samiske interesser komme tidlig inn i aktuelle prosesser, og ha muligheten til å påvirke resultatet. Formålet er å søke å bli enige. Det vil være regjering og Storting som tar den endelige avgjørelsen – men fram til da skal det ha vært en god prosess for å sikre at alle sider av saken er grundig vurdert. Og at samene har fått lagt fram sitt syn – slik at dette blir tatt med i vurderingene fra et tidlig tidspunkt.

Konsultasjonene fører i noen tilfeller til at beslutningsprosessene og saksbehandlingen tar lengre tid. Dette kan være en utfordring i saker hvor det ofte er korte tidsfrister. En god konsultasjonsprosess vil imidlertid sikre legitimitet, og kunne bidra til smidigere og raskere gjennomføring av de aktuelle tiltakene. Det er likevel viktig at både myndighetene og Sametinget gjør sitt for å gi raske tilbakemeldinger, og hindre at prosessene tar unødig lang tid.

Gjennom konsultasjonsavtalen ble det også etablert halvårlige politiske møter mellom statsråden som har ansvar for samiske saker – og Sametinget. Jeg har inntrykk av at disse møtene fungerer bra – og at begge parter er fornøyd med denne ordningen. At det i tillegg er etablert faste møter mellom Sametinget og statsråder i enkelte andre departementer, er positivt. På den måten kan vi holde hverandre løpende og gjensidig orientert om viktig arbeid i både Sametinget og regjeringen.

Jeg er kjent med at Sametinget ikke alltid har vært fornøyd med hvordan konsultasjonene med statlige myndigheter har blitt gjennomført. Det er naturlig nok heller ikke oppnådd enighet om alle saker. Konsultasjonsordningen er imidlertid viktig, selv om det ikke alltid medfører at man blir enige.

Jeg kan imidlertid røpe en nyhet her i dag, nå som vi markerer konsultasjonsavtalens 10-års jubileum. Og det er at regjeringen nylig har besluttet å gjenoppta arbeidet med å vurdere Samerettsutvalgets forslag til nye konsultasjonsregler. Dette er et arbeid som nå starter opp igjen. Og jeg er kjent med at første møte med Sametinget om saken er avtalt allerede nå i juni.

I regjeringens nordområdestrategi har samiske interesser en viktig plass.

De rike naturressursene i nord trekker mange interessenter hit. Og mange av naturressursene finnes i de tradisjonelle urfolksområdene.

Dette er områder som samer, gjennom reindrift og annen tradisjonelle utmarksnæringer, har utnyttet gjennom århundrer. På en bærekraftig måte. Reindriften, og samiske utmarksnæringer, har vært og er en sentral del av grunnlaget for samisk kultur og samfunnsliv. Og det er en viktig del av næringslivet i landet vårt.

Når nye, industrielle næringsinteresser kommer til, oppstår det noen ganger problemstillinger og ulike syn. Det er viktig for regjeringen å bidra til å minske konfliktene så mye som mulig. Vi ønsker at det skal være en god dialog mellom industrielle næringsaktører, reindriftsinteresser, lokale myndigheter og lokalbefolkningen.

Vi har derfor i revidert statsbudsjett foreslått å sette av en million kroner ekstra som skal styrke bistanden til samiske interesser i inngrepssaker. Det kan blant annet oppstå arealkonflikter mellom reindriften og for eksempel gruvedrift eller vindkraft. Vi ønsker å legge til rette for at de samiske interessene skal frontes på en profesjonell måte i slike saker – og at de samiske hensynene kommer tidlig inn. Det vil være opp til Sametinget å fordele midlene.

Jeg har tro på at en god håndtering av vanskelige saker gjør det mulig å finne gode løsninger, og at de ulike partenes interesser blir ivaretatt.

Det internasjonale reindriftssenteret – som ble etablert i 2005 – har også bidratt til å fremme kunnskap om og forståelse for reindriftsnæringen.

Senteret bidrar til å opprettholde og videreutvikle en bærekraftig reindrift i nordområdene, og styrker samarbeidet med reindriftsfolk i andre land.

Senteret fungerer godt og har blitt en viktig aktør i nordområdene.

I tillegg vil jeg nevne prosjektet for etiske retningslinjer for ressursutvikling i urfolksområder – ledet av Árran lulesamiske senter. Prosjektet er viktig både for å få kunnskap om hvordan etiske retningslinjer blir fulgt opp – og for å bidra til å finne et klarere rammeverk for samarbeid mellom bedrifter, urfolksinteresser og myndigheter i saker om ressursutvinning i nord. Regjeringen har derfor prioritert å finansiere prosjektet.

Jeg er opptatt av at samene – gjennom Sametinget og andre samiske interesser – skal bli hørt og få uttrykke sine meninger i saker som angår dem. Samene skal involveres i god tid – og ha reelle muligheter til å påvirke beslutningsprosessene. Målet for begge parter må være å komme frem til enighet der dette er mulig.

Jeg ser fram til en fortsatt god dialog med Sametinget. Det er alltid hyggelig å være på besøk hos dere, og jeg ønsker dere lykke til med møtene under denne plenumssamlingen.

Takk for meg!