Tale på frigjørings- og veterandagen 8. mai 2015

Sjekkes mot fremføring

Deres majestet, stortingspresident, veteraner, kjære alle sammen!

Dette er en gledens dag. Vi feirer at vi lever i et land fylt av fred – og at vi har fått gjøre det i 70 år.

Det er også en dag for ettertanke. Vi skal minnes hva krigen kostet av lidelser og død. Deler av landet lå i ruiner 8. mai 1945. Mange slet med traumer og savn – lenge etter at jubelen hadde lagt seg. I dag hedrer vi alle som stod opp for vår frihet. De som overlevde – de som falt!

Norge var ikke godt nok forberedt da krigen startet i 1940. Etter noen kortvarige – men viktige triumfer – på Oscarsborg og i Narvik, var slaget tapt.

Kongen, regjeringen og viktige deler av våre militære styrker dro i landflyktighet for å fortsette kampen fra Storbritannia. Mange fulgte etter! Dette, og fremfor alt krigsseilernes uvurderlige innsats, ga et solid bidrag til den endelige seieren.

Sist sommer møtte jeg noen av våre helter fra utestyrkene og handelsflåten under D-dagsmarkeringen i Normandie. Deres innsats blir ennå verdsatt og husket blant våre allierte. De var få, men de ble takket av mange.
Jeg ønsker også å hylle dem!

I oktober deltok HM Kongen og jeg under 70-års markeringen i Finnmark. La meg gjenta det jeg sa til de tilstedeværende russiske veteranene som deltok i frigjøringen av Nord-Norge: Vi er dypt takknemlige for de sovjetiske styrkenes bidrag til vår frihet.

Her hjemme ble holdningskampen avgjørende for utfallet av krigen. Kong Haakons klare nei til okkupanten og okkupantens medløpere stod sentralt.

Moralen i befolkningen var høy. Det betyr ikke at det var et enkelt valg å stå opp mot fienden. Alt var farlig, enten det gjaldt å delta i illegalt arbeid eller å rømme landet – østover eller vestover. En hver handling kunne innebære et vanskelig dilemma og frykt for konsekvenser.

Likevel var det mange som deltok i denne kampen: De som hjalp flyktninger over grensen. De som nektet å undervise barna i nazismens raseteorier. De som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner. De som protesterte i fagbevegelsen, kirken eller idretten. De som viste solidaritet ved å gå med binders eller røde toppluer.

Mange bidro og løp en risiko, og noen gav alt. 

Våre jøder ble først trakassert, forfulgt og så sendt til dødsleirene. Nær halvparten av de norske jødene omkom, og hver eneste av dem som unnslapp hadde mistet familiemedlemmer og venner. Norske rom ble utestengt fra sitt eget hjemland, Norge, og endte i konsentrasjonsleirene. Også her er dødstallene høye. Deportasjonen av jøder og rom er et mørkt kapittel i norsk historie.

Samuel Steinmann var en av dem som lærte bort mye til flere generasjoner nordmenn. Han fortalte meg og mange andre sin egen historie. Steinmann ble den siste gjenlevende av de 532 jødene som ble sendt med DS Donau 26. november 1942. Ferden gikk direkte til Auschwitz, og bare ni av dem kom hjem. Rolig og uten bitterhet fortalte Steinmann om sine redselsfulle opplevelser.

1. mai i år døde han. Takk, Samuel. Takk for din store innsats for å hjelpe oss å forstå det helt uforståelige.

Historien om krigen er ikke ferdig skrevet, og det er mange som fortsatt bør bli hørt.

De som kan fortelle blir stadig færre. Desto hyggeligere er det at mange av våre krigsveteraner er til stede her i dag. De representerer hele bredden i motstandskampen, og hver og en av dem har unike opplevelser. La oss hedre dem ved å lytte til dem. Vi skal også hedre dem ved å fortelle deres historier videre til kommende generasjoner.

Vi feirer vår frihet 8. mai – det gjør også mange andre. Krigen berørte de fleste av verdens nasjoner, alle stormaktene inkludert. Mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. 50 – 70 millioner mennesker mistet livet. Fra krigens utbrudd i 1939 til slutten i 1945, ble i gjennomsnitt 30 000 mennesker drept hver eneste dag.

Vi skal huske soldater og siviles kamp.

I dag skal vi også huske de mange krigsfangene i Norge under andre verdenskrig: Langt over 100.000 russere, polakker og jugoslaver. De fleste av dem var militære fanger, men det var også mange tusen sivile – blant dem kvinner og barn. De arbeidet og led i tyske fangeleirer mange steder i landet, flest ved jernbane- og veianlegg i Nord-Norge. Mer enn 15.000 av dem mistet livet.  

Det er mange land som kan takkes for at vi vant vår frihet. Den avgjørende innsatsen kom imidlertid fra de tre stormaktene USA, Storbritannia, og Sovjetunionen. La meg sitere fra plakatene under seiersparaden på Karl Johan i 1945:

Norge takker dere – Norway Thanks You  – Norvegiya blagodarit vas

I det historiske året 2015 er vår oppmerksomhet rettet mot de som frigjorde landet vårt for 70 år siden.

Kampen for sikkerhet og norske interesser kan ikke bare føres i Norge, og vi gjør det ikke alene. Vi må bidra til å skape sikkerhet i land langt borte. Det gjør våre soldater hjemme og ute hver eneste dag.

8. mai er en merkedag for å hedre alle veteraner - fra andre verdenskrig og frem til dagens internasjonale operasjoner. Det gjelder alle de som har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner og i beredskap for Norge. Alle som har stått på vakt og gjort sin verneplikt har bidratt til å trygge landet. Frigjørings- og veterandagen tilhører både gamle og nye veteraner.

I 70 år har vi levd i frihet. I dag feirer vi dagen med glede!

Gratulerer med dagen til dere alle!