Tale på Sjømannskirken i Hamburg

Vi har hørt Dag Eidhamar fortelle om hvordan kontakten mellom menneskene som virket her i Sjømannskirken og tyskerne rundt dem bidro til at også folk hjemme i Norge tok til orde for at man måtte gjøre noe for de som var i nød, selv om de tilhørte en nasjon som hadde okkupert oss få år tidligere.

Slik ble altså hjelpearbeidet til norske menigheter utvidet og utviklet til organisasjonen vi i dag kjenner som Kirkens Nødhjelp.

Og dette skjedde flere år før staten Norge offisielt begynte med bistandsarbeid.

Jeg er spesielt glad for at noen av dere som var med på arbeidet den gangen, er til stede her i dag. (Talen fortsetter under bildet)

Jeg opplever at ofte er direkte kontakt mellom mennesker det som beveger oss til å tenke nytt.

Til å se en annen gruppe mennesker på en ny måte.

Og til slutt kan det faktisk endre forholdet mellom land.

Etter krigen var det vanskelig å bygge opp igjen vårt forhold til Tyskland.

Tilliten mellom landene lå like mye i ruiner som Tyskland selv.

Men sjømennene, og Sjømannskirken med dem, var ikke de eneste som fikk direkte kontakt.

Tysklandsbrigaden kom på plass i 1947, og betydde at over åtte tusen unge nordmenn hvert år kom tett innpå tyskere, og gradvis fikk oppleve hvordan et nytt Tyskland vokste fram.

Et samfunn som etterhvert tok et alvorlig oppgjør med sin fortid, og bygde opp igjen sitt eget land i takknemlighet for å ha fått en ny mulighet, slik tidligere president Richard von Weizsäcker sa det. 

Etter hvert ble mange andre nordmenn også med som frivillige i gjenreisningen av det norsk-tyske vennskapet.

Kulturforeninger og stiftelser og særlig norsketysklærere gjorde en stor innsats i mange av foreningene.

Det krevde faktisk litt mot å gi seg i kast med tysk-studier rett etter krigen.

Arbeidet de la ned for å gi norsk skoleungdom muligheten til å snakke med tyskere på deres eget språk og ta del i det historiske tyske bidraget til europeisk kultur var formidabel.

Og om de ikke selv traff så mange tyskere før deres skoletysk sakte bleknet, så fikk disse elevene i hvert fall lese, høre og forstå om tyskernes virkelighet.

Tysk fikk en enestående posisjon i norsk skole ved siden av engelsk.

Dette var takket være ildsjeler som utrettelig jobbet for å spre kunnskapen om, og ofte utviklet personlige bånd til den nye Forbundsrepublikken Tyskland.

Fra 1959 kom en ordning på plass som involverte tyske frivillige: Aksjon Soningstegn brakte unge tyskere til Nord-Norge for å bygge ut en institusjon for utviklingshemmede. Også her spilte kirken en vesentlig rolle, som inspirator og kontaktformidler.

Vårt forhold til Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen viste oss at også vi hadde vært på villspor i og etter krigens galskap.

Som hvordan vi som samfunn behandlet barn av tyske soldater og av norske nazister.

Barn som åpenbart ikke hadde noen skyld for sine foreldres valg.

Først i 2000 fikk krigsbarna en offisiell unnskyldning av norske myndigheter.

Tysklands evne til å ta et oppgjør med egen fortid var i den sammenheng et forbilde for oss.

Det er, tenker jeg, også historien om Forbundsrepublikken etter krigen.

I dag er Tyskland Norges viktigste partner i Europa og en nær NATO-alliert.

Det bilaterale forholdet er preget av en grunnleggende tillit og felles interesser, og Tyskland er blant våre viktigste samarbeidsland innenfor blant annet energi, handel, forskning og kultur.

Det går en rød tråd fra hjelpearbeidet i Hamburg rett etter krigen som noen av dere var engasjert i, via Kirkens Nødhjelp som en stor utviklingsorganisasjon, til at jeg er her i dag..

Tyskland har invitert Norge som gjesteland i G20-gruppen, kanskje aller mest som en viktig partner for global utvikling.

Det er både et tegn på vårt nære forhold, og en mulighet jeg har lagt stor vekt på at vi skal utnytte på beste måte.

Mine damer og herrer,

Jeg tror alle vi som er her i dag føler oss spesielt knyttet til Tyskland, hver på sin måte.

La oss sammen fortsette å benytte mulighetene vi får til å styrke disse forbindelsene.

Og la oss sammen bruke et øyeblikk på å føle takknemlighet for at et forhold som var så vanskelig, har utviklet seg til noe så enestående og nært.

Takket være enkeltmennesker, som hver for seg kan gi små bidrag, så kan vi også ta med oss denne lærdommen ut i resten av verden: forsoningen som en mulighet.

Om viljen til å se framover uten å glemme fortiden.