Tale ved lansering av handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen.

Gratulerer med dagen, damer og herrer!

 Det nærmer seg 20 år siden jeg holdt en interpellasjon i stortinget ledet til at et enstemmig storting vedtok at vi måtte ha en handlingsplan mot tvangsekteskap. Det kom jo ikke av seg selv. Det kom som et resultat av møter med mange som hadde jobber mot og som hadde opplevd tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Noen hadde opplevd alvorlig tvang og andre det tøffe presset.  Jeg hadde samtaler med flere organisasjoner, blant annet Røde Kors.

Mange av dem som jobbet med dette, pekte på at utfordringen var at det fantes prosjekter, men lite struktur. Derfor var det nødvendig med en handlingsplan. Mange av NGOene og enkeltpersonene kunne dermed bruke denne handlingsplanen og si at dette er et område regjeringen og stortinget prioriterer.  

Regjeringen lager mange strategier og handlingsplaner. Den gangen for 20 år siden, hadde vi ikke så mange handlingsplaner og derfor var dette et sterkt virkemiddel. Og det ga oss mulighet til å prøve ut tiltak for å se om de fungerte eller ikke. Det finnes eksempler på feil vi gjorde på veien, ikke alle tiltakene fungerte like godt etter intensjonen. Det er ikke et argument for å droppe tiltak, men for å endre det som ikke fungerer.

Et grunnleggende prinsipp for meg har alltid vært at alle de som kommer hit til landet skal ha samme rettigheter, til å gjøre sine egne valg og leve sine egne liv, på lik linje med de som er født her. Dette er universelle rettigheter. Våre lover og felles verdier setter rammer for alle som bor i landet og innenfor disse rammene skal folk ha friheten til å bestemme selv.

Kvinnekampen har i stor grad dreid seg om mer enn bare lover og regler, blant annet at man endrer samfunnet slik at det blir helt naturlig at jenter tar utdanning, at de gjør sine egne valg og at de har en plan for å forsørge seg selv.

Kampen mot vold mot kvinner er fortsatt like viktig i alle deler av vårt samfunn. Vi vet at bruk av vold kan være mer utbredt i minoritetsmiljøer, men den finnes i alle deler av vårt samfunn. Og den fins i hele verden. Når regjeringen går gjennom bærekraftsmålene, så er dette et av de områdene der Norge ikke er gode nok.  

I det norske samfunnet er likestilling og likeverd mellom kvinner og menn grunnleggende.

I dag markerer vi den internasjonale kvinnedagen. Vi skal være stolte av at Norge har kommet langt på likestilling sammenlignet med mange andre land i verden. Men også vi har utfordringer.

En av de største utfordringene – i Norge og globalt – er at kvinner og jenter utsettes for vold i nære relasjoner.  Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er alvorlige former for en slik kjønnsbasert vold. En annen utfordring er negativ sosial kontroll.

Det finnes unge i Norge i dag som lever med et ekstremt sosialt press, trusler og vold. Fordi familien eller miljøet rundt dem forutsetter at de oppfører seg på en bestemt måte. At barn og unge ikke får treffe egne valg om hvem de vil være venner med, være sammen med og i ytterste konsekvens, hvem de skal gifte seg med. Dette er ikke bare et kvinnespørsmål, men det rammer kanskje kvinner hardest.

Det fins jenter og kvinner som daglig lever med fysiske plager fordi de har blitt kjønnslemlestet. Det fins mødre og fedre som er fortvilet over at de ikke klarer å stå imot press fra slekt i andre land, om å opprettholde avtaler om at barna deres skal giftes bort. Avtaler som ble inngått i en tid og et sted der dette var forventet. Men som i dagens norske samfunn er å regne som straffbare handlinger.

De som rammes av tvang, vold og overgrep lever med langvarige belastninger. Dette begrenser også mulighetene deres til å delta i samfunnet gjennom arbeid, utdanning og frivillig engasjement. Deltakelse er viktig for å bygge tilhørighet og tillit i samfunnet. Kampen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er derfor også en viktig innsats for å forhindre utenforskap. Noen av jentene som jeg har møtt sier: -Jeg kan tåle mye, men mine barn skal ikke måtte tåle det samme. Dette er noe vi alle kan relatere oss til.

I dag lanserer regjeringen en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er tema som henger tett sammen. Rettsvernet blir styrket. Den forebyggende innsatsen blir forsterket. De som ikke ser noen annen utvei enn å bryte med familien, vil med den nye handlingsplanen få bedre hjelp med å takle et nytt liv.

Regjeringen er opptatt av at voldsutsatte skal få bedre beskyttelse. Vi har årlig økt bevilgningen til det nasjonale bo- og støttetilbudet for unge over 18 år, som er utsatt for tvangsekteskap eller æresrelatert vold. Og vi har lagt frem en egen Opptrappingsplan mot vold og overgrep.

Vi styrker innsatsen for å forebygge og bekjempe ulike former for vold i nære relasjoner, og å ivareta barn og unge som er utsatt for vold og overgrep.

Deltakelse i utdanning og arbeidsliv er avgjørende for den enkeltes rett til å bestemme over eget liv. Dette er en del av integreringspolitikken. Vi har styrket innsatsen for å øke kvinner med innvandrerbakgrunn sin deltakelse i det norske samfunnet.

Norge har forpliktet seg til, i tråd med FNs agenda, å få slutt på skadelige skikker, som kjønnslemlestelse av jenter, og barne- og tvangsekteskap. Kunnskap er det som best kan stoppe kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap. Når vi har holdt på i 20 år, så har vi lært noe, så jeg håper vi nå har funnet tiltak som er enda mer målrettet.

Vi har økt bevilgningene til internasjonalt arbeid mot kjønnslemlestelse. Vi satser for å styrke muligheten for jenter til å ta utdanning også i resten av verden.Arbeidet som skjer i andre land, får stor påvirkning på arbeidet som skjer her i landet.

Dagens markering viser at mange modige stemmer står opp for kvinners rettigheter. Politikerne lager rammer og økonomiske bevilgninger, men kulturforandring skjer innenfra og ut og ikke motsatt. Mennesker som er engasjert, må få mulighet til å jobbe med kulturforandring i sin egen gruppe. De må ta et oppgjør med miljøer som innskrenker retten til å bestemme over eget liv.  Frivillig innsats og modige enkeltmennesker har drevet dette arbeidet framover i 20 år.

Norge har hatt handlingsplaner mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i 20 år. Vi har kommet langt, takket være mange av dere som er her i dag. Men vi kan bli bedre.

Offentlige myndigheter har et særlig ansvar. Og vi skal bli bedre. Jeg vil nå gi ordet til finansministeren som skal presentere handlingsplanens innehold.

Takk.