Et halvt år

Velkommen til statsministerens halvårlige oppsummerende pressekonferanse.

Jeg vil starte med å uttrykke min medfølelse til familiene og venner av Maren Ueland og Louisa Vesterager Jesperen.

De to mistet livet så altfor tidlig, i et meningsløst angrep som vi møter med avsky.

Vi har tillit til at marokkanske myndigheter gjør sitt ytterste for å pågripe de ansvarlige.

Fra norsk side bistår vi blant annet med personell fra Kripos, som bidrar med sine ressurser til marokkanske myndigheter. Vi samarbeider også med danske myndigheter.

Vi håper alle at samarbeidet fører frem, og at de ansvarlige blir stilt til ansvar for sine brutale handlinger.

 

Formålet med denne pressekonferansen er først og fremst å oppsummere det siste halvåret, og å skue litt fremover.

Derfor er jeg glad for at i januar går vi i gang med forhandlinger om en utvidelse av regjeringen.

Så dette er muligens min siste halvårlige pressekonferanse som leder for en mindretallsregjering.

Vi har fått til mye som mindretallsregjering, men selvfølgelig er mulighetene enda større for en flertallsregjering.

Det vil gi større stabilitet.

Alle vet at det har vært en del politisk støy det siste halvåret i Norge.

Men på den politiske Richter-skalaen er det knapt registrerbart, sammenlignet med verden rundt oss.

Selv noe såpass dramatisk som et regjeringsskifte i Norge i år, ville ha foregått i ordnede former.

Prosessen i KrF har tatt mye oppmerksomhet.

Samtidig har det skjedd mye som regjeringen kan glede seg over.

Vi lanserte i trontalen og gjennom Jeløya-erklæringen vår målsetning om et bærekraftig velferdssamfunn. Det er vi godt igang med å skape. Det handler om den sosiale, økonomiske og miljømessige bærekraften.

Flere kommer i arbeid.

Den registrerte ledigheten er den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker.

Jobbveksten har tatt seg opp etter at vi kom oss gjennom oljeprisfallet. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag 3 av 4 jobber kommer i privat sektor.

Å få flere inn i arbeidslivet styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften.

Skolepolitikken virker. Jeg er stolt av hva vi får til i skolen. Elevene lærer mer, er mer tilstede og flere fullfører videregående enn før.

Over 27.000 lærere har siden 2014 fått tilbud om videreutdanning.

I valgkampen 2013 sa vi at målet vårt var at 10.000 lærere skulle få tilbud om videreutdanning innen matematikk i løpet av fem år. I løpet av 2018 er det innvilget 9406 søknader om videreutdanning. Vi bikker 10.000 neste år.

For ett år siden sa jeg på denne pressekonferansen at lærernormen var den største kamelen vi svelget i Stortinget.

Den smaker bedre nå.

Lærertettheten er den høyeste på et tiår. Samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i.

Og det skjer uten vi går på akkord med de viktige kvalitetshevende tiltakene, som karakter- og kompetansekrav.

Søkertallene til lærerutdanningene er rekordhøye.

Dystre spådommer om hva Høyres skolepolitikk ville føre til er gjort til skamme. Det er fristende å sitere Gudmund Hernes: «I Norge er det vanlig å påpeke at prestasjonskrav kan føre til prestasjonsangst. Det glemmes lett at det også ofte fører til prestasjoner».

At norsk skole presterer bedre styrker den sosiale bærekraften.

Også på forskningssiden har vi resultater å være stolte av. Vel halvveis i programperioden ligger vi nå an til å nå ambisjonen om å hente hjem over to prosent av de utlyste midlene fra EUs forskningsprogram Horisont 2020. Det forteller oss at norsk forskning holder høy kvalitet.

Og få ting betyr mer for den langsiktige bærekraften, være seg sosialt, økonomisk og klimamessig, enn å sikre god forskning.

 

Jeg skal spare dere for å gå like detaljert til verks på alle resultatene våre, som jeg gjorde i skolepolitikken.

Men jeg vil trekke frem noen andre høydepunkter det siste halvåret.

Katowice-møtet kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften, at vi nå har felles regelverk for hvordan vi måler utslippene og resultatene. Så kan vi alle være mer ambisiøse framover.

Vi er også kommet i mål med en fornyelse av IA-avtalen. Trepartssamarbeidet virker godt og har i løpet av året både fullført pensjonsreformen med ny offentlig tjenestepensjon og fornyet IA-avtalen. Det viser at samarbeidet med partene i arbeidslivet fungerer. Og det er viktige bidrag til den sosiale og økonomiske bærekraften.

Det siste året er det blitt 1261 nye årsverk innen rus og psykisk helse i kommunene. Veksten de siste to årene har vært den sterkeste veksten i årsverk siden 2008.  

I valgkampen i 2017 lovte Høyre at ordningen med fritt behandlingsvalg skulle bli så kjent at mer enn 12.000 pasienter har fått gleden av å bruke det innen utgangen av 2021. Det målet, kanskje for lite ambisiøst, nådde vi allerede i år.

Og vi har fått på plass et statsbudsjett for neste år.

Det sikrer blant annet lavere skatte- og avgiftsnivå, en kraftig satsing på Forsvaret, samferdsel og 600 nye lærerspesialister.

Vi fjerner egenandeler for pasienter under 23 år i barne- og ungdomspsykiatrien.

Vi styrker tilskuddet til kommunepsykologer.

Ordningen med gratis kjernetid for barn fra familier med lav inntekt utvides.

Kommunene får betydelige midler rettet mot opptrappingsplanen for rusfeltet og opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering.

Den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom styrkes.

Dere skal slippe hele listen. Den er lang. 

Regjeringen har oppnådd mye det siste halvåret.

Noen resultater kommer med tiden.

F.eks når man gjennomfører reformer. Da må man også ha tålmodighet til å la dem virke før man feller sin dom.

Et nytt kriminalitetsbilde hadde gjort at politiet var overmodent for reform da vi satte i gang.

Målene for nærpolitireformen skal innfris etter hvert som vi nærmer oss 2020. Det gjenstår fortsatt utfordringer.

I høst har jeg besøkt flere av landets politidistrikter. Jeg har lyttet til forslag til forbedringer, og fått tilbakemeldinger om ting som allerede har blitt bedre som følge av reformen. 

Ikke minst har jeg lært mye om hva som har endret seg i kriminalitetsbildet, og hvilke utfordringer politiet står overfor. Det viser at målene for nærpolitireformen har vært ekstremt viktig for kraftsatsing rundt kvalitet, som er det aller viktigste. 

Mitt inntrykk er at det på de fleste områder går fremover.

Særlig gjelder det arbeidet med å bekjempe overgrep mot barn og unge. Der oppnår man mye bedre resultater enn før. Statistikken viser flere overgrep enn før. Men det skyldes jo at politiet etterforsker mer, finner ofre - og da blir det også en statistikk som viser mer av det som faktisk foregår i vårt samfunn av overgrep mot barn og unge. 

For meg er det i seg selv et godt nok argument for å stå gjennom reformen. Våre barn fortjener et politi som har kvalitet og kunnskap til faktisk å etterforske overgrep mot barn og unge. 

 

Lykkes vi med å etablere en flertallsregjering får Norge enda mer stabil styring. Det er en fordel, når det er urolig i verden rundt oss.

Det vil være den første ikke-sosialistiske flertallsregjeringen siden 1985.

En slik regjering vil ha gode muligheter for gjenvalg i 2021.

Men gjenvalg kommer på ingen måte av seg selv. Det vil kreve hardt arbeid og at vi fortsetter å levere på egne løfter og ambisjoner.

 

Det viktigste er å fortsette arbeidet med å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Selv om vi er godt i gang, er vi altså ikke i mål. Som god konservativ vil jeg si at vi aldri vil komme i mål. Det er en evig forbedringsmulighet.

Vi må fortsette arbeidet med å omstille norsk økonomi. At vi fortsetter å kombinere økonomisk vekst med reduserte klimagassutslipp er viktig. Derfor må klimapolitikken forsterkes ytterligere.

Integreringsløftet – altså arbeidet for å kvalifisere flere innvandrere slik at de kan komme i arbeid, og klare seg selv, bli aktive bidragsytere i vårt samfunn, blir viktig. Det samme gjør inkluderingsdugnaden, som jeg har nevnt før.

Arbeidet med en kompetansereform for å lære hele livet er avgjørende i en omstilling hvor kompetansebehovene endrer seg raskere enn før.

Vi har startet i budsjettet, men jobber også videre med nye tiltak framover.

Internasjonalt vil vi jobbe med Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet. På mine reiser vil FNs bærekraftmål alltid være et viktig tema. I tillegg fremmer vi norske interesser innen for eksempel sikkerhetspolitikk, handel, migrasjon og hav.

Noe av det viktigste vi gjør for å forsvare norske interesser, vil være å stå opp for EØS-avtalen i årene som kommer.

1. januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge.

I omstillingen av norsk økonomi trenger vi EØS. 

Det er vanskelig å se for seg hvordan vi skal klare å omstille oss fra en oljeøkonomi, til å stå på et bredere grunnlag, uten at vi har ordnet markedstilgang i alle nivåer av et moderne næringsliv, med våre viktigste handelspartnere. 

Det er kanskje tydeligere enn noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør.

Jeg ser at enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør ta en titt på hva som skjer i Storbritannia.

Oppslutningen om EU har aldri vært så høy i Europa som nå. Oppslutningen om EØS har aldri vært så høy i Norge som nå.

Brexit har synliggjort kostnadene ved å skape usikkerhet om tilknytning til det europeiske markedet. Og det har vist at alternativene er dårligere.

Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

 

Jeg vet hva dere er mest interessert i, og vil si litt om de forestående forhandlingene.

Sonderingene ble ført i en konstruktiv, respektfull og god tone.

De har avklart at det nå er grunnlag for å gå videre til forhandlinger.

Etter planen starter vi rett over nyttår.

Jeg håper vi kommer i mål.

Men det er utfordringer. Særlig på utgiftssiden.

Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen og konkurranse om arbeidskraften.

Det legger begrensninger på ambisjonsnivået på utgiftssiden i forhandlingene.

Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk.

Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

En fordel, når vi skal forhandle om konkret politikk, er at vi møtes i det Jan P. Syse kalte «vår skapende uenighet og samlende enighet». Da utvikler vi også nye politiske løsninger underveis.

F.eks ble inkluderingsdugnaden utviklet under forhandlingene på Jeløya.

Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne, inn i arbeidslivet.

Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid. I budsjettet for 2019 bruker vi blant annet 125 millioner kroner til å styrke inkluderingsdugnaden.

Men nettopp fordi vi må holde igjen på utgiftssiden, blir det viktig i forhandlingene å lete etter løsninger som kan gi stor effekt uten at pengene er det fremste virkemiddelet.

Gode eksempler er fraværsgrensen i videregående og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Som begge systematisk har vist at det å stille krav er å bry seg. Ikke minst overfor ungdom. 

Eller reformen «Leve hele livet». Den er et godt eksempel på at systematikk i måten vi arbeider på, kan gi store kvalitetsløft uten å bare bruke mer penger. Vi kommer til å bruke mye penger på eldreomsorgen framover, men vi må bruke dem på en annen måte for å få mer kvalitet.

Ambisjonene våre vil kreve at vi fortsetter å utvikle ny politikk, ikke bare under regjeringsforhandlingene, men også etter.

Derfor vil jeg ikke sette lokk på politisk høyttenkning, selv om det blir en flertallsregjering.

Mer er det ikke å si om forhandlinger. Nå er vi inne i fasen hvor ingenting er avklart før alt er avklart. 

 

2019 blir et begivenhetsrikt år. Både i norsk og internasjonal politikk.

Det skal være lokalvalg. Høyre har ambisjon om å vinne mange ordførerkjeder.

Forhåpentligvis etableres den første ikke-sosialistiske flertallsregjeringen siden 1985.

Spennende kommer 2019 til å bli uansett. Hvor spennende får vi se når året og forhandlingene kommer i gang.

Takk for meg.