Innlegg under Trontaledebatten

For få uker siden ble Norge nok en gang kåret av FN til verdens beste land å bo i. Vi har blitt så vant til dette at vi nesten tar det for gitt.

Det mest gledelige denne gangen var derfor kanskje fremskrittene i andre deler av verden. I løpet av bare åtte år har antallet land i den laveste utviklingskategorien falt fra 49 til 38.

Norge hadde ikke beholdt sin førsteplass gjennom mange år hvis vi ikke hadde vært i stand til å utvikle oss. De siste årene har vi sett en gledelig utvikling på en rekke områder. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn synker, flere kvinner jobber heltid, vi har fått flere kvinnelige ledere.

I 2017 hadde vi det laveste antall drepte i trafikken siden 1947. I mange andre land har nedgangen i dødsulykker stagnert.

Også arbeidslivet vårt har blitt sikrere. Antallet dødsulykker har falt i perioden fra 2000–2017. Det store fraværet i videregående skole er redusert. Andelen som fullfører videregående opplæring øker. Antall unge som ikke er i utdanning, jobb eller opplæring, er lavere enn da denne regjeringen tok over. Fallende andel sysselsatte menn mellom 25 og 54 år har lenge vært en bekymring. Det siste året har andelen, for første gang på lenge, økt, og nærmer seg nå nivået fra 2013.

Investeringene i næringslivet tar seg opp, særlig innen industri, bergverk og kraftforsyning. FoU-aktiviteten i næringslivet har økt siden 2013. Det peker fremover mot gode og trygge jobber med høy verdiskaping.

Klimagassutslippene går ned. De foreløpige tallene for 2017 peker mot det laveste utslippsnivået siden 1995. Det norske samfunnet har de siste årene blitt tryggere, mer likestilt og rettferdig, mer miljøvennlig og gir større muligheter til våre ungdommer. Dette er jeg glad for. Ja, dette er jeg faktisk stolt av. Det er nemlig mye å glede seg over, særlig for dem som vil beskrive, og ikke karikere, det norske samfunnet.

Den positive utviklingen de siste årene er en villet utvikling. Og selv om politikken ikke har æren for alt, er utviklingen også et resultat av politikk – en politikk som det ikke-sosialistiske flertallet i denne salen siden 2013 har stilt seg bak.

Det er ikke bare på det materielle området at det norske samfunnet klarer seg godt. Rundt oss ser vi økende polarisering og konflikt, ikke bare mellom land, men også i land som vi har oppfattet som rotfestede liberale demokratier. I Norge har vi derimot lyktes med å opprettholde et samfunn med høy tillit. Flyktningkrisen har i mange europeiske land vært kimen til økte motsetninger. I Norge viser undersøkelser stabil eller økende aksept og toleranse for innvandrere.

Norge hadde ikke beholdt plassen øverst på UNDPs rangering dersom vi hadde lent oss tilbake og blitt tilfredse. Vi har oppnådd så mye nettopp fordi vi ikke har gjort det. Derfor har partiene bak Jeløya-plattformen plukket ut seks utfordringer for det norske samfunnet, som vi trenger ny, offensiv politikk for å møte. Disse utfordringene dreier seg om omstillingen i næringslivet, oppfylling av Norges klimaforpliktelser, et inkluderende arbeidsliv, gode velferdsordninger, redusert fattigdom samt integrering.

Utfordringene spenner over områder hvor vi ser en positiv utvikling, men hvor vi må bli enda bedre, men også over områder hvor utviklingen uroer oss. Fattigdom og forskjeller i samfunnet er et eksempel på det siste. Økte forskjeller er en global trend. Forskerne forteller oss at økningen er mindre i Norge enn i andre land, og at den starter fra et lavere nivå. Likevel krever utviklingen at vi forsterker den politiske innsatsen.

En særlig utfordring er det at barn som har innvandret til Norge, vokser opp i familier med lav inntekt. Mange innvandrere, og særlig barna deres, lykkes veldig godt med sin klassereise i vårt samfunn. Men år med høy innvandring har ført til at det stadig kommer nye mennesker hit, som mangler språk og kompetanse for å lykkes i vårt arbeidsliv. Det viktigste vi gjør for disse og andre lavinntektsfamilier, er å satse på arbeidslinjen. Derfor skal regjeringen gjennomføre et integreringsløft for å få til hverdagsintegreringen, bekjempe den negative sosiale kontrollen og få flere raskere inn i ordinær utdanning og i arbeid.

Samtidig skal vi jobbe med det som alltid har vært en kime til at folk står utenfor arbeidslivet og lever i lang tid i fattige familier – sykdom, rus, dårlig psykisk helse. Vi har hatt en kraftfull satsing på rusomsorgen. Vi skal fortsette å ha det, nettopp for å løfte flere inn i vårt ordinære arbeidsliv, og at færre barn opplever å leve i en fattig familie over lang tid.

Fremover er kimen til mer og større forskjeller kommet fra teknologiutviklingen. Derfor er det så viktig at vi møter de nye utfordringene. Vi skal gjennomføre en kompetansereform, sånn at ingen går ut på dato, mer fleksible videreutdanningstilbud, økt digital kompetanse, bransjeprogram rettet mot utsatte bransjer og gi flere mulighet til å ta fagbrev, for fagbrev er en viktig inngangsport til å bli værende i arbeidslivet.

Vi skal gjennomføre en inkluderingsdugnad for å bruke de gode tidene vi har nå til å inkludere flere mennesker som før har stått utenfor, stille krav til statlige arbeidsgivere om å ansette mennesker med hull i cv-en eller med nedsatt funksjonsevne, legge til rette for arbeidsgivere som tar sjansen på en som har stått utenfor, styrke Navs markedsarbeid, slik at de kan bistå arbeidsgivere som ellers ville ringt til et utenlandsk vikarbyrå.

I forrige oppgangsperiode klarte ikke det norske samfunnet inkluderingsjobben. De fleste nye jobbene gikk til arbeidsinnvandrere. Dette må vi altså klare bedre denne gangen hvis vi vil ha en kraftfull satsing mot økte forskjeller. Det er et av de viktigste målene for min regjering denne perioden, og det krever at alle sektorer i samfunnet bidrar. V vi vil ha et samfunn hvor det er plass for alle.

Økt inkludering i arbeidslivet bidrar også til å løse utfordringene vi har med bærekraft. Perspektivmeldingen peker på at vi har lagt oss til et velferdssamfunn som våre barn ikke har rygg til å bære. Det er alvorlig, og det er usolidarisk overfor kommende generasjoner. Et bærekraftig velferdssamfunn er derfor et overordnet mål.

Økt konkurransekraft for norske bedrifter blir da helt nødvendig. Økt konkurransekraft krever politisk innsats. Vi må øke investeringene i vei og bane, styrke innovasjon, forskning og utvikling, løfte yrkesfagene og kompetansepolitikken, utvikle et skattesystem som fremmer vekst, investeringer og verdiskaping.

Hvorfor er dette så viktig for bærekraften? Jo, fordi verdiskapingen i privat sektor er bunnplanken i velferdssamfunnet. Bedriftene må skape jobbene vi trenger for å øke sysselsettingen. Økt deltakelse i arbeidslivet reduserer fattigdom og ulikhet samtidig som det styrker bærekraften.

Økt arbeidsdeltakelse kommer til å være helt nødvendig, men vil antakeligvis ikke være nok. Vi må også forberede oss på at demografiske endringer vil kreve stadig mer av budsjettveksten, og på at nye satsinger ofte må handle om å få våre systemer til å fungere bedre og mer effektivt, snarere enn økte bevilgninger til alle gode formål.

Redusert fruktbarhet i befolkningen forsterker problemene perspektivmeldingen peker på. Det gjør velferdssamfunnet enda tyngre å bære for dem som kommer etter oss. Regjeringen vil derfor se på hvilke muligheter vi har for å stimulere flere til å få flere barn.

De fleste barn i Norge har en fantastisk oppvekst. Ser vi bakover i tid, og ser vi utover i verden, er de fleste barn heldige som får vokse opp her og vokse opp nå. Men dessverre finnes det unntak. Derfor skal vi gjøre mer for å sikre enda flere barn verdens beste oppvekst og en god skolestart. Vi skal ha flere lærere, bedre utdannete lærere, mer tidlig innsats for elever som blir hengende etter, og en oppvekst fri for mobbing. Vi skal trappe opp innsatsen mot mobbing og følge tett den nye loven om aktivitetsplikt på skolene mot mobbing. Vi skal ha en oppvekst fri for vold og overgrep. Vi skal ha bedre behandling av mennesker dømt for overgrep. Vi skal øke kompetansen for å oppdage overgrep. Barn som har det vanskelig, skal få bedre hjelp. Vi skal fortsette å styrke innsatsen for psykisk helse. Livsmestring skal inn i skolen. Barn skal ha like muligheter. Vi skal gjøre enda mer for å få barn med minoritetsbakgrunn eller fra familier med lav inntekt til å gå i barnehage eller i SFO. Vi skal bedre bostøtten for de store familiene og gi flere mulighet til å delta i fritidsaktiviteter.

En god barndom varer livet ut, heter det. Regjeringen vil prioritere å sikre en best mulig barndom for alle, uansett bakgrunn.

Jeg har lyst til å avslutte der jeg begynte, med FNs rapport om utviklingsindeksen og det gledelige i at flere av verdens aller fattigste land på få år har hatt en positiv utvikling. Jeg har siden januar 2016 hatt gleden av å lede pådrivergruppen for det globale arbeidet med bærekraftsmålene på oppdrag fra FNs generalsekretær. Arbeidet gir innsikt i de enorme utfordringene verden står overfor: krig og konflikt, land som har store miljøutfordringer, land som frykter at den neste orkanen ødelegger hele bosettingen, og at klimaendringene kommer til å gjøre at landet viskes ut, men også de som er opptatt av at de mangler jobber til de mange unge, som direkte vil påvirke våre samfunn ved at deres unge vil se etter hvor de kan få jobb og bevege seg i verden. Man kan lett tenke at utfordringene er så store at innsatsen er nytteløs. Nyheter om utviklingsland er nemlig ofte knyttet til katastrofer, krig og konflikt.

På mine reiser er det imidlertid lett å se at de tørre tallene i FNs utviklingsindeks betyr mye for mange menneskers liv, særlig for unge jenter. En viktig prioritering for min regjering har vært jenters utdanning. Det var et underprioritert tema i mange år, før de ikke-sosialistiske partiene lovte å prioritere dette i samarbeidsavtalen i 2013. Det løftet har vi holdt. I mange samfunn, som det har vært i vårt eget, er jenters utdanning nøkkelen til å løse flere vanskelige spørsmål, både de økonomiske og de sosiale. Helsen blir bedre når jenter får utdanning. Barn får en bedre oppvekst når mødrene deres vet hva som er viktig, og ikke minst får lokalsamfunnet flere ringvirkninger av at jenter får utdanning, enn det gjør når gutter får det, fordi de er der og har et hovedansvar. I tillegg til disse virkningene er dette også et spørsmål om rettferdighet og ikke minst bærekraft for fremtiden.

Bærekraft kommer vi stadig tilbake til, enten vi snakker om et bærekraftig velferdssamfunn eller FNs mål for bærekraftig utvikling eller hva slags samfunn vi skal levere videre til våre barn, der vi skal leve et godt liv uten at det skal gå på bekostning av kommende generasjoner eller andre deler av verden. Vi er ikke der ennå, verken i Norge eller globalt, men vi er på vei. Vi er på rett kurs, men vi må øke tempoet, se farene på veien og gjøre som regjeringen: ha en klar oppskrift for å møte de største utfordringene.