Statsministerens tale: Offisiell unnskyldning til «tyskerjentene»

[ Andre språkversjoner: Deutsch | English | Sámi ]

Kjære alle sammen,

Det er 70 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Og snart er det 75 år siden avslutningen av andre verdenskrig.

Dette gir oss mulighet til å se bakover og reflektere over vår egen historie og egne erfaringer.

Og det er en anledning til å se på vår egen samtid.

Derfor har vi invitert dere for å rette blikket særskilt på kvinners rolle og sårbarhet i krig og konflikt.

I 2020 markerer vi at det er 75 år siden avslutningen av andre verdenskrig.

Vi vant vår frihet. Demokratiet. De verdier og prinsipper vi setter så høyt. Som så mange kjempet for, og gjorde store offer for.

Endelig var årene med okkupasjon, vold og drap over.

Det er mulig å ane stemningen som rådet etter frigjøringen.

Gleden var enorm. Men mange bar på sorg og sinne etter krigens lidelser.

Grusomhetene og de enorme menneskelige lidelsene under de to verdenskrigene førte til at flere land så behovet for et sett universelle menneskerettigheter.

10. desember 1948 vedtok FN de universelle menneskerettighetene i Paris.

Menneskerettighetserklæringen innledes slik:

«Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.»

Nettopp disse verdiene, om like og uavhendelige rettigheter for alle som siden skulle bli nedfelt i menneskerettighetserklæringen, ble satt på prøve i frihetstiden rett etter krigen.

Hvordan behandlet vi fienden vi overvant?

Hvordan behandlet vi de som svek sitt land?

Og – hvordan behandlet vi de kvinnene som hadde forhold til fienden i vårt okkuperte land?

Freden kom ikke til alle 8. mai 1945.

I tiden etter at Norge igjen ble fritt, ble mange norske jenter og kvinner som hadde eller ble anklagd for å ha forhold til tyske soldater, utsatt for en uverdig behandling.

Datidens kjønnsrollemønster stilte ulike krav og forventninger til kvinner og menn. Ved frivillig å gi seg til fienden var det mange som mente at de ga bort noe som ikke bare var deres eget, men en del av nasjonen – og dermed sviktet sitt eget land. I en krigssituasjon ble det reagert på at noen inngikk nære relasjoner med fienden. Slik disse jentene og kvinnene gjorde.

Vi mangler fortsatt mye kunnskap, men vi vet at de var en svært uensartet gruppe.

For mange var det en ungdommelig forelskelse. For noen en livslang kjærlighet til en som var fiendens soldat. Eller en tankeløs flørt som satte spor for resten av livet.

Behandlingen de fikk har vært en stor belastning for den enkelte.

Splittet søster og bror. Foreldre og datter. Merket familier.

I generasjoner.

Barna har båret byrden av dommen over mor. 

Skam og fortielse har vært en del av prisen. Folkesnakk og utstøtelse likeså.

Vi har sett på ny på hvordan myndighetene levde opp til sine forpliktelser som rettsstat.

Vår konklusjon er at norske myndigheter brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov.

Kvinner og jenter ble arrestert og internert.

Fra våren 1945 ble mange tusen kvinner arrestert som tyskerjenter. Mange satt internert i flere måneder uten hjemmel i lov eller forskrift.

I august 1945 endret myndighetene statsborgerloven slik at de hadde anledning til å utvise kvinner som hadde giftet seg med tyske menn etter 9. april 1940.

I strid med Grunnloven ble denne ekteskapsanordningen gitt tilbakevirkende kraft.

Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat.

Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.

Det har tatt lang tid for denne unnskyldningen å komme på plass.

Det er derfor grunn til å takke de som har bragt frem kunnskap om denne gruppen: enkeltpersoner som har orket å snakke, journalister, forfattere, politikere og forskere.

Men aller mest de som har delt sine egne historier: kvinnene det gjaldt og deres barn.

Tusen takk for at dere har vist at også Norge ikke fulgte det en rettsstat bør gjøre.