Åpning av kunstutstilling

Kjære alle sammen!

Mange takk til deg, Evelyn.

 

Fem år er ikke lenge.

Hverken i en nasjons eller i et menneskes liv.

Men okkupasjonsårene 1940 til 1945 er unntaket.

Disse årene formet en hel generasjon.

De formet de som allerede var voksne.

Og de som var barn.

Gamle og unge.

 

Disse fem årene viste oss hva som er viktig å kjempe for.

Hva vi aldri må tillate.

Ikke minst viste okkupasjonsårene oss hvor mange som blir krigens uskyldige ofre. 

 

Det var et krevende hverdagsliv her i nord.

Og det var en stille kamp.

Jeg ønsker å takke de mange som stod opp og stod mot.

Spesielt kvinner og barn hadde det krevende.

Mange levde tett på tyskerne, men gjorde likevel en stille motstandskamp.

 

Okkupasjonsårene formet også dem som ble født etter 1945.

Etterkommerne av heltene.

Og av dem som ble fordømt som svikere.

Denne utstillingen illustrerer alt dette.

Vi ser det i monumentet over de norske lærerne.

De som kjempet mot nazifiseringen av skolene.

De som kjempet med nebb og klør for at den oppvoksende slekt ikke skulle bli formet av et regime som fremmet hat og forherliget vold.

Som fnøs av demokrati.

 

Menneskerettigheter.

Frihet. 

Et regime som opprettet slaveleirer.

Konsentrasjonsleirene vi kjenner i Europa, men også grusomme arbeidsleirer i vårt eget land. 

Her i Finnmark. 

I Kirkenes. 

Hvor så mange av de heltemodige, norske lærerne havnet.

 

Denne utstillingen minner oss på hvor viktig lærerstanden er for å bevare demokratiet og å verne om menneskerettighetene.

Også i vår tid.

Og den minner oss om hverdagsmenneskenes kamp for å overleve under harde kår.

Ikke minst gjelder dette kvinnene.

Og barna deres.

 

«Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», heter det i Frostatingsloven.

Dette har vært en grunnsten i vårt samfunn i over 1000 år.

En slik ulov som Frostatingsloven viser til er når hatet og hevntørsten tar over for lov og rett.

 

Lov og rett som er tuftet på rettsstatens prinsipper og menneskerettighetene.

 

Nettopp en slik ulov av hat og hevntørst var det som rammet de såkalte tyskerjentene. 

Jeg vil gå så langt som til å si at måten disse ofte ble behandlet på, var det motsatte av de verdiene lærerne hadde kjempet for.

 

Utstillingen som åpner her i dag, viser oss at frihet koster.

Demokrati, menneskerettigheter, toleranse, fred og frihet er ikke gratis. Det ser vi rundt oss også i dag.

 

Mitt håp er at arven fra heltene under andre verdenskrig lever videre i oss, og at også vi vil velge å gjøre det rette.

Og at vi aldri mer lar hevn og hat overskygge våre verdier.

At vi, som lærerne under andre verdenskrig, kjemper for den verden vi tror på.