Holtskogkonferansen

Kjære alle sammen og gratulerer så mye med 20-års jubileet for Holtskogkonferansen!

Noe av det beste med jobben som statsminister er alle menneskene jeg møter.

Barn, unge, voksne, eldre. Som kommer til meg med gode ideer, gode løsninger.

Noen er opptatt av klima. Andre av fraværsregler. Noen er opptatt av lekser. Andre av å løse verdensproblemer.

Det er litt forskjell i hva det er, det som er nært, eller det som er stort.

Jeg møter utrolig mye kunnskap og klokskap. Men ikke minst lidenskap og engasjement fra folk som ser et stort eller lite problem som de har lyst å gjøre noe med.

Mange er faktisk i vårt samfunn lidenskapelig opptatt av noe de ikke får betalt for. For mange er det kanskje mer mening med livet enn jobben de har.

For noen er det kanskje sånn at når jobben har blitt litt rutinepreget, ikke gir den samme type utfordringer, så bruker man overskuddet andre steder.

De brenner intenst for noe de tror på.

For meg som statsminister er det veldig meningsfylt å møte disse menneskene.

De inspirerer oss andre.

Jeg møter også mennesker i vanskelige livssituasjoner, fordi de har lyst å fortelle meg om noe.

Som statsminister er man ansvarlig for alt godt og alt vondt i vårt samfunn.

Ikke personlig ansvarlig for alt, men jeg vet om mange som er i vanskelige situasjoner, og som har lyst å fortelle meg hvordan det er, når du får de tøffeste vendingene i livet.

Jeg møtte Marthe og hennes to små jenter, Ane og Eira, som mistet ektemann og pappa.

Og som snakket om hvordan det er å fortelle barn at far går bort. Og leve med sorg, og være pårørende.

Det er viktig for en regjering som skal jobbe med pårørende, som skal jobbe med et helsevesen som ikke bare skal møte den som er syk, men som skal møte familien til den som er syk.

Og det er en ting vi vet, og det er ofte at når du har langvarige kroniske sykdommer f.eks., så påvirker det hele resten av familien. Noen ganger så mye, at det sykeliggjør også andre i familien. Rett og slett fordi man blir utslitt.

Eller den godt voksne mannen. Han var på palliativ avdeling, og han fortalte meg hvordan han opplevde at tilbudet han hadde fått var. Han døde to dager etterpå, sammen med sin familie.

De var takknemlige, men de hadde også noen historier å fortelle om ting som ikke hadde gått så godt. Som man ofte opplever og er viktig å få formidlet.

Møter som er tett på livet. Nære, sterke møter.

Og som gir meg som statsminister mye. Fordi det gir både et ansikt på politikkdokumenter, men også en sjekk på virkeligheten. For hva er det folk opplever bak alle de vedtakene vi har fattet. Og det kan være annerledes enn det man leser i avisen.

Både på godt og vondt, og det er ofte annerledes enn det man har trodd ting skulle bli til når man har vedtatt noe.

Men det er også møter, i alle disse historiene ofte, der det er viktig med engasjerte medmennesker. De som har vært denne inspiratoren, de som har vært lyspunktet, de som har hjulpet til på et eller annet tidspunkt som betyr så utrolig mye for enkeltmennesker i vanskelige livssituasjoner.

Lærere som skjønner hvordan du skal snakke med barn som har mistet faren sin, eller den sykepleieren som skjønner hva små ekstrating kan gjøre.

Eller de frivillige som kommer for å avlaste når de profesjonelle faktisk ikke kan bruke så mye tid som de gjerne skulle ønske.

Mange har kjent på sorg og uro.

Men mange snakker også om takknemmelighet, gode opplevelser, om viktigheten av å ha nære og kjære rundt seg.

Både fra den organiserte delen av samfunnet vårt, men ikke minst å få hjelp fra venner, frivillige, naboer, korpset eller en du ikke hadde regnet med.

Som samfunn er vi avhengig av ildsjeler og mennesker som ønsker å bidra.

Mennesker som bryr seg, utvikler fellesskap og skaper arenaer.

Mennesker som strekker seg. Ikke fordi de må. Men fordi de vil.

Og det er det mange som gjør. Og det er det veldig mange her som gjør.

Det er utrolig mange som stiller opp uten at det blir registrert.

Frivilligheten gjør en fabelaktig innsats. Frivilligheten finnes overalt og det er utrolig.

Det er mange helter i frivilligheten i Norge.

Som strekker seg langt utover det man kan forvente.

Noe frivillighet forventer vi, det er litt av vår voksenplikt.

Mine barn har spilt håndball, spilt fotball. Ja, jeg har vasket lagtrøyer og andre ting.

Så var jeg i valgkampmodus inn mot valgkampen i 2013, men jeg måtte vaske trøyene. Det forventer vi. Det er så utrolig mange andre som fortsetter etter at barna har sluttet på fotballaget, fordi det var gøy. Det var der du traff venner, og fordi det var så meningsfullt å få noe tilbake. Det finnes mange som bruker det nettopp som en arena for å gjøre noe for samfunnet.

Frivillighet finnes også i arbeidslivet.

Det er mange som bidrar til at barn i Norge får ferie, som ellers ikke ville fått det.

Noen bidrar med leksehjelp eller pro bono-arbeid for frivillige.

Det er fantastisk at flere norske selskaper nå begynner å si at dette er en del av vår måte å være et selskap på. At folk stiller opp også for andre organisasjoner, og bidrar i inkludering, i integrering, ikke bare i å skape og tjene penger, men også bidrar med sitt samfunnsansvar.

Det er mange mennesker som redder liv i redningsaksjoner på fjellet. Husk at hoveddelen av vår beredskapsressurser i mange leteaksjoner er frivillige ressurser som deltar.

Noen snakker med innsatte i fengsler eller besøker eldre.

Andre er samtalepartnere for alvorlig syke eller etterlatte.

Kanskje har de selv mistet noen og bruker egen erfaring. Og ser hvor viktig det er å ha et medmenneske.

 

Norge er verdensledende på frivillig arbeid.

Godt over halvparten av befolkningen engasjerer seg i nettopp frivillig arbeid.

Jeg mener denne frivilligheten har en egenverdi for oss.

Husk hvor vi får venner i voksen alder, hvis du ikke liker de på jobb, så må du finne et kor å synge i. Det er jo på arbeidsplassen eller i frivilligheten at foreldrene til barna dine på skolen du blir venner med i voksen alder. Utrolig mange av oss har sånne venninnenettverk fra barne- og ungdomskolen.

Men det er også viktig å si at gjennom frivillighet oppleves mestring, tilhørighet og felleskap. Vi opplever mye av det som gjør det bra i hverdagen å være menneske.

Jeg mener det er et grunnleggende, at det å bety noe for andre det betyr også noe for en selv.

Frivilligheten og dugnadsarbeid er en arena med lav terskel for å skaffe seg nyttig erfaring – for eksempel innen ledelse. Ikke kimse av, det er sikkert mange her som er ansatte, og hvis du har to likeverdige kandidater til det faglige, så sjekk om de har gjort noe frivillig. Det har kanskje kostet noe på karakterene på universitetet hvis du har engasjert deg i studentpolitikken, engasjert deg i speideren, gjort noe for Røde Kors. Men du får enorm erfaring.

Min første ledelseserfaring var i speideren da jeg var 14 år. Og da var det foreldre som syns det var helt greit at jeg tok med meg 20 11-åringer på tur. Det gav i alle fall meg ganske mye erfaring med å håndtere og være litt streng.

Det er også sånn at vi stoler på de frivillige mannskapene. På ildsjelene.

Vi trenger ikke gå lenger tilbake i tid enn til den dramatiske situasjonen til Viking Sky utenfor Hustadvika. Ja, det var profesjonelle og gode ressurser i helikopter og redningsmannskap. Men det var enorme frivillige ressurser som også var der for å hjelpe til. For å stille opp og hjelpe de turistene som skulle komme inn.

Både i selve redningsoperasjonen, men ikke minst i oppfølgingen av passasjerer og pårørende var det mange frivillige som bidro.

Hva er utfordringene til frivilligheten og hvordan skal vi løse disse?

Før jul la regjeringen frem den nye frivillighetsmeldingen. Selv om jeg ikke først og fremst skal snakke om politikk, så heter den altså: Sterk, selvstendig og mangfoldig.

Det er ekstremt viktig å si at frivilligheten i Norge er mangfoldig. For oss er det utrolig viktig at når vi har de ildsjelene vi har så trenger vi også system for å kunne kanalisere dette.

I dag lanserer vi folkehelsemeldingen. Det gjør statsråd Åse Michaelsen.

I folkehelsemeldingen så er det påpekt: Vi har ofte snakket om gulerøtter, trening og alt det for å leve sunt. Men to av de største utfordringene i det norske samfunn, og de henger sammen med folkehelsen vår, er psykisk helse og det er ensomhet. Det er like farlig å være ensom for helsen din som å røyke ti sigaretter om dagen gjennom hele livet. Det betyr jo at det frivilligheten kan gjøre, og medmennesker kan gjøre noe, for å gjøre noe med rammene rundt det.

Offentligheten er grådig dårlig på å gi venner. Altså en statsautorisert venn er muligens ikke grunnlaget for ekte vennskap. Det vi trenger er jo alle disse frivillige og ildsjelene, de møteplassene, de stedene man kan treffe folk. Og så trenger vi noen små mekanismer som drar folk ut, som sørger for at de vet hva de skal gjøre.

Unge som flytter for at de skal studere, eldre mennesker som fortsatt er funksjonsfriske, og som derfor ikke får så mye hjelp. Når ektefellene dør, eller når kvinner dør og mannen sitter igjen. Det er noe rart med det, damene er flinkere å holde nettverket og da blir menn sittende enda mer isolert. Og da er jobben hvordan får vi de ut, hvordan får vi de med. Hvordan sørger vi for at den familien som flytter til vårt land fra et annet sted kommer inn i vårt samfunn og føler seg som deltagere. Alt dette er ekstremt viktig og det dreier seg om de store endringene i vårt samfunn.

Og foreldre og barn ikke bor samme sted lengre, men som må bygge andre typer sosiale nettverk. Og kanskje er det sånn fordi det er kaldt i Norge og alle har relativt sett store hus, så har vi ikke den åpne plazaen som du har i Syden, hvor du sitter og drikker kaffekoppen din. Og så treffer du naboene, nabolagskafeen, den der du ser på alt som skjer og hvor ungene i nabolaget kommer og hilser på deg.

Der må vi finne andre mekanismer i vårt samfunn, sånn at den lukkede døren ikke blir en stengsel som gjør at folk bli ensomme.

Derfor er det veldig viktig at dere deltar, og så må vi la ildsjelene få lov å være ildsjeler. Det er også en viktig del av frivillighetspolitikken.

Vi som politikere må bidra til at dette blir enklest, lage plattformene, legge til rette for samarbeid, som skal gjøre det enkelt. Sånn at vi ikke opplever at alle som vil være ildsjeler føler at de blir administratorer istedenfor. Det skal jeg love at vi skal jobbe mer med, og så er det jo fint dersom det er noen som er proffe på administrering som bidrar. Og bidrar til at frivilligheten blir litt raskere på å bruke sin profesjonelle kompetanse i frivilligheten. For det hjelper oss også. For eksempel å kunne momsregelverket.

Jeg tror ikke det er så mange som ønsker å være frivillige for å drive med excel-ark. Men det hender jo at noen må gjøre det også. Derfor skal vi jobbe for mer forutsigbare rammer for frivilligheten.

Vi skal blant annet skal se på hvordan vi skal bidra til mer digitalisering av dette. Slik at alt går enklere for de som er frivillige. Og så ønsker vi, jeg skal ikke gå gjennom alle tiltakene, men det ligger an til at vi skal trappe opp momskompensasjonsordningen.

Jeg vet dere skal innom mange temaer:

Lidenskap, begeistring, det å brenne for noe.

Jeg mener det er utrolig viktig å brenne for ting. Politiske saker, for endringer i samfunnet, for å gjøre noe i nabolaget sitt.

Og så er det veldig viktig å brenne for noe, uten å brenne seg ut. Mitt viktigste råd er evnen til å koble ut.

Av og til må man ikke ta med seg alt det du ikke syns du fikk til, hjem. Det er en utrolig dårlig måte å jobbe på hvis du skal vare en stund, og vil være til inspirasjon og en ildsjel for andre.

Det er den viktigste beskjeden jeg alltid har til alle. Det er så fantastisk at folk bidrar. Det er alltid noen som trenger oss, og hvis vi strekker ut hånden er det flere enn nok mennesker som trenger noen andre, som vil vise oss tillit.

At det er mulig å føle at du er litt mer enn det du er profesjonelt. Og at frivillig- og ildsjelarbeidet er utrolig givende for alle.

Og så er det jo sånn at noen av oss har kombinert dette, politikk er jo sånn. Å få lov å være heltidspolitiker, så får du gjøre det som er det store frivillige engasjementet ditt også. Men jeg må si at de jeg beundrer mest i norsk politikk, det er faktisk alle de som orker å stille opp. Å få kjeft, for å gjøre lokalsamfunnet sitt bedre. De bør alle sende en tanke når høstens kommunevalg skal være.

Takk.