IMDis integreringskonferanse

Kjære alle sammen!

Jeg setter pris på å være her sammen med dere.

Veldig mye av integreringsarbeidet i Norge går bra.

Det er altså ikke slik at alt går dårlig med integreringen.

Det er veldig mye som går bra.

Flere barn med innvandrerbakgrunn går i barnehage nå enn før.

Mange gjør det bra på skolen og stadig flere fullfører videregående skole.

På universiteter og høyskoler er barn av innvandrere overrepresentert. 

Norskfødte med innvandrerbakgrunn har betydelig høyere arbeidsdeltakelse enn foreldrene sine. 

Mange unge med innvandrerbakgrunn gjør en imponerende reise i vårt samfunns- og arbeidsliv.

Det er veldig bra. Det er inspirerende.

For oss som samfunn. For dere som jobber med integrering til vanlig. For oss politikere. Men ikke minst for de det gjelder.

Da jeg var kommunalminister leverte vi en stortingsmelding om prinsipper for integrering i 2003.

Da sa vi at et mål på god integrering er om barn av innvandrere gjør det like godt som andre barn i vårt samfunn.

Vi har kommet langt, men det er fortsatt diskriminering i arbeidsmarkedet, men vi er veldig mye nærmere å nå det som vi da definerte som mål.

Det har vi altså gjort. I løpet av de 16 årene som har gått siden vi laget stortingsmeldingen og som etter det fikk den oppfølgingen at vi etablerte IMDi og delte innvandrings- og integreringsområdet opp i to for å sørge for bedre fokus på dette.

Mye går rett vei, men fremdeles er det mange uløste oppgaver og utfordringer – ikke minst når det gjelder nyankomne flyktninger.

Barn av innvandrere gjør det bra, men vi må rette søkelyset mot av vi skal gjøre det enda bedre for foreldrene deres også.

Vi vet det er grunnlag for mye konflikt – også i barn og unges liv – av at foreldre ikke føler seg inkludert i det norske samfunnet.

Vi har for eksempel en stor oppgave med å få ned tiden slik at innvandrere klarer seg selv raskere i vårt samfunn.

Jeg har møtt veldig mange innvandrere som har kommet til Norge.
I 2015 møtte jeg Baida Aljubori.

Hun kommer fra Irak, har bachelorgrad i statistikk fra hjemlandet og har jobbet 15 år i bank i Irak.

Nå jobber hun i Husbanken i Bodø. 

Baida var veldig tydelig i sine beskjeder om hva som gjorde at hun klarte seg så bra da hun kom.

Hun er helt klar på at Norge kan lykkes bedre med integrering.

Hvis vi skal få til det, må prosessen fra folk kommer i mottak til de er bosatt i en kommune gå raskere.

For Baidas del tok det ett år og ti måneder. Vi gjør det raskere i dag, heldigvis.

Etter voksenopplæring og praksisplass i Husbanken, fikk hun til slutt fast jobb nettopp i Husbanken – i konkurranse med 68 andre søkere. Helt ordinære vilkår. Hun hadde med seg et bevis på hva hun hadde gjort og kunne dokumentere erfaring.

Da jeg møtte Baida sa hun at ingen ønsker å være en byrde for samfunnet de kommer til. Alle ønsker å være en ressurs.

Det er virkelig Baida – en ressurs for samfunnet.

Det tror jeg må være utgangspunktet vårt i møtet med alle som kommer. At ønsket om å klare seg selv og være en ressurs.

Og så må vi passe på, at det ikke er systemet og måten vi jobber på som fratar de den viljen. Eller fratar de den evnen til å være en ressurs i vår samfunn.

Vi er ikke gode nok til å få nyankomne ut i jobb.

En av de tingene Baida sa til meg, var at hun synes at presset på norskopplæring var for lite. Så hun hadde bedt om ekstralekser, fått ekstra bøker, jobbet enda mer. For hun skjønte at nøkkelen var å lære språk.

Det var hennes vei til dette.

Det vil være ulike veier for ulike personer.

Men det vi må stille spørsmålet om, er:
- Hvordan skal vi få til raskere og bedre resultater?
- Hvordan kommer flere raskere i jobb?
- Hvordan få til at enda flere bidrar på ulike måter i samfunnet vårt?

I fjor høst la vi som kjent frem Regjeringens integreringsstrategi.

Strategien berører mange av disse spørsmålene.
Bærebjelken i strategien er tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse.

Integreringsløftet er viktig for å sikre et samfunn som er økonomisk og sosialt bærekraftig i årene som kommer.
Derfor er dette et av regjeringens hovedprosjekter.

For vi mener at vi må mobilisere alle ressurser i vårt samfunn fremover. Og da er et integreringsløft enormt viktig.
Det er viktig at flere kommer i jobb slik at den enkelte kan forsørge seg selv og sine.

Og ikke minst bruke egne ressurser som hvert enkelt menneske har.

Det er jo sånn, at å frata folk troen på seg selv er kanskje det største overgrepet man gjør. Barn og voksne.

Hvis folk ikke tror de kan løse ting, klare seg, gjøre nye oppgaver – så mister de den mestringen som er så viktig for alle av oss i vår egen opplevelse og vårt eget selvbilde.

Den enkelte må gjøre mye selv og legge ned betydelig egeninnsats. Det er ofte en tøff jobb som krever mye.

Å bli integrert i et nytt samfunn er en krevende prosess.

Og så er det slik, at å få foreldre i arbeid er den beste medisinen mot at barn vokser opp i fattigdom og utjevne ulikhet.

Derfor er satsing på tidlig å få folk til å klare seg selv ekstremt viktig.

Tidlig innsats er viktig for å hindre at enkelte barn blir hengende etter.
Derfor har regjeringen tatt viktige grep.

Fra om med kommende høst blir ordningen med gratis kjernetid i barnehagen utvidet til også å gjelde toåringer.

Vi vet at minoritetsspråklige barn som har hatt gratis kjernetid i barnehagen gjør det bedre på nasjonale prøver i 5. trinn enn de barna som ikke har hatt tilbudet.

Gratis kjernetid hjelper særlig guttene, viser en SSB-rapport.

Dette viser klart at barnehage er viktig for minoritetsspråklige barn og at tidlig innsats virker. 

Regjeringen legger også opp til at det blir en plikt til å gi intensiv opplæring til elever i 1. til 4. trinn som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving og regning.

Kravet blir gjeldende fra høsten og betyr at kommunene skal sette inn ekstra ressurser og målrettede tiltak for å løfte de barna som ikke klarer å lære like raskt fordi de kanskje ikke har like god nok grunnforståelse som andre barn.

Dette er viktig for alle barn i skolen.

Barn som har lese- og skriveproblemer for eksempel, men også for mange innvandrerbarn som begynner på skolen kanskje med et litt mindre vokabular, litt mindre begrepsforståelse og derfor litt vanskeligere å tilegne seg alt fra dag en.

På den måten skal alle elever få den hjelpen og støtten de trenger så tidlig som mulig.

For noen uker siden kom en rapport som viser at innvandring øker konkurransen om jobber for ufaglærte. Jeg tror vi skal være ærlige på at dette bærer med seg noen utfordringer også i det norske arbeidslivet.

Løsningen er å sette flere i stand til å konkurrere i andre deler av arbeidsmarkedet. Kompetansepåfyll er svaret på dette.

Vi vet det blir færre jobber for ufaglærte. Om femten år er arbeidslivet enda mer spesialisert enn nå. Da er det vanskelig å komme fra et samfunn og et land som ikke har den samme type utdanning og utdanningsbakgrunn.

Vi snakker ofte om å gi folk riktig kompetanse.

Kompetanse handler om at du kan det som trengs for å gjøre en jobb det er bruk for. Og at du har papirer på det.

Integrering handler nettopp om det: Å sette folk i stand til å få den kompetansen de trenger for å komme i jobb.

Vi har en vei å gå her. Yrkesdeltakelsen er for lav, spesielt blant innvandrerkvinner.

I fjor besøkte jeg sybedriften Sisters in business i Asker. Der møtte jeg Zainab Moshini.  

Hjemme i Afghanistan heklet hun tradisjonelle sjal.

Da hun kom til Norge ble hun stående utenfor arbeidslivet. Da hun var arbeidsledig mistet hun troen på seg selv.

Gjennom Sisters in business fikk hun noe å gjøre.

«Nå har jeg masse håp. Jeg er stolt av meg selv», sier hun.

Jeg forstår godt hva Zainab sier.

Å bety noe for andre betyr enormt mye for oss alle.

Det å føle at du bidrar er en viktig del av det å være menneske.

Mye handler også om hvor du bor.

Norge har vært gjennom et felles bosettingsløft der samtlige kommuner har bidratt.

Vi har satt rekord i bosetting i kommunene.

I et år som 2016 bosatte vi 15 291 personer i norske kommuner. Det er det høyeste tallet noensinne.

Regjeringen ønsker at flykninger skal bosettes i kommuner der de har gode muligheter for arbeid og kvalifisering.  

Det handler også om hvem du er sammen med.

De fleste av oss deltar i mange små fellesskap – ofte uten å tenke over det:
Rundt kantinebordet på jobben.

På dugnaden i sameiet.

Som fotballtrener eller som foreldrerepresentant i barnehagen.

Slike felleskap er viktige.

Senere i dag skal det deles ut pris: Bosettings- og integreringsprisen. Vi har mange fantastiske kommuner som gjør en god innsats.

Asker, Bodø, Bærum, Lørenskog, Stange, Steinkjer og Tromsø er nominert.

Jeg har nevnt Asker og Bodø i et par av eksemplene mine.

Jeg kan også trekke frem samarbeidet med næringslivet i Lørenskog.

Internasjonal uke i Stange.

Bærum som er gode på praksisplasser.

Yrkeskursene som er utviklet i Steinkjer eller satsingen på kombinasjonsklasser i Tromsø.

Det skjer mye bra.

Derfor har jeg lyst å gratulere alle nominerte kommuner.

Jeg håper dette blir en hard konkurranse i årene fremover – for det er til det beste for utviklingen av det norske samfunnet.

Ikke bare er dere forbilder for andre kommuner.

Det dere får til gir oss verdifull kunnskap om hva som virker i integreringsarbeidet.

Det skjer veldig mye godt integreringsarbeid rundt omkring i Norge. Og dere i salen bidrar i dette viktige arbeidet.

Jeg vil takke hver enkelt av dere for innsatsen og engasjementet, og understreke at det arbeidet dere gjør er viktig både for den enkelte og for samfunnet vårt som helhet.

Vi har ikke et samfunn som tåler at store grupper blir stående utenfor arbeidslivet og mister troen på seg selv.

Dere bidrar med mer kunnskap om hvordan vi kan legge til rette for gode liv og et stadig bedre samfunn.

Takk for oppmerksomheten.