Mot et bærekraftig velferdssamfunn

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Det er hyggelig å være tilbake på Solamøtet. Og det er fint å være i Rogaland, et fylke som nå har fått nye Sandnes og nye Stavanger kommune på kartet. Som setter det å være omstillingsdyktig og endringsdyktig i offentlig sektor på kartet.

Som dere kanskje fikk med dere, så var jeg her på Sola i forrige uke også. Da jeg var på vei til flytrappa starta det som endte som en storbrann med store konsekvenser for mange reisende. Mens jeg fikk et møte med den kulinariske lokalpatriotismen sørover langs E39 kjempet brannmannskapene heroisk mot flammene. Jeg vil igjen takke dem for en veldig godt utført jobb under krevende forhold.

Jeg var her for å markere oppstarten av Sverdrup-feltet. Det forventes å gi inntekter til fellesskapet på ca. 900 milliarder kroner, og 2/3 av feltet forventes å være hentet ut før 2030. Det skal bidra til verdiskaping, velferd og arbeidsplasser. Vi har noen store punkter som er verdt å huske, samtidig er det også siste gangen vi snakker om et så stort felt i Norge. Foreløpig har vi ingen funn som gir oss det samme framover. Og det er en del av det omstillings- og endringsbildet vi må ta med oss.

Vi skal fortsatt legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass gjennom stabile rammevilkår, tilgang på nytt areal og en aktiv satsing innen forskning og utvikling.

For de av oss som var unge på 80-tallet husker vi snakket om at oljeproduksjonen på norsk sokkel snart ville ta slutt – og at det ville gå tomt. Det har fortsatt ikke skjedd.

Men så er det sånn at dette er ikke-fornybare ressurser, de varer ikke evig. Det er grunn til å forvente, over tid, at aktiviteten i petroleumssektoren vil mindre.

Dette krever omstilling i hele landet, men særlig her i Rogaland.

 

Regjeringens viktigste prosjekt er å utvikle et bærekraftig velferdssamfunn. Vår evne til omstilling er avgjørende for om vi lykkes med det.

Omstilling handler om flere ting. Det handler om kunnskapen vi har opparbeidet oss gjennom 50 år på norsk sokkel for å gjøre aktiviteten raskere, rimeligere og renere. Som Sverdrup-feltet er et lysende eksempel på.

Det handler også om tilpasning. Oljeprisfallet merket man særlig her i Rogaland og jeg vil gjerne rose dere for den omstillingsevnen som ble vist i forbindelse med dette.

Vi ser overføring av teknologi utviklet på sokkelen innenfor fornybar energi, men også i helse, romfart og ikke minst innenfor havbruk. Nye næringer oppstår på skuldrene av eksisterende. Sånn var det også med oljebransjen da vi begynte utviklingen. Vi hadde kanskje aldri blitt så godt hvis vi ikke hadde hatt verfts- og havindustrien, med mye kunnskaper om å gjøre det godt til sjøs.

Og selv om oljeprisen nå er høyere, er det fortsatt behov for denne omstillingsevnen. Også for å nå de strengeste norske mål for reduksjon av klimagassutslipp noensinne.

 

Jeg vil trekke frem fire poenger som vi må mestre om vi skal kunne overlate et bærekraftig velferdssamfunn til de som kommer etter oss:

• Vi må skape flere jobber.
• Vi må kvalifisere flere for jobbene.
• Vi må våge omstilling. Det farligste vi gjør er å møte denne endringsbiten med frykt for den.
• Vi må sikre muligheter for alle.

La meg si litt mer om hvert enkelt poeng.

For det første: vi må skape flere jobber.

Vi må huske det helt grunnleggende: Det er jobbene og verdiskapingen, det er skatten som kommer fra trygge jobber, som avgjør hvilket velferdsnivå vi har råd til. Både den private velferden for de som har en jobb, og en jobb som bidrar til å generere annet. Men også de som trenger hjelp fra det offentlige er avhengig av det private næringslivets evne til å produsere resultater som gir oss skatteinntekter framover.

Verdier og arbeidsplasser skapes i en tøff internasjonal konkurranse og rivende teknologisk utvikling. Vi kommer til å bli likere andre land med våre utviklingsutfordringer i årene framover, enn vi har vært gjennom oljealderen.

Derfor har regjeringen doblet bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon, til nesten 5 milliarder kroner siden vi tok over, rett og slett for at vår forsknings- og innovasjonsevne er helt avgjørende.

Stavanger-regionen er kjent for banebrytende forskning og innovasjon innenfor olje og gass gjennom flere tiår. Og dere ser nye muligheter.

Et eksempel på det er Norway Pumps & Pipes som fikk fem millioner som del av regjeringens tiltakspakke for økt sysselsetting i 2016.

Formålet var å utvikle et tett faglig samarbeid mellom sektorene medisin og olje og gass, som har fellesnevnerne høy fagkompetanse og avansert teknologi.

De har utviklet blant annet smarte madrasser og nye metoder for behandling av hjerteproblemer der teknologi fra olje- og gassektoren er tatt i bruk. Det å skape arenaer og møteplasser er avgjørende. Jeg er ikke så sikker på at de som jobbet med olje tenkte at de skulle være med på å utvikle madrasser. Du skal aldri avvise at teknologi kan overføres til andre områder.

Jeg har forstått at det nå også er eksempler på teknologioverføring andre veien, der løsninger innenfor oljesektoren er inspirert av medisinsk teknologi.

Dette er spennende, og viser hva vi kan oppnå ved samarbeid mellom fagfolk og teknologi på tvers av så ulike kompetanseområder.

 

Regjeringen har prioritert skatte- og avgiftsendringer som letter omstillingene og skaper nye arbeidsplasser.

I perioden 2011–2017 er næringslivets årlige kostnader kuttet med anslagsvis 15 milliarder kroner gjennom å forenkle rapportering, lover og regler.

Og norske bedrifter svarer med å ha det høyeste investeringsnivået på 10 år.

Det er viktig for meg å si at hvis vi skal klare omstillingen til et bærekraftig velferdssamfunn, kan vi ikke skjerpe skattene og legge nye byrder på næringsdrivende i dag, og samtidig forvente like mange arbeidsplasser og like god velferd i morgen.

Mitt andre poeng er at vi må kvalifisere flere for jobbene.

Mangel på kvalifisert arbeidskraft er i ferd med å bli et problem i hele Norge. Samtidig har vi ubrukte ressurser. Og mennesker som kunne vært i jobb, eller mennesker som opplever at de ikke finner en jobb som er tilpasset den kompetansen de har.

Når konkurransen er knallhard og global,

må næringslivet stadig utvikle ny kunnskap og kompetanse. Det er utrolig at vi fra offentlig side i samarbeid med næringslivet sørger for at vi satser på mennesker og kompetanse.

Vi må satse på yrkesfagene. For uten fagarbeidere stanser Norge.

Uten fagarbeidere som står opp om morgenen ville vi hverken hatt veier å kjøre på, internett å koble oss opp til eller helsefagarbeidere som tar de tunge løftene. Eller vi ville brukt veldig mye tid på ting som vi ikke er gode på.

Norge kan risikere å mangle så mange som 100.000 fagarbeidere om 15 år. Det må vi jobbe sammen for å unngå.

I dag fullfører 62 prosent av elevene som begynner på yrkesfag løpet innen fem år eller. På studieforberedende er det 87 prosent av elevene som fullfører. Vi må legge mye inn på å tette det gapet. Og jobbe for at de som har valgt yrkesfag faktisk fullfører og kommer ut med et fagbrev. Da vet vi at det krever tett samarbeid mellom arbeidsgivere, fagforeninger, og det offentlige.

Derfor gjennomfører vi nå et yrkesfagløft. Det betyr en ny tilbudsstruktur som kommer til høsten, tiltak for flere læreplasser og nye læreplaner for både fellesfagene og programfagene i videregående. Elevene skal bli bedre rustet til å møte fremtiden.

 

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for Rogaland,

for bedriftene her, og i hele landet, er å tiltrekke, utdanne og beholde kloke hoder og flinke hender. Det er det som er vår viktigste ressurs. Skal vi få enda mer ut av de naturressursene og de gode ideene vi har, så er det dette vi må dyrke.

En utdannelse tatt for 10 eller 20 år siden er kanskje ikke like relevant i dag – i en situasjon der digitalisering, automatisering og kunstig intelligens har endret arbeidsplassene våre.

Vårt samfunn har ikke råd til å la hverandre gå ut på dato, at folk skal stå utenfor arbeidslivet fordi vi ikke er gode nok til å gi dem nok påfyll på veien.

Summen av alle små beslutninger ender opp med et samfunnsproblem. Hvis man ender opp med å ikke ansette noen. I sum oppleves det som at man blir diskriminert i arbeidslivet. Hvis man i sum tenker at denne personen har ikke den kompetansen som trengs, så vedkommende må slutte, så finner vi isteden en 25-åring til å gjøre jobben, kommer summen ikke til å være bra nok for vårt samfunn. For vi har ikke nok nyutdannede 25-åringer til å dekke det behovet næringslivet har framover. Dere må rett og slett innfinne dere med at damer over 50 er ganske brukbare. Jeg vil gjerne slå et slag for damer over 50! Og da må det bli slutt på pensjonskursene, og hvordan takle pensjonsalderen. Og gi oppdatering i programmering i steden for. For eksempel.

Et av svarene våre er mer fleksible videreutdanningstilbud innen digital kompetanse. Vi utvikler også treparts bransjeprogram for bransjer som er utsatt for digitalisering.

Så langt har 6 prosjekter innenfor industri og bygg og anlegg fått støtte, pluss 3 prosjekter innenfor helse- og omsorgssektoren. Mer av dette kommer, det ligger flere prosjekter i statsbudsjettet for i år.

Men vi slår oss ikke til ro med det. Arbeidet med kompetansepolitikken og kompetansereformen «Lære hele livet» fortsetter.

 

I august besøkte jeg Sig. Halvorsen som var i gang med å bygge ny stadion i Sandnes. De hadde da til sammen hundre lærlinger inne – innen rørlegging og elektro, samt en egen kvote for voksenlærlinger, personer som kom seinere i gang – av forskjellige årsaker.

Sig. Halvorsen har tatt et særegent samfunnsansvar gjennom flere år og er med på inkluderingsdugnaden – for at så mange som mulig skal ha en jobb å gå til – som gir dem en meningsfylt hverdag.

Vi får snart det samlede tallet på den totale andelen lærlinger som fikk læreplass i 2019. I 2018 var det ny læreplassrekord, med 74 prosent.

I Rogaland fikk hele 81 prosent av ungdommene læreplass. Best i landet! Næringslivet i Rogaland har gjort en kjempeinnsats sammen med elever, lærere og fylkeskommunen.

For det tredje må vi våge å omstille oss.

Det er ikke slik at samfunnet står stille dersom politikken står stille. Snarere tvert imot.

Samfunnet er hele tiden i endring.

Demografisk. Antallet folk i arbeid og antall pensjonister begynner å rokke på seg mange steder i landet. Om 30 år er det en stor nasjonal utfordring. I dag begynner det allerede noen steder. Økonomisk. Teknologisk. Internasjonalt er det store endringer.

I møte med dette kan det oppleves som trygt å holde fast ved det gamle. Men demografiske endringer gjør at vi må fortsette med å flytte ressurser fra byråkrati til tjenesteyting. Sørge for at vi ikke konkurrerer ut det private næringsliv i konkurransen om arbeidskraft. Vi driver ineffektivt hvis konkurransen om kvalifisert arbeidskraft blir enda større. Vi må ta i bruk ny teknologi, og gripe mulighetene som digitaliseringen gir oss. Og vi vet at gjennom digitalisering så lager vi en offentlig sektor som kan være raskere og smartere i møte med næringslivet. Enn det vi gjør ved å ha manuell behandling av mange oppgaver.

Senere i dag skal jeg besøke bedriften Boost.Ai i Sandnes, bedre kjent som kommune-Kari’s foreldre. De var også her på scenen tidligere i dag.

De melder at Chatboten Kari er i bruk i over 80 kommuner i hele Skandinavia, og hjelper 25% av Norges befolkning daglig med å finne fram på kommunens nettsider. Et godt eksempel på teknologi som forenkler, og som gjør at vi kan bruke verdifull arbeidskraft til annet.

Kommunereformen vår er også et forenklingsgrep.

Større kommuner gjør at større områder kan ses og planlegges i sammenheng, og man kan unngå konkurranse mellom kommuner som i utgangspunktet har felles interesser.

Større kommuner har også potensial for å utvikle større fagmiljøer, redusere sårbarhet og ivareta spesialkompetanse i egen organisasjon.  Reformen er viktig for å utvikle gode tjenester over hele landet.

 

Klimaendringene gjør at vi må fortsette omstillingen til nye, grønne arbeidsplasser og lavere utslipp.

På NHOs årskonferanse i forrige uke så sa jeg at det vi må sørge for framover nå, er å få mer grønne løsninger ut av næringspolitikken. Og mer næringspolitikk ut av klimapolitikken. Det henger så godt sammen. Vi ligger i front fordi vi kutter utslipp i andre sektorer enn det andre land gjør. Så ligger vi i front på grønne løsninger, som ligger an til å kunne bli standarder i framtiden i hele verden. Vi har teknologimuligheter for våre bedrifter. Derfor er det viktig at dere møter en offentlig sektor som stiller tydelig krav.

Norge har lovfestet et mål om at vi skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Det må vi jobbe sammen for å oppnå.

Derfor har vi bl.a. opprettet det statlig eide investeringsselskapet Nysnø, som investerer i selskaper som løser klimautfordringer på en smart og lønnsom måte. De skal støtte opp om ny, klimavennlig virksomhet og teknologiutvikling.

Nysnø har vært operativt fra høsten 2018, har hittil fått tilført 725 millioner kroner og investert i fire selskaper og ett fond. Men det vil være mer av dette. For vi trenger å sørge for at vi er med på oppskaleringen av de grønne løsningene.

Og det er ikke tilfeldig at det er plassert i Stavanger. Rogaland har mange av løsningene vi trenger for å bygge morgendagens lavutslippssamfunn.

 

Rett over Boknafjorden ligger Marine Aluminium, som jeg besøkte i september. Der fikk jeg en demonstrasjon av verdens første selvkjørende teleskopiske gangbro, spesielt utviklet for å kunne presist kunne hekte seg på vindmøller til havs, også i vanskelig vær.

Et annet eksempel er utbyggingen av pionerprosjektet Hywind Tampen.

Får vi ned kostnadene for flytende havvind kan teknologien tas i bruk av mange land, og dermed redusere de globale klimagassutslippene. Det er derfor viktig at vi har flere arealer og områder som man kan gå videre i.

Mitt fjerde poeng er at vi må sikre muligheter for alle i denne omstillingen.

Vi har sett at endringene kommer for raskt i andre land. I Norge har vi muligheten til å gjøre overgangen mykere fordi vi har forvaltet ressursene våre godt over lang tid.

Men det er ekstremt viktig at vi sørger for at det i utviklingen framover så sørger vi for at det blir flere jobber, at de blir trygge, og at vi sørger for å ta med de gruppene som sliter med å være med. Og da er vi tilbake til det jeg sa tidligere.

Vi er nødt til å jobbe med å inkludere bedre, bruke kompetansen bedre, og sørge for at voksne mennesker som må gjøre noe mer på skolebenken for å være kvalifisert, faktisk for muligheten til det.

Jeg er sikker på at Rogaland, nå som før, kommer til å gå i front, som de har vært i front på mye tidligere.

Takk for meg.