Norsk sokkel – full av energi

Sjekkes mot framføring

Kjære venner. Vi møtes på et tidspunkt der vi alle holder litt pusten for hvordan verdensøkonomien utvikler seg, preget av koronaviruset.

Oljeprisen er ned over 20% så langt i år, og med store børsfall gjennom forrige uke.  Så langt ser vi ikke de store utslagene inn i norsk økonomi, men vi følger dette svært tett.  I Norge har vi god erfaring med å håndtere tilbakeslag i økonomien og andre kriser.

Det er alltid en stor glede for meg å møte noen av dere som representerer Norges største næring. Dere har en viktig jobb fremover.  For noen år siden la vi bak oss en oljepriskrise. Selv om aktiviteten har tatt seg opp igjen, ligger det noen store utfordringer foran oss.

Målet med denne konferansen, målet med den jobben dere gjør hver dag, må være å sørge for at norsk olje- og gassnæring er best mulig forberedt på å møte disse utfordringene.

Deres evne til å se muligheter vil komme godt med.

Jeg har tre hovedbudskap til dere i dag:

• Vi må ruste Norge for fremtiden. Ikke bare gjennom en ansvarlig bruk av oljepengene, men ved å utvikle og skape de jobbene vi trenger fremover.
• Vi må videreutvikle norsk olje- og gassnæring innenfor rammene av en vesentlig strammere klimapolitikk. Det betyr at vi skal sørge for god ressurs-utnyttelse på en stadig mer moden norsk sokkel. Og vi skal ta ned utslipp i hele verdikjeden. Jeg er sikker på at næringen vil bidra til sysselsetting og vår felles velferd i lang tid fremover.
• For det tredje: Skal vi lykkes trenger vi nok og riktig kompetanse, teknologi og folk. Endringene vil kreve at dere tar i bruk ny teknologi, utvikler nye og mer effektive løsninger, og beholder den fantastiske evnen til omstilling som ikke minst deres næring har vist mange ganger.

Ser vi tilbake på vår nyere historie ser vi at veldig mye av vår industri og velferd er bygd på våre naturressurser. Norge er en energinasjon. 

Petroleumsvirksomheten skaper arbeidsplasser, eksportinntekter, velferd og gode liv over hele landet. Måten vi har forvaltet disse ressursene på er en ekte norsk suksesshistorie.

2020 var bare noen dager gammelt da jeg hadde gleden av å fly ut med helikopter uti Nordsjøen, for å åpne Johan Sverdrup-feltet. Etter 50 års aktivitet er dette fortsatt en næring for fremtiden.

Men det kommer med en forutsetning: Olje- og gassnæringen må stadig tilpasse seg endringer som følge av ny teknologi, endringer i markedene, politikken og samfunnet ellers.

Det er derfor jeg så sterkt fremhever deres evne til å utvikle nye løsninger og tilpasse dere nye tider. Også når vi ser nye muligheter på sokkelen som havvind, havbunnsmineraler og karbonlagring. Dette skal jeg komme nærmere inn på.

Med Paris-avtalen og et tett europeisk samarbeid deltar Norge for fullt i arbeidet med å redusere klimautslipp. Som første vestlige land meldte regjeringen nylig inn nye klimaforpliktelser til FN.

Vi vil ta minst 50% kutt i 2030 sammenlignet med 1990, og vi vil gjøre det sammen med EU. Vi vil fortsette med en klimapolitikk som virker, og som gir bedriftene forutsigbarhet gjennom felles regler i Europa.

Vi skal nå i gang med å vurdere en bred katalog av tiltak til den norske klimakuren.

Det å lykkes med klimautfordringene er også å lykkes med innovasjon, næringsutvikling og nye muligheter. Uten at næringslivet utvikler nye løsninger, greier vi ikke å redusere utslippene så mye som vi trenger. Vi skal få ned utslippene, ikke stoppe utviklingen.

Norge er en energinasjon der klima- og energipolitikken henger sammen. Flere av dere har sikkert opplevd at barna har kommet hjem med spørsmål om hvorfor Norge skal produsere så mye olje. Og de spør kanskje når vi skal slutte med det.

Dette er krevende dilemmaer, og jeg har sagt at jeg forstår hvorfor ungdommen er utålmodig. Svaret er at det finnes ingen enkle løsninger.

Jeg registrerer at mange presenterer nettopp enkle løsninger, som for eksempel å sette en sluttdato for virksomheten på norsk sokkel. Dette er en type argumentasjon som tar oppmerksomhet vekk fra de virkelige utfordringene vi står overfor.

Det er positivt at partiene, i sine programprosesser, diskuterer hvordan vi skal løse klimautfordringen. Og at man spør seg hvordan norsk olje og gass passer inn i dette bildet.

Det er derimot en vesentlig forskjell mellom partier som diskuterer med utgangspunkt i å avvikle næringen, og partier som forsøker å lage nye løsninger med utgangspunkt i å utvikle næringen i en ny tid.

Diskusjonene som pågår, både i det offentlige ordskiftet og i partienes programarbeid er viktig.  Industrien gjør lurt i å lytte til disse prosessene.

For å bevare næringens legitimitet og oppslutning blant folk, må dere møte dilemmaene på en åpen og konstruktiv måte. Det vet jeg dere også gjør.

Selv om Norge har et særskilt ansvar, selv om vi skal kutte våre klimagassutslipp, er det kanskje mange gode svar i måten vi til nå har forvaltet våre naturressurser på.

Internasjonalt skiller vi oss ut med å ha en tilnærmet utslippsfri og fornybar kraftsektor. Norge er rett og slett annerledeslandet. Om lag 70 prosent av vår energibruk er fornybar. I EU er andelen rundt 20 prosent.

Vi har olje og gass, og vi har fornybar. Vi har en aktiv petroleumspolitikk og en bærekraftig klimapolitikk. Dette henger sammen.

FNs bærekraftsmål ble vedtatt for fem år siden. De er verdens felles plan for å sikre sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft.

Disse målene er viktige, ikke bare internasjonalt. De er helt sentrale i styringen av Norge.

Målene handler om å ta vare på behovene til oss som lever i dag, uten at vi ødelegger mulighetene til de som kommer etter oss.

Vi må styre i tråd med bærekraftsmålene slik at ingen blir stående utenfor. Da er det å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris, en viktig oppgave.

Siden 1990 har verdens energibruk økt med 70 prosent og det øker fortsatt. Både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået er tydelige på at verden kommer til å trenge olje og gass i mange år fremover, også innenfor rammene av Paris-avtalen.

Dette skyldes blant annet at mye av oljen fremover ikke vil forbrennes i en motor, turbin eller kraftverk, men brukes til å lage produkter som ikke har utslipp av klimagasser. Naturgass kan gi nær utslippsfri hydrogen dersom den kombineres med fangst og lagring av CO₂.

Regjeringens mål er å kutte utslipp raskest mulig og å utvikle teknologiske løsninger som gjør det mulig for verden å nå felles utslippsmål.

Dette målet er forenlig med politikken vi har for vår egen petroleums- og næringspolitikk. Vi skal både få ned utslippene og opprettholde verdiskaping, arbeidsplasser og sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Det finnes ikke annet alternativ. Norge skal fortsatt være en pålitelig leverandør av olje og gass, samtidig som vi reduserer utslippene.

Det grønne skiftet er ikke lenger noe som skal skje i fremtiden. Det skjer nå, og mange av tiltakene for å få dette til på sokkelen er kjente – som å ikke fakle unødvendig, elektrifisere produksjon og ha høy energiutnyttelse.

Selskapene har økonomisk egeninteresse av å gjøre slike tiltak og dermed redusere sine utslipp som følge av vår virkemiddelbruk. De sparer da CO₂-avgift og kvotekjøp.

Skarv-feltet med Aker BP som operatør er et eksempel på implementering av ny teknologi på et produserende felt. Det er investert tungt i digitalisering. Resultatet er økt produksjon, men med reduserte årlige CO₂-utslipp på totalt 22.000 tonn.

Utslippene knyttet til produksjonen på norsk sokkel er i gjennomsnitt langt lavere enn gjennomsnittet for resten av verden. Likevel skal vi videre. Jeg er veldig glad for at næringen selv, gjennom KonKraft, har satt seg høye ambisjoner om å redusere utslippene sine med 40 prosent innen 2030 og til nær null i 2050.

Ambisjoner må gjøres om til konkrete prioriteringer, investeringer og handlinger som gir nye utslippskutt. Slik sikrer næringen selv at den er en del av løsningen i et fremtidig lavutslippssamfunn. Slik gir næringen selv det aller beste svaret på hvorfor vi ikke skal sette en sluttdato for virksomheten på norsk sokkel.

Elektrifisering gjennom kraft fra land står sentralt for å nå ambisjonene, og det er politisk vilje til å legge best mulig til rette for dette. Myndighetenes fagetater samarbeider for å utrede muligheter og barrierer for mer kraft fra land.

Oljedirektoratet vil i løpet av første halvår legge fram en oppdatert kraft fra land-studie.

Olje- og gassnæringen er grunnlaget for 225 000 arbeidsplasser over hele landet. Næringspolitikk, petroleumspolitikk og distriktspolitikk henger tett sammen.

Det spiller en rolle for bosetting og spredning av makt at vi evner å legge til rette for verdiskaping og arbeidsplasser i hele landet. For noen betyr det å kunne bo like ved smelteverket, oppdrettsanlegget eller reiselivsbedriften.

For andre, som i offshore turnus, er det viktig å kunne bosette seg hvor man vil fordi man i perioder pendler til jobb.

Selv om petroleumsnæringen vil være vår største næring i lang tid fremover, tilsier dagens anslag lavere etterspørsel etter varer og tjenester fra aktiviteten på norsk sokkel fremover.

Vi vil fortsatt legge til rette for at næringen skal få tilgang til attraktivt leteareal gjennom TFO-ordningen.  Slik sikrer vi god ressursutnyttelse i tilknytning til de eksisterende installasjonene på norsk sokkel.

Vi vet altså at aktiviteten på sikt vil bli redusert. Ressursene tømmes. Noen av ressursene er kan hende heller ikke lønnsomme å hente opp, fordi etterspørselen er mindre.

Ja, lykkes vi med klimapolitikken både i Europa og verden kan dette gå raskere enn vi tidligere trodde. Likevel: Så lenge det er et marked, innenfor Paris-avtalens begrensinger, må også norsk sokkel få mulighet til å konkurrere om å dekke etterspørselen.

Jeg er imponert over hvordan næringen som helhet kom seg gjennom de tøffe årene etter 2014. Samtidig vet vi at ettervirkningene fortsatt preger bedrifter i enkelt-segmenter.

Viktige deler av leverandørindustrien har nesten tomme ordrebøker fra 2022. Derfor vil de negative effektene av å bremse utbygging på norsk sokkel kunne komme raskt, og ramme hardt.

Uansett hvordan utviklingen går: Det er bra for norsk økonomi å ha flere ben å stå på fremover. Jeg er sikker på at kunnskap og teknologi fra olje- og gassnæringen vil komme til nytte på mange andre områder og bidra til å skape nye arbeidsplasser.

Det gjør at forenkling for næringslivet, lavere skatt for bedrifter, bedre opsjonsordninger for nystartede selskaper og en bred gjennomgang av alle virkemidlene for næringslivet er bidrag både for nyskaping og for å løse sentrale samfunnsutfordringer.

Med mer og ulik aktivitet på havet, følger det også et større behov for god sameksistens mellom næringene.

Å legge til rette for denne sameksistensen er et grunnleggende prinsipp for Norge som havnasjon. Dette har vi klart før, og vi har gode forutsetninger for at vi vil klare dette også i en fremtid med nye næringer.

Etter 50 år med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel vet vi at det er mulig å ha begge deler – både høy verdiskaping fra økonomisk aktivitet og god miljøtilstand i havområdene.

I det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen som vi skal legge frem senere i år, understrekes det at miljøtilstanden i Barentshavet er generelt god.

Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om forvaltningsplanen for Barentshavet, der Norges mest berømte iskant eller iskantsone vil omtales. Det er en styrke både å kunne trekke på mange års erfaring med petroleumsaktivitet og god miljøforvaltning i dette arbeidet.

Petroleumsnæringen skaper innovasjon og teknologiutvikling langt utover olje- og gass. Det finnes mange eksempler fra ulike områder, inkludert helsesektoren, romfart, energi og oppdrett.

De tette båndene og samarbeidstilnærmingen vi har i Norge mellom universiteter, forskningsinstitutter, leverandørbedrifter og oljeselskaper, skal vi dyrke også fremover. Her ligger kimen til fortsatt teknologiutvikling, fortsatt kompetanseutvikling og fortsatt nyskaping.

Det er svært gledelig at olje- og gassnæringen ser mulighetene i nye markeder og nye teknologier.

Havvind er en teknologi med stort potensiale og som byr på store muligheter for norske bedrifter. Norge kan bygge på unik erfaring fra olje- og gassnæringen, skipsfart, verftsindustri og fornybar energi. Markedet er globalt.

Ta for eksempel Dogger Bank-prosjektet – som skal gi strøm til 4,5 millioner husstander i Storbritannia. Her er Equinor en av utbyggerne, og norske aktører som Aibel og OHT har vunnet kontrakter i tøff internasjonal konkurranse.

Vi skal også legge til rette her hjemme. Derfor har Olje- og energidepartementet foreslått en åpning av to områder for havvind, samt bedt om innspill til et tredje område.

Et annet eksempel er verdens første flytende havvindanlegg, Hywind Tampen ute på Snorre og Gullfaks. Virkemiddelbruken i form av Enova-støtte, kvoteplikt, CO₂-avgift og NOx-fond er viktige for å realisere prosjektet.

Jeg er meget glad for utviklingen innen havvind og støtter næringens arbeid med å utvikle dette forretningsområdet.

Norge har et komparativt fortrinn med bakgrunn i erfaringene fra norsk sokkel. Markedet for vindkraft til havs vil i hovedsak og på kort sikt være i utlandet, der både kraftprisene er høyere og alternativene på land er dårligere.

Vi må også være tydelige på at det er noen fundamentale forskjeller mellom petroleum og havvind. Blant annet utvinner petroleumsaktiviteten ressurser med en enorm grunnrente som tilfaller felleskapet gjennom skattesystemet.

Det er mer enn havvind som nå utvikles. Ta fangst og lagring av CO₂. Norge ligger langt fremme med erfaring fra Sleipner og Snøhvit. Vi nærmer oss nå 25- årsjubileet for CO₂-lagringen på Sleipner. I tillegg har vi testsenteret på Mongstad.

Vi trekker på mange års omfattende investeringer i forskning og utvikling av CCS, og vi ønsker å gjøre nye erfaringer i større skala.

Lykkes vi med utviklingen av denne teknologien vil det være et viktig skritt for at verden skal nå sine klimamål. Og Norge kan være med på et nytt industrielt eventyr.

På lengre sikt kan hydrogen fra naturgass bli en viktig klimaløsning, der CO₂ fanges og lagres. For eksempel er hydrogen avgjørende dersom europeisk stålindustri skal av-karboniseres.

Jeg kan også nevne havbunnsmineraler. Nå har loven trådt i kraft og neste skritt er at regjeringen skal vurdere neste skritt i arbeidet for å utrede områder for mineralvirksomhet på havbunnen.

Skal verden evne å gjennomføre det grønne skiftet og en omfattende omlegging av verdens energisystemer, trengs det betydelige mengder av blant annet metallholdige mineraler.

Kartlegging av norsk sokkel så langt har vist at det fins interessante forekomster av flere av de metallene som vil bli etterspurt.

Mineralvirksomhet på havbunnen kan derfor bli en ny, spennende og samfunnsnyttig havnæring for Norge. Det kan gi nye muligheter for norsk industri og for flere av dere som sitter her i salen i dag.

Jeg nevnte innledningsvis tre hovedbudskap:

• Vi skal ruste norsk økonomi for fremtiden
• Vi skal utvikle og ikke avvikle oljenæringen, innenfor rammene av en vesentlig strengere klimapolitikk
• Og vi trenger nok og riktig kompetanse, teknologi og folk.

Nøyaktig hva neste kapittel i norsk industrihistorie blir, vet vi ikke.

For to hundre år siden var robåtene viktige for verdiskapingen. Nå bidrar roboter til å skape verdier.

Norsk industri står ikke stille. Petroleumssektoren står ikke stille, slik vi kan få inntrykk av når vi lytter til skeptikerne på venstresiden i norsk politikk.

Vi har alltid omstilt oss i Norge. Ikke på grunn av oss politikerne, men fordi omstendighetene har gjort det nødvendig og riktig.

Vi har lykkes godt. Omstilling er noe vi kjenner og kan. Det er en styrke i møte med ny utrygghet. Norsk sokkel er full av energi og ikke minst, norsk sokkel er en del av fremtidens løsninger.

Fortsett det gode arbeidet, og takk for oppmerksomheten!