Statsministerens tale på NHOs årskonferanse

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Vi er nå ved starten av et nytt år. Og starten på et nytt tiår.

Året hvor vi skal gjøre opp status etter fem år med bærekraftsmål.

Året hvor Paris-avtalen starter å gjelde.

Det nye året har ikke rukket å bli særlig gammelt.

Men jeg har allerede rukket å besøke det som skal bli et nytt pilotanlegg for andre generasjons biodrivstoff på Tofte.

Jeg har vært med på åpningen av Johan Sverdrup, gigantfeltet som skal produsere nesten uten klimagassutslipp.

Og Equinor har lansert sine ambisiøse planer for storstilt elektrifisering av sokkelen.

Det må være lov å spørre: Kunne dette året fått en bedre klimastart?

Stadig hører vi at det grønne skiftet etterlyses.

Men kjære venner,

Det grønne skiftet skjer. Nå.

For å si som britene pleier å si det: Wake up and smell the coffee.

Equinors planer er både spennende og dristige.

Selskapet har fått stor støtte. Det er bra.

Men slike investeringer forutsetter også stabile rammebetingelser.

Som land må vi derfor ha en gjennomtenkt holdning til hva vi vil med petroleumssektoren samtidig som vi fremover skal oppfylle bærekraftsmålene og klimamålene.

Det første vi må ta inn over oss, er at norsk sokkel er moden.

Selv med ny leting og nye utbygginger, vil produksjonen gå ned.

Samtidig vil Paris-avtalen, som vi må ha tro på, føre til mindre etterspørsel.

Paris-avtalen er basert på at utslipp telles der utslippene skjer.

Likevel tar noen til orde for en styrt avvikling av norsk petroleumsnæring.

Selv om norsk produksjon lett kan erstattes av andre.

Et slikt grep vil innebære en massiv overføring av inntekter fra Norge til andre land, med i beste fall helt minimal klimaeffekt.

De fleste har forstått at dette er en usedvanlig dårlig idé.

Men det har også kommet forslag om at Norge skal ta initiativ til en avtale mellom produsentland om en styrt avvikling av petroleumsnæringen.

Til det er det to ting å si.

Det første er at det er krevende nok å få flest mulig land til å stå ved forpliktelsene de allerede har tatt på seg i Paris-avtalen.

Et nytt initiativ nå, som i praksis innebærer en helt annen ansvarsdeling mellom landene, kan fort åpne for mange nye kamper.

Jeg minner om at det tok nesten ti år å bli enige om Paris-avtalen.

Verden har ikke tid til mer forhandlinger.

Vi må nå handle, ikke fortsette å forhandle.

Det andre jeg vil trekke frem, er mangelen på realisme i dette.

Blant de største produsentlandene finner vi Russland, Saudi-Arabia, Irak, Venezuela og USA.

Det var kanskje lov å tro på julenissen i desember, men nå skriver vi januar og da er sesongen for slikt definitivt over.

Jeg mener derfor vi må si klart og tydelig at Norges politikk er å støtte Paris-avtalen slik den er utformet.

Alt annet ville være uansvarlig.

Innenfor disse rammene vil det være behov for olje og gass også i fremtiden.

Lykkes vi med karbonfangst og –lagring, og særlig i kombinasjon med hydrogen fra naturgass, kan den fremtiden strekke seg enda lenger.

Og så lenge det er et marked, innenfor Paris-avtalens begrensinger, må også norsk sokkel få mulighet til å konkurrere om å dekke etterspørselen.

 

Som jeg innledet med, så skjer det mye nå.

Ikke bare fra de store, fra Equinor, Statkraft og Södra.

Også mellomstore bedrifter og gründere over hele landet jobber med bærekraft.

Vi ser stadig nye bedrifter dukke opp innen helsenæringer, sirkulær økonomi og mange andre områder.

Her vil regjeringen spille på lag med næringslivet.

Vi skal lage et attraktivt hjemmemarked for helsenæringen, både for å skape arbeidsplasser og en bedre helsetjeneste.

Vår ambisjon er at Norge skal bli et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi, og vi skal utarbeide en nasjonal strategi om sirkulærøkonomi.

Vindkraft til havs byr på store muligheter for norske bedrifter. Norge kan bygge på unik erfaring fra olje- og gassnæringen, skipsfart, verftsindustri og fornybar energi.

Regjeringen vil støtte opp om denne utviklingen blant annet gjennom virkemiddelapparatet og åpning av områder til havs.

Norge er også unikt posisjonert for å være med på veksten innen fornybar energi.

Til å lage grønne, lønnsomme verdikjeder ved å bruke ren kraft og norske naturressurser. Som biodrivstoffanlegget på Tofte.

Mange av de nye bedriftene, i mange ulike næringer, kommer til å lykkes.

De kommer til å gi viktige bidrag til den omstillingen Norge nå er i full gang med.

Til et Norge med flere ben å stå på økonomisk.

Til et arbeidsliv som er grønt, smart og nyskapende.

Hvorfor skjer dette nå?

Hvorfor er det så mye trøkk i det grønne skiftet i næringslivet?

Jeg mener det er to hovedårsaker.

Det ene er effektive virkemidler.

Det andre er samfunnsansvar.

I tillegg spiller krav fra kunder og investorer en rolle.

Disse effektive virkemidlene vet jeg at dere ikke alltid er så glade i.

Skatter, avgifter, kvoteplikt og sånt.

Jeg møter mange som er helt enige i prinsippet om at forurenser skal betale.

Inntil de oppdager at forurenser, det er jo meg!

Men jeg holder fast ved at dette virker.

Kvoteplikt og CO2-avgift bidrar til å gjøre Equinors elektrifisering mulig, rent økonomisk.

Innblandingskravet til biodrivstoff styrker grunnlaget for en næring som nå blomstrer.

I tillegg har regjeringen styrket Enova kraftig, til å bistå med teknologiutvikling og investeringer.

Sammen med ordningene til Forskningsrådet, som også er vesentlig styrket, bidrar det til å lette omstillingen betydelig.

Disse virkemidlene har et klart siktemål.

Det skal lønne seg å være grønn.

Men det forklarer ikke hele engasjementet i næringslivet.

Før jul leste jeg i DN om alle de gode investeringsmulighetene som nærmest roper på investorer som vil tjene store penger.

Tobakk, porno og atomvåpen var blant investeringene som ble trukket frem.

Disse aksjene er selvfølgelig billige fordi mange investorer ikke vil ha dem.

Det kalles samfunnsansvar.

Det at det finnes et slikt samfunnsansvar i næringslivet kommer ikke overraskende på meg.

Vi ser det innen det grønne skiftet.

Vi ser det også når det gjelder inkludering.

Da vi startet inkluderingsdugnaden i offentlig sektor, var det nettopp private bedrifter vi hentet inspirasjonen fra.

Og som jeg håper dere alle her vil hente inspirasjon fra fremover.

I staten er det regler for det meste.

Noen av dem har faktisk vist seg å hindre inkludering.

Men dette endrer vi nå, slik at også statlige arbeidsgivere kan bli like gode som det mange private er.

De bedriftene som gikk foran, gjorde det ofte fordi de ønsket å bidra til noe mer i samfunnet.

Men de har lært oss alle at det er fullt mulig å inkludere folk som vanligvis havnet nederst i søknadsbunken, og fortsatt være produktiv.

Dette engasjementet og samfunnsansvaret står i skarp kontrast til måten private bedrifter stadig oftere omtales på.

Det bekymrer meg at vi stadig ser angrep på næringslivet, bare med den begrunnelsen at de har private eiere som skal ha et overskudd fra den kapitalen de har investert.

Det hevdes at private må drive etter andre, og mindre gode, verdier enn det som preger offentlig sektor.

Det stemmer rett og slett ikke.

Se bare på det grønne skiftet.

Se på bedriftene som viser vei innen inkludering.

Det hevdes at private bedrifter må være dyrere enn offentlige fordi de skal gå med overskudd.

Har man ikke lært noe av historien?

Se på jernbanereformen.

Overgangen fra offentlig monopol til konkurranse mellom private bedrifter har gitt et bedre tilbud til de reisende til en lavere kostnad.

I tillegg til et mulig overskudd til eierne.

Hvis vi skal bygge en helsenæringen, eller en digitalnæring, må det offentlige og private spille sammen.

Det offentlige kan vanskelig løse alle sine oppgaver uten den innovasjonskraften vi finner i private bedrifter.

Og private bedrifter trenger en offentlig sektor som etterspør innovasjon for å kunne vokse og skape konkurransedyktige og trygge jobber for fremtiden.

Norge er et lite land.

Vi må ikke gjøre alle saker til en krig mellom privat og offentlig sektor, hvor den ene skal vinne på bekostning av den andre.

Det kommer vi alle til å tape på.

Også mellom privat og offentlig sektor blir vi bedre av å samarbeide og å lære av hverandre.

 

Det grønne skiftet handler om å skape nytt.

Nye produkter. Nye tjenester. Ny teknologi. Nye prosesser.

Det handler om å skape endring.

Det offentlige kan legge til rette.

Derfor vil regjeringen satse enda mer på forskning og utvikling i årene som kommer.

Vi kan sette rammebetingelser som gjør at det lønner seg å være grønn.

Derfor vil vi fortsette å øke CO2-avgiften med 5 prosent årlig fremover.

Vi skal gjøre alt dette.

Men det er bare private bedrifter som kan skape den nødvendige endringen.

Som kan gi oss mer klima fra næringslivet og mer næring fra klimapolitikken.

En næringsfiendtlig politikk vil derfor også ramme det grønne skiftet. Det har vi ikke tid til.

Norge og verden trenger det grønne skiftet nå.

Jeg mener derfor vi trenger en skikkelig mobilisering for privat næringsliv fremover.

Som dere vet, er jeg opptatt av bærekraftsmålene.

Husk at mål 17 handler om samarbeid for å nå målene.

Samarbeid på tvers av land, og mellom offentlig, privat og sivilsamfunn.

Vi må ha vilje til å se etter løsninger sammen, hvis vi skal nå de ambisiøse målene vi har satt for Norge, og for verden.

Vi kan ikke ta for gitt at alle forstår hvor viktig dette er.

At alle forstår sammenhengen mellom det grønne skiftet og en næringsvennlig politikk.

At et bærekraftig velferdssamfunn er umulig uten privat verdiskaping.

Vi må ta mindre for gitt og ta mer til motmæle.

Vi må forklare mer og vi må forklare bedre.

Vi må snakke med ungdom som skal utdanne seg til en jobb.

Vi må stille opp i media.

Vi må gjøre det hele tiden.

Og vi må gjøre det alle sammen.

Jeg er stolt av hva norsk næringsliv får til.

Jeg mener Norge trenger mer privat verdiskaping fremover, ikke mindre.

Derfor trenger vi en mer næringsvennlig politikk fremover, ikke en mer næringsfiendtlig politikk.

Med mindre og bedre byråkrati, ikke mer.

Med et skattesystem som gjør det lettere å skape jobber i Norge, ikke vanskeligere.

Med et utdanningssystem som legger mer vekt på kunnskap, ikke mindre.

Takk for meg.