Statsministerens redegjørelse om Koronakommisjonens rapport

President,
Takk for muligheten til å redegjøre for Stortinget om regjeringens videre oppfølging av Koronakommisjonens rapport. Koronakommisjonens vurdering er at myndighetenes håndtering av covid-19-pademien samlet sett har vært god.

Kommisjonen påpeker at i en krevende situasjon for landet har myndighetene omstilt seg raskt og tatt beslutninger som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg. Etter over et år med pandemi, er Norge blant de landene i Europa som har lavest dødelighet og som er minst rammet økonomisk.

Jeg vil føye til at vi også har hatt mindre inngripende tiltak innenlands enn mange andre land. Og vi har en helsetjeneste som har klart å opprettholde det meste av sin normale aktivitet. Koronapandemien har stilt det norske samfunnet og myndighetene overfor den største utfordringen siden annen verdenskrig.

Særlig i starten måtte vi ta beslutninger under stor usikkerhet og uten sikker kunnskap om effekter av tiltakene. Derfor sa vi også at vi kom til å gjøre feil. Det har vært viktig å ta beslutninger, og heller korrigere underveis, enn ikke å ta beslutninger før det var for sent. Vi har lært underveis, og vi har korrigert kursen når det har vært nødvendig.

Kommisjonen påpeker at vi var for dårlig forberedt. Vi kommer til å bruke rapporten til å lære. Det var derfor regjeringen tok initiativ til å sette ned Koronakommisjonen. Kommisjonen har 17 hovedbudskap og 63 læringspunkter og anbefalinger. I dag kommer jeg til å konsentrere meg om de viktigste av disse.

Vi har bedt koronakommisjonen fortsette sitt arbeid. Foreløpig har kommisjonen evaluert beredskapen i forkant og håndteringen i første delen av pandemien. Når pandemien er over, vil vi gå grundig gjennom organisering, beredskapsplaner og regelverk. Basert på dette og kommisjonens sluttrapport, vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget.

Vi er fortsatt i en pandemi, og vi vil ikke endre rammene for krisehåndteringen midt under en krise. Likevel ser vi at det er en del av det kommisjonen påpeker som vi allerede har gjennomført, eller kan gjennomføre raskt. Jeg kommer tilbake til dette.

President,

Kommisjonens vurdering er som nevnt at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Samtidig konkluderer den med at det er potensiale for forbedring på en rekke områder. Jeg vil videre gå gjennom noen av de temaene kommisjonen trekker frem.

Kommisjonen peker på at Norge ikke var godt nok forberedt da covid-19-pandemien kom. At myndighetene ikke hadde laget scenarier eller gjennomført øvelser som tok høyde for nedstengningen av store deler av samfunnet. Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres i Norge.

Virksomhetenes ansvar og samhandling i kriser generelt er beskrevet i Nasjonal helseberedskapsplan. Den ble sist oppdatert av Helse- og omsorgsdepartementet i 2018. Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer ble vedtatt i 2019. Dette er en generell plan mot ulike typer smitte, ikke bare én type virus. Planen ble besluttet utarbeidet i lys av erfaringene fra håndteringen av ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014 og arbeidet med den Nasjonale CBRNE-strategien.

Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser ble også opprettet i 2019. Formålet med utvalget er å bringe beslutningstakerne på etatsnivå fra ulike sektorer sammen og å styrke koordinering av forberedelser og innsats ved biologiske hendelser. Influensapandemi var antatt å være det mest sannsynlige scenarioet. Norge var derfor forberedt på at det kunne komme en influensapandemi, og myndighetene hadde både systemer og nasjonale planer for dette gjennom en særskilt plan: Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa.

Denne planen synliggjør at en stor andel av befolkningen kan bli syke, noe som igjen vil føre til et høyt sykefravær og mange innleggelser i sykehusene. Dette er det planlagt for i alle sektorer, men analysene av hva et høyt sykefravær og høy sykelighet vil bety for samfunnet som helhet har ikke vært gode nok. Planen omfatter heller ikke virus som har andre egenskaper enn influensavirus.

I planen anbefales det i utgangspunktet ikke å innføre tiltak for å begrense aktivitet i hele eller deler av befolkningen. Siden kostnadene ved dette kan bli svært store og nytten begrenset. I planen frarådes det også å stenge grenser og å innføre karantene av mistenkt smittede eller masseundersøkelse av tilreisende. I stedet skulle smitteverntiltak brukes til å bremse smitten og flate ut kurven, slik at ikke for mange ble syke samtidig. For koronaviruset så regjeringen tidlig at en såkalt bremsstrategi ville vært krevende å gjennomføre. Smitten kommer for lett ut av kontroll, og belastningen på helse- og omsorgstjenesten blir for stor.

President,

Norge hadde altså planverk for og var forberedt på en influensapandemi, men ikke på en pandemi som krevde omfattende nedstengning av samfunnet. Denne svakheten i planverk og scenarier finner vi også i andre vestlige land. Verdens helseorganisasjon har for eksempel knyttet planverket sitt utelukkende til influensavirus fordi det var antatt å være det mest sannsynlige viruset. Under ledelse av WHO har verden gjennom lengre tid, blant annet ved å vedta det Internasjonale helsereglementet, arbeidet for å unngå stengning av grenser og å opprettholde økonomi, handel og bevegelse over landegrensene ved utbrudd av smittsomme sykdommer.

Det vi har gjort i over ett år nå, representerer et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid som få hadde forestilt seg var mulig eller planlagt for. Gjennom pandemihåndteringen har vedtatte sannheter om hva som er mulige virkemidler i møte med en pandemi blitt utfordret. Dette er også kommisjonen tydelig på. Den slår fast at ingen vestlige land hadde sett for seg å håndtere en pandemi på denne måten.

President,

Kommisjonen konkluderer med at regjeringen i beredskapsarbeidet ikke har tatt hensyn til hvordan risiko i én sektor avhenger av risikoen i andre sektorer. Kommisjonen baserer dels sin kritikk på at DSB har vurdert at pandemi var den hendelsen som med høyest sannsynlighet ville inntreffe, blant de scenarioer de har utviklet. DSB beskriver en pandemi som myndighetene var bedre forberedt på å møte, en influensapandemi.

I scenariet beskrives et influensavirus som sprer seg raskt, og som når smittetoppen etter seks uker. Etter fire måneder er pandemien over. Kommisjonen mener også at scenarioene har vært mangelfulle, fordi DSBs ikke har favnet bredt nok i vurdering av konsekvenser for samfunnet. Kommisjonen mener at det på bakgrunn av DSBs scenario burde vært en grundigere analyse av hvordan konsekvenser på ulike samfunnsområder påvirker hverandre gjensidig og samfunnet som helhet.

En pandemiøvelse kunne ha avdekket noen av de mangler i planverket som kommisjonen tar opp. Det er samtidig grunn til å stille spørsmål ved om vi ville øvd på en pandemi som krevde langvarig nedstengning av samfunnet, gitt at vi det siste året har vært gjennom et paradigmeskifte slik kommisjonen beskriver det. Scenarioer kan utvikles på flere måter, og det er viktig å finne et fornuftig detaljeringsnivå. Dersom scenarioer gjøres for detaljerte risikerer man å bruke mye ressurser på å planlegge svært detaljert for en krise som ofte ikke vil være den samme, som den som faktisk inntreffer.

Hvor detaljerte krisescenarioer bør være, og hvilken rolle de kan og bør spille i beredskapsarbeid, er en viktig diskusjon. Justis- og beredskapsdepartementet vurderer nå om DBSs krisescenarioer skal videreutvikles. Koronakommisjonens vurderinger vil være viktige innspill til dette arbeidet. En viktig lærdom er at vi ikke bare kan tegne opp de scenariene vi mener er mest sannsynlige. Vi må også planlegge for det som virker mindre sannsynlig.

Jeg vil likevel understreke at det aldri vil være mulig å planlegge for enhver hendelse på forhånd. Det er illustrerende at de viktigste beslutningene regjeringen fattet, og som i størst grad har bidratt til at resultatene i Norge er bedre enn i de fleste land, var i strid med eller ikke forankret i gjeldende planverk.

God kriseledelse handler om å håndtere det ukjente, vise handlekraft og tørre å gjøre feil. Samtidig handler det om å ha en god grunnberedskap på plass. Grunnberedskap bygges gjennom systematisk læring etter øvelser og hendelser, gjennom et system for krisehåndtering og gjennom konkrete verktøy som kan tas i bruk i krisehåndteringen. Det at vi tidligere har kartlagt hvilke samfunnsfunksjoner som er kritiske for å ivareta samfunnssikkerheten i Norge, er ett eksempel.

Vi er forberedt på at store hendelser vil kunne inntreffe, og vi har et system for krisehåndtering som er godt utviklet, og kjent og øvet i forvaltningen. Dette har vært svært viktig for regjeringens håndtering av pandemien.

President,

Pandemien har tydelig vist hvor sektorovergripende en krise kan være, og hvordan konsekvenser i én sektor kan få konsekvenser i en annen sektor. Å vurdere tverrsektorielle konsekvenser er viktig både i arbeidet med å bygge beredskap og under håndteringen av hendelser.

Alle departementer skal koordinere eget arbeid med forebygging, beredskap og krisehåndtering med berørte departementer. I tillegg skal Justis- og beredskapsdepartementet i kraft av sin samordningsrolle sørge for at problemstillinger på tvers av sektorer blir håndtert. Denne måten å jobbe tverrsektorielt, er derfor kjent for departementene. Eksempelvis er kartlegging av avhengigheter i andre sektorer en sentral del av arbeidet som pågår, etter at ny sikkerhetslov trådte i kraft.

Under pandemien har regjeringen kontinuerlig arbeidet med å ha oversikt over helheten av konsekvenser. Alle departementer har rapportert om konsekvenser av iverksatte og mulige tiltak. Her har tverrsektorielle konsekvenser vært sentralt, for eksempel hvordan stengte skoler og barnehager kan påvirke tilgang på kompetent personell og økonomi, hvordan karantenebestemmelser påvirker kapasitet i helse- og omsorgstjenesten, og hvordan smitteverntiltak får konsekvenser for sårbare barn og unge.

I tillegg har vi hatt god oversikt over vår evne til å opprettholde kontinuitet i de kritiske samfunnsfunksjonene som tidligere er definert. Min vurdering er at da krisen traff, fungerte koordineringen. Beslutninger ble løftet til regjeringen. Helhetlige hensyn ble søkt ivaretatt.

Regjeringen vil bruke erfaringene fra pandemien og kommisjonens vurderinger til å vurdere om krav til og ansvar for tverrsektorielle konsekvensanalyser bør presiseres i planverket. Regjeringen vil også vurdere om det er behov for en tverrsektoriell samarbeidsmekanisme på etatsnivå for å styrke koordineringen av forebygging, beredskap og håndtering av alle typer hendelser og kriser. En slik mekanisme ble som nevnt etablert på helsefeltet i 2019.

President,

Kommisjonen peker på, at det i forbindelse med SARS-epidemien i 2003 og ebola-epidemien i 2014 ble beskrevet risiko for mangel på smittevernutstyr. Norge kunne og burde derfor hatt større lagre av smittevernutstyr enn vi hadde ved inngangen til koronapandemien. Det er jeg enig i. Dette er en svakhet i beredskapen som regjeringen har tatt lærdom av.

Samtidig er jeg glad for at kommisjonen anerkjenner den jobben som ble gjort for å sørge for at vi fikk nok smittevernutstyr inn til Norge. I mars 2020 ble det opprettet en felles innkjøpsordning for raskt å sikre kommuner og sykehus smittevernutstyr. Det ble jobbet døgnet rundt for å skaffe nok utstyr, og det ble utvist stor handlekraft og kreativitet.

Ordningen som Helsedirektoratet, Helse Sør-Øst og Sykehusinnkjøp fikk på plass, fungerte godt, og utgiftene for innkjøpene ble dekket av staten. Utover i 2020 ble leveringssituasjonen på smittevernutstyr mer normalisert. Kommisjonen mener at det ble lagt for mye vekt på spesialisthelsetjenesten og for lite vekt på kommunene da det ble besluttet hvordan utstyret skulle fordeles. Det tar vi til etterretning.

Samtidig er det viktig å minne om at det var etablert systemer som skulle fange opp behov i kommunene. Kommuner som manglet utstyr, ble utfordret til å melde fra om behov til den nasjonale ordningen. Fylkesmennene samordnet seg og fordelte mellom kommunene ut fra de enkelte kommuners lagerbeholdning, smitteantall og belastning. Det var også ulik fordeling av forskjellige typer smittevernutstyr, noe som gjenspeilet forskjellig bruk av utstyr i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Den reelle fordelingen kunne derfor avvike fra det som fulgte av den overordnede fordelingsnøkkelen.

Mens pandemien har pågått, har vi bygget opp et betydelig nasjonalt beredskapslager som kommer i tillegg til lagre i kommuner og helseforetak. Eksempelvis har vi nå på lager åndedrettsvern tilsvarende over 400 år med det normalforbruket Helsedirektoratet anslår. For øyebeskyttelse har vi nok til over 2000 års normalforbruk.

Helsedirektoratet utreder nå en permanent organisering av dette lageret, sammen med andre tiltak for å styrke forsyningssikkerheten av smittevernutstyr. Et viktig spørsmål i arbeidet er å avklare hvordan dette lageret skal samhandle med kommunenes og sykehusenes lagre. Samarbeid med andre sektorer, blant annet om innkjøp, nasjonal produksjon og produksjonsavtaler, er en del av utredningen.

Regjeringen tar sikte på å foreslå hvordan man skal organisere en permanent ordning for lagring og beredskapssikring av smittevernutstyr i statsbudsjettet for 2022. Vi har gjennom krisen sikret tilgang til de legemidlene vi trenger. Kommisjonen mener at gjennomgangen av legemiddelberedskapen fra 2019, har bidratt til at vi raskt kunne iverksette nødvendige tiltak for å sikre forsyningen.

Den gode beredskapen, og god kontroll på pandemien i Norge, har gjort at vi også har kunnet bistå Sverige med kritiske legemidler til deres intensivbehandling. Siden mai 2020 har regjeringen bygget opp omfattende beredskapslagre også av forsyningskritiske legemidler. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til hvordan den permanente innretningen av dette skal være.

Norge vil aldri være selvforsynt med legemidler eller medisinsk-teknisk utstyr. Den samlede europeiske beredskapen er derfor et viktig element i diskusjonen om hvordan den videre beredskapen skal være. Kommisjonen trekker frem viktigheten av å styrke samarbeidet i Europa og i Norden. Dette er i tråd med regjeringens ambisjoner. Norge har gjennom hele krisen vært en pådriver for nordisk og europeisk samarbeid på legemiddelområdet.

EU-kommisjonen har foreslått etablering av et nytt helseberedskapsbyrå, som i stor grad skal ivareta aspekter knyttet til utvikling og produksjon av legemidler i kriser, og i situasjoner hvor tilgang er begrenset. Det vil være svært viktig for vår nasjonale beredskap at Norge er koblet på dette arbeidet.

President,

Kommisjonen peker på at det var en betydelig reduksjon i behandlingsaktiviteten i sykehusene etter nedstengningen i mars i fjor. Med økende smittetall og stor usikkerhet, var det nødvendig å redusere den planlagte aktiviteten slik at sykehusene kunne innføre nye smittevernrutiner og å ha beredskap for å håndtere et større antall pasienter. For noen sykehus krevde dette større omstillinger enn for andre.

Vi merker oss at kommisjonen peker på at reduksjonen i planlagt aktivitet og reetableringen av et mer normalt aktivitetsnivå ikke var godt nok koordinert, og at det kan være hensiktsmessig med et nasjonalt plangrunnlag for å unngå å redusere behandlingskapasiteten unødvendig.

Dette er noe vi tar med oss videre.

Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, barn og rus/psykiatri, noe spesialisthelsetjenesten også lykkes godt med. Innen psykisk helsevern for barn og unge, og innen rusbehandling sank ventetidene noe fra 2019 til 2020.

Kommisjonen har fått tilbakemeldinger fra sykehusene om at mangel på personell med riktig kompetanse er den viktigste knapphetsfaktoren for å være i stand til å øke intensivkapasiteten. Det er jeg enig i. For å ivareta behovene på kort sikt er det blant annet etablert et nasjonalt internopplæringsprogram for sykepleiere i intensivbehandling av covid-19 pasienter.

For å ivareta behovene på lengre sikt vil vi utrede det fremtidige og helhetlige behovet for intensivkapasitet i sykehusene. Men det er ingen tvil om at det skal styrkes. Vi har allerede bedt de regionale helseforetakene om å utdanne flere intensivsykepleiere. Det skal opprettes minst 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie, og arbeidet for å rekruttere, utvikle og beholde intensivsykepleiere i sykehusene skal styrkes.

Det er gledelig å lese at kommisjonen mener at samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene har fungerte godt. Samhandlingen i de nyetablerte helsefellesskapene har skutt fart. Det er også positivt at bruken av video- og telefonkonsultasjoner har økt betraktelig. Dette er en ønsket utvikling. For å sikre at denne bruken vil vedvare, har regjeringen satt som et mål at andelen polikliniske konsultasjoner som gjennomføres over video og telefon, skal være minst 15 prosent i år.

President,

Kommisjonen har gått svært grundig inn i prosessen som ledet frem til tiltakene den 12. mars. Den mener at beslutningen var rett, og deler regjeringens analyse av at de økonomiske konsekvensene hadde blitt større, dersom de inngripende tiltakene hadde blitt satt inn senere. Det er jeg glad for.

Kommisjonen påpeker samtidig at tiltakene som ble satt inn, burde vært utredet bedre, og at tidspresset ble større enn det hadde trengt å bli. Det er riktig at tidspresset ble stort. I dagene før 12. mars spredte smitten seg langt raskere enn forventet.

Det er viktig å påpeke at tiltakene som var nødvendige å innføre representerte et faglig og beredskapsmessig paradigmeskifte. Vi har vært vant til at land i Asia håndterer smittsomme sykdommer annerledes enn vi gjør i Vesten. Vi så denne gang at vår vestlige tilnærming var utilstrekkelig, men de landene som lå foran oss i forløpet lå ikke mange dagene foran. Tiden ble knapp.

Kommisjonen peker også på at beslutningen om å innføre tiltakene burde vært tatt av regjeringen, og viser til at Grunnloven § 28 sier at saker av viktighet avgjøres i statsråd. Fokus den 12. mars var å få tatt beslutningene raskt, få kontroll på situasjonen og unngå videre spredning av viruset.

Det var Helsedirektoratet som fattet det konkrete vedtaket. Bakgrunnen for dette er at Stortinget gjennom smittevernloven har gitt vide fullmakter til Helsedirektoratet til å fatte vedtak for å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer. Beredskapsfullmaktene i smittevernloven trådte i kraft allerede i januar 2020 ved at koronavirus ble definert som en allmennfarlig smittsom sykdom.

Frem til den 12. mars ble pandemien først og fremst håndtert i helsesporet og etter den rollefordelingen som følger av planverket. Slik situasjonen var frem til den 12. mars, var det naturlig at Helsedirektoratet fattet vedtaket. Jeg vil likevel understreke at selv om vedtaket om å innføre de inngripende tiltakene rent formelt ble fattet av Helsedirektoratet, så var beslutningen fattet i samråd med regjeringen. Jeg er likevel enig i at vedtaket burde vært fattet av regjeringen i statsråd, slik kommisjonen påpeker.

Tiltakene som ble innført medførte at krisen gikk over fra å være en helsekrise til å bli en krise med konsekvenser for alle deler av samfunnet. Regjeringen tok både det formelle og det reelle ansvaret for å håndtere krisen i etterkant av 12. mars. Allerede 13. mars ble forskrift om karantene og isolasjon av personer som kommer til Norge fra utlandet, vedtatt i statsråd. Den 13. mars overtok Justis- og beredskapsdepartementet som lederdepartement. I ekstraordinært statsråd 15. mars 2020 vedtok regjeringen en ny forskrift om karantene, isolasjon og hjemmel til forbud mot opphold på fritidseiendommer.

President,

Kommisjonen peker på at myndighetene i begynnelsen av pandemien ikke forsikret seg om at smitteverntiltakene var i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene. Dette er et problem som regjeringen tidlig erkjente og gjorde noe med. Det gjøres nå vurderinger av tiltakene opp mot Grunnloven, menneskerettighetene og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Vurderingene dokumenteres og offentligjøres sammen med publisering av grunnlaget for beslutninger om tiltak.

Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom gir smittevernloven som nevnt utvidede fullmakter til både kommunene og Helsedirektoratet til å sette i verk inngripende smitteverntiltak. Loven krever at tiltakene skal være forholdsmessige, altså rimelige, vurdert ut fra situasjonen.

Jeg er enig med kommisjonen om at disse fullmaktene er avgjørende for en rask respons for å håndtere smittsomme sykdommer. Lovens formål er å beskytte samfunnet og forebygge smitte. Loven gir ikke egne regler for demokratisk kontroll av vedtak, og jeg er enig i at dette må vurderes nærmere.

Alle lovens fullmakter har blitt utløst i forbindelse med pandemien, og vi har fått helt nye erfaringer med loven. Jeg er derfor enig i at smittevernloven må underlegges en helhetlig revisjon, og at Stortinget bør inviteres til på nytt å ta stilling til involvering, prosesser og roller. Regjeringen vil igangsette en slik prosess og komme tilbake til Stortinget.

President,

Kommisjonen mener at det ikke i tilstrekkelig grad er gjennomført høringer når det er besluttet smitteverntiltak. Jeg er enig med kommisjonen i at høring av forslag til lover og forskrifter er et viktig demokratisk virkemiddel, også i krisetider. Mange viktige forslag har vært sendt på høring, men ofte med kort høringsfrist av hensyn til behovet for å få regulering raskt på plass. I en god del tilfeller har behovet for umiddelbar regulering for å hindre smittespredningen gjort at høringer ikke har blitt gjennomført.

Forskrifter som handler om innføring eller endringer av smitteverntiltak har i hovedsak ikke blitt sendt på høring, mens forskriftene etter koronaloven i det alt vesentlige var på en kort høring. De fleste forslag til lovendringer har blitt sendt på høring. For koronaloven var imidlertid ikke dette mulig, slik vi vurderte situasjonen midt i mars 2020, men det var i stedet en direkte dialog med Stortinget og med andre berørte aktører før regjeringens forslag ble fremmet. Den offentlige utredningen som koronaloven bygger på, var imidlertid på høring.

På tross av manglende høringer og knappe frister, har det vært mulig å gi innspill til arbeidet. Fagmyndighetenes anbefalinger har vært offentliggjort. Henvendelser fra privatpersoner, næringsliv og organisasjoner om hvordan reglene virker og burde virke, tas i betraktning når endringer vurderes. Denne samfunnsdebatten har bidratt til å sikre et best mulig regelverk for å håndtere smitten.

Jeg ser behovet for å tenke nytt om hvordan tiltak og regelverk bør utredes i kriser som varer over tid. Det kan inkludere vurdering av etterfølgende høringer på utvalgte tema, utredningsoppdrag i utvalg eller formalisering av mulighet for løpende å gi synspunkter på utformingen av regelverket.

Regjeringen deler derfor kommisjonens syn om at det bør lages et tydelig rammeverk for hvordan man kan gjennomføre raskere lov- og forskriftsprosesser under en krise, uten at det går på bekostning av grunnleggende demokratiske hensyn og rettssikkerheten.

Regjeringen har under hele pandemien lagt vekt på at Stortinget skal være orientert om regjeringens arbeid med krisehåndtering. Innledningsvis var det hyppige møter mellom regjeringen og Stortingets koronautvalg. Dette er også den 9. redegjørelsen om regjeringens håndtering av pandemien som enten helse- og omsorgsministeren eller jeg holder for Stortinget.

President,

I rapporten gir kommisjonen sin tilslutning til regjeringens valg av strategi. Vi valgte å slå ned smitten i mars i fjor. Det gjorde at vi fikk kontroll på situasjonen. Men det er begrenset hvor lenge en slik strategi kan opprettholdes. Strategien må, som kommisjonen peker på, vurderes ut fra utsiktene til vaksinasjon og immunitet, virusets utvikling, behandlingsmuligheter og konsekvenser for samfunnet.

Grunnen til at vi har kunnet holde fast på strategien, er at det tidlig ble klart at det kunne komme vaksine nokså raskt.

President,

Kommisjonens vurdering er at det var riktig å åpne gradvis opp gjennom våren i fjor. Ved å gjøre det gradvis, opprettholdt vi kontrollen. I tråd med strategien var lettelser for barnehager, skoler og universiteter noe av det første som ble prioritert. Jeg registrerer at kommisjonen er enig i denne prioriteringen.

Kommisjonen peker på at gjenåpningen i noen grad var preget av at regjeringen ga etter for press fra enkelte interesseorganisasjoner, som Norsk Industri og Norges Fotballforbund. Regjeringen har gjennom hele krisen hatt tett kontakt med ulike aktører, som bransjeorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner og bedrifter.

Slik kontakt har vært nødvendig for å sikre en god håndtering og for å danne oss et helhetsbilde, korrigere kursen når det har vært nødvendig eller innføre unntaksordninger for å unngå urimelige utslag av smittevernstiltak. I noen tilfeller har vi vært enig i innspillene vi har fått, og gjort endringer. Andre tilfeller, og det gjelder nok de aller fleste, har vi ikke etterkommet ønsker om unntak og lettelser.

Tiltaksnivået har endret seg opp og ned gjennom pandemien, både lokalt og nasjonalt. Men med kontroll på smittespredningen har vi gjennomgående hatt mindre inngripende tiltak innenlands enn vi har sett i mange andre land. Samtidig har våre regler for innreise, vært blant de strengeste i Europa. Vi vedtok allerede 15. mars i fjor strenge restriksjoner på utlendingers rett til innreise til Norge. Tidlig på sommeren åpnet vi gradvis opp på innreisetiltakene. Vi var på det tidspunktet et av de siste landene i Europa som åpnet opp.

Fra 15. juni ble det innført unntak fra karantenekravet for reiser fra regioner i Norden med lav smittespredning. Fra 15. juli gjaldt unntaket også for andre EØS-land med lav smittespredning. Smittesituasjonen ble vurdert ukentlig.
Kriteriene som ble lagt til grunn, var basert på råd fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

President,

Kommisjonen mener at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge i Europa høsten 2020.

Smittesituasjonen var gunstig både i Norge og i de fleste land i Europa da vi åpnet opp. Situasjonen ble gradvis verre fra sensommeren. For personer fra regioner i Norden og land i Europa hvor det ikke var lav smittespredning, var det krav om karantene hele tiden.

Vi hadde på dette tidspunktet et system på plass, hvor karantene trådte i kraft for reisende fra land hvor smitten kom over gitte terskler. I ettertid må vi erkjenne at karanteneplikten for lenge var for tillitsbasert. Kommisjonen peker særlig på ordningen som gjorde det mulig for arbeidsreisende å begynne å jobbe etter en negativ test. Min vurdering er at innreisesystemet i stort var for tillitsbasert i møte med økt smitte i Europa gjennom høsten.

Jeg vil samtidig minne om at smittevernloven oppstiller et grunnleggende krav om at skal det legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltaket gjelder ved iverksettelse av smitteverntiltak. Det var derfor naturlig å prøve ut tillitsbaserte tiltak før strengere tiltak ble tatt i bruk.

Nye virusvarianter som smitter lettere og medfører mer alvorlig sykdom, ga økt behov for tiltak på grensen rundt årsskiftet. Det er nå innført krav om negativ test, testing på grensen, karantenehotell og sterke begrensninger for arbeidsreisende til Norge. De kraftige grepene vi har tatt, har bidratt til at andelen av de smittede som er blitt smittet i utlandet har falt kraftig og er nå på et svært lavt nivå.

President,

Kommisjonen peker på at det er en styrke at kommunene har et stort ansvar for smittevern i Norge. Kommunene er ansvarlige for å gjennomføre TISK-strategien, og på den måten har de en hovedrolle i å holde kontroll på pandemien. Mange kommuner mener at informasjon om endringer i smitteverntiltak og nye forventinger til kommuner, burde nådd dem tidligere og før informasjonen gjøres offentlig. Det har jeg forståelse for.

Pandemihåndtering er krevende. Beslutninger må i mange sammenhenger tas raskt. Det gjør at endringer vil komme brått. Skulle vi informert kommunene først, ville det tatt lengre tid før resten av befolkningen og andre aktører ble informert. I denne avveiingen har vi landet på å gjøre beslutninger tilgjengelig for alle samtidig, og så raskt som mulig.

Men vi jobber hele tiden for å bedre informasjonen og informasjonsflyten til kommunene. I det siste har vi for eksempel valgt å bruke noe lengre tid fra endringer i tiltak kommuniseres og til de trer i kraft. Formålet har blant annet vært å gi kommunene bedre tid på å tilpasse seg endringene.

I den første fasen av pandemien var det mindre oppmerksomhet på kommunale tiltak fordi vi stort sett iverksatte tiltak nasjonalt. Da vi fikk slått ned viruset, kunne vi satse på mer differensierte tiltak og på å slå ned lokale utbrudd lokalt. I denne fasen har kommunene fått tett oppfølging av blant annet FHI og Helsedirektoratet. Min vurdering er at koordineringen gradvis har blitt bedre.

Rammene har også blitt tydeligere. Tidlig i fjor høst ble det sendt ut et rundskriv for å gi kommunene veiledning om hvilke lokale tiltak som kan være aktuelle, hvordan tiltak kan utformes og hvilke hensyn som må vurderes etter loven. Siden har vi fått på plass systemet med klare, fastlagte trinn for regionale tiltak som regjeringen kan innføre. Disse er regulert i covid-19-forskriften, der tiltaksnivå A har de strengeste tiltakene, mens tiltaksnivå C har de minst strenge tiltakene. Dette har bidratt til forenkling for innbyggerne og raskere beslutninger ved smitteøkning.

Vi har også etablert en ordning hvor kommunene og andre aktører som har behov for det, får tilsendt forskriftsendringer samtidig som disse sendes Lovdata for publisering. Statsforvalterne spiller også en svært viktig rolle i å informere og gi råd til kommunene. I tillegg bringer de viktig informasjon om forholdene i kommunene tilbake til sentrale myndigheter. Statsforvalterne skal nå ukentlig gjennomgå risikovurderinger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sammen med kommunene.

President,

Kommisjonen er positiv til regjeringens evne til raskt og effektivt behandle saker. Samtidig stiller de spørsmålet om for mange saker har blitt løftet til et for høyt nivå. I utgangspunktet er jeg tilhenger av at saker skal behandles på lavest mulig nivå. Men under pandemien har det vært nødvendig å behandle mye i regjeringen. Det er et behov for å se helheten, og avveie ulike hensyn. Dette er et politisk ansvar. Under pandemien har det også ofte vært behov for raskt å skjære gjennom og ta beslutninger.

Behovet for politisk behandling i mange saker, har gitt arbeidsdelingen mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet en annen karakter enn det som er vanlig når helse- og omsorgstjenesten håndterer kriser. Helsedirektoratet har hatt ansvar for å utarbeide beslutningsgrunnlag og forslag til tiltak til regjeringen basert på innspill, særlig fra FHI, men også fra helseforetak, kommuner og statsforvaltere.

Departementet har foretatt en samlet vurdering som igjen er lagt til grunn for regjeringens behandling. Kommisjonens hovedinntrykk er at mye av samarbeidet mellom de statlige aktørene i helse- og omsorgssektoren har vært godt og fleksibelt.

Men jeg har merket meg kommisjonens uttalelse om at for mye detaljstyring, kan øke risikoen for at det kan bli utfordrende å skape rom for helhetlige og strategiske vurderinger. Jeg mener at vi har klart å balansere disse hensynene gjennom at vi tidlig i krisehåndteringen etablert en klar strategi, som vi løpende har vurdert, men samtidig holdt fast ved.

Kommisjonen peker også på at det har vært et omfattende og godt samarbeid mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Begge disse organisasjonene har vært under et enormt arbeidstrykk gjennom hele pandemien. Dette er første gang de har fått testet samarbeidet og rollene på en så omfattende måte over lang tid. Det er naturlig at det tok noe tid å finne ut hvor grenseflaten går.

Når pandemien er over vil Helse- og omsorgsdepartementet gjennomgå og evaluere hvordan aktørene i sektoren har samhandlet og om det er behov for å gjøre endringer i lover og regelverk, beredskapsplaner og organisering. Alle er berørt av pandemien, men den har rammet skjevt

President,

Kommisjonen konkluderer med at håndteringen av pandemien samlet sett har vært god. Det er jeg glad for. Den peker på at vi har omstilt oss raskt og tatt avgjørelser som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg. Etter et år med pandemi er Norge blant de landene i Europa som har færrest døde, og som er minst rammet økonomisk.

Det har vi mange å takke for. Vi hadde ikke kunnet lykkes hvis ikke befolkningen hadde sluttet opp om tiltakene. I Norge har vi tillit til hverandre. Det gjør oss godt rustet til å møte kriser. Vi har søkt å kommunisere åpent om de vurderingene vi har gjort, og publisert de faglige rådene vi har fått. Jeg er glad for at kommisjonen mener at kommunikasjonen vår har bidratt til å skape tillit.

Vi har ikke nådd like godt frem til alle. Kommisjonen påpeker at vi ikke har lykkes like godt med å nå innvandrerbefolkningen som for befolkningen som helhet. Vi hadde tidlig egne tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen, og har gradvis utviklet dette arbeidet etter hvert som vi har høstet erfaringer og fått mer kunnskap. Vi har lært mye om kommunikasjon og ulike måter å nå fram til ulike grupper i samfunnet på.

Det er initiert et arbeid på tvers av departementene for å sikre at vi tar med oss denne lærdommen, slik at vi ved neste krise har bedre beredskap for raskt å nå ut med informasjon til hele befolkningen, også alle deler av innvandrerbefolkningen. Selv om vi har greid å holde samfunnet mer åpent enn mange andre land, har pandemien hatt sin pris. Som kommisjonen skriver; alle er berørt av pandemien, men den har rammet skjevt.

Regjeringen har vært opptatt av at det er forholdsmessighet mellom smittesituasjon og tiltak. Vi har så langt som mulig søkt å sette inn kompenserende tiltak der det har vært mulig. Vi må heller ikke glemme at alternativet til tiltak ikke ville vært en mer normal hverdag. Fra andre land har vi sett at dersom smitten først kommer ut av kontroll, kreves det drastiske tiltak for å gjenvinne kontrollen.

Hva som blir de langsiktige konsekvensene av pandemien er det, som kommisjonen er inne på, for tidlig å konkludere på. Langtidskonsekvensene vil også påvirkes av de politiske valgene vi har tatt og skal ta fremover. Regjeringens mål er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi har stått i dette sammen. Vårt mål innebærer at vi også skal komme oss sammen ut av krisen.

Noen vil stå igjen med konsekvensene lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen barn har vært utsatt for vold i hjemmet. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I min redegjørelse for Stortinget 7. april gikk jeg gjennom regjeringens planer for at ingen skal bli stående igjen alene med sine utfordringer etter pandemien, og for å sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små om mulig.

I revidert nasjonalbudsjett som snart legges frem, vil regjeringen styrke disse satsingene ytterligere, blant annet ved å fremme nye tiltak for å bedre situasjonen for sårbare barn og unge. Vi kommer også til å jobbe videre for å sikre at de som har mistet opplæring kan få nødvendig støtte. Vi vil også gjennomføre tiltak mot frafall og forsinkelser for studenter.

I revidert nasjonalbudsjett kommer vi også til følge opp rapporten fra ekspertgruppen som ser på hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk. Vi har også behov for mer kunnskap om langtidseffekter av den pågående pandemien. Denne kunnskapen kan vi få gjennom mer forskning. Regjeringen kommer derfor til å forslå midler også til dette i revidert nasjonalbudsjett.

President,

Jeg vil takke Koronakommisjonen for godt og grundig arbeid. Den har levert 17 hovedbudskap og 63 læringspunkter og anbefalinger. Regjeringen vil bruke rapporten til videre håndtering av pandemien, og ikke minst til å forberede oss for fremtidige kriser. Det gir rapporten et godt grunnlag for. Regjeringen vil også sende kommisjonens rapport på høring.

Men vi står fortsatt midt i en krise. Vi har fortsatt om lag 200 personer som ligger inne på norske sykehus med covid-19. Forrige uke ble det registrert nesten 3 000 nye smittende. Denne våren har vi fått et virus som er mer smittsomt, og vi ser fra andre land at smitten raskt kan skyte fart. Samtidig er det stadig flere som er vaksinert. Det er nå nesten 1,2 millioner nordmenn som har fått minst én dose.

Regjeringen har på denne bakgrunn bedt kommisjonen fortsette sitt arbeid og levere en endelig sluttrapport. Det å håndtere krisen vil fortsatt ha førsteprioritet. I det arbeidet vil også kommisjonens bidrag så langt være nyttig.

Noen av kommisjonens anbefalinger er store og omfattende. De må vi gripe tak i når pandemien er over. Regjeringen vil som nevnt legge frem en stortingsmelding når kommisjonen har levert sin sluttrapport. Her vil også regjeringen komme med sine egne vurderinger og forslag til oppfølging for å sikre at Norge i fremtiden er bedre rustet i møtet med pandemier.