Statsministerens tale på regjeringens lunsj for krigsveteraner og tidsvitner fra andre verdenskrig

Sjekkes mot framføring

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyhet, Prinsesse Astrid, fru Ferner.

Kjære veteraner og tidsvitner.

Kjære alle sammen.

8. mai i fjor skulle vi ha feiret 75 års jubileet for frigjøringen av Norge. En av de viktigste merkedagene i vår historie.

Slik ble det ikke.

Pandemien gjorde det umulig for oss å samles.

Heldigvis går vi nå mot bedre tider.

Jeg er derfor veldig glad for å endelig kunne møte dere.

For å hedre innsatsen deres under krigen.

For å minnes.

Og for å takke.

 

Andre verdenskrig ble utkjempet med en brutalitet som savner sidestykke i vår historie.

Mellom 70 og 85 millioner mennesker mistet livet.

Av dem mellom 50 og 55 millioner sivile.

Krigen var først og fremst en krig mellom ideologier.

Vår kamp var mot diktaturet og barbariet.

Mot en ideologi som rangerte mennesker etter verdi.

Mot et styre som gjennomførte et industrielt folkemord. 

Mot et styre der rettstat og menneskerettigheter ikke fantes.

Og der tortur og drap var dagligdags.

 

Når omfanget blir så stort, blir det også vanskelig å fatte.

Sønner og døtre, fedre og mødre, brødre og søstre.

Alle med drømmer og håp for fremtiden.

Alle revet ut av historien.

Men vi må forstå.

For vi må huske.

Bare sånn kan vi hindre at noe slikt skjer igjen.

 

Dere som er våre hedersgjester i dag, har alle følt krigens konsekvenser på kroppen.

Dere vet hvordan det var å leve i et ufritt Norge.

Dere vet hvordan det er å leve i frykt og usikkerhet.

I møtet med nye generasjoner, er det deres historier vi må fortelle.

Igjen og igjen.

 

I Norge ville nazistene samle folket bak sin vanvittige ideologi.

Det lyktes ikke.

Norske gutter og menn, jenter og kvinner, deltok i kampen mot okkupasjonsmakten.

Mange bidro, også med fare for sitt eget liv.

Motstanden tok mange former:

Soldatene som sloss i felttoget i 1940.

Illegal militær motstand og etterretning.

På utefronten og i alliert tjeneste.

I handelsflåten og på allierte skip.

Sivil motstand, fra illegale aviser til holdningskamp.

Grenselosene.

På alle fronter søkte nazistene å omforme samfunnet i sitt bilde.

På alle hold møtte de motstand.  

 

Men kampen mot nazismen kostet.

Omkring 10.000 nordmenn mistet livet.

Nær halvparten av norske jøder ble drept i dødsleirene.

Det samme gjaldt mange norske rom.

Finnmark og Nord-Troms ble brent til grunnen.

Byer ble bombet i stykker.

Mange ble skadet for livet.

Mange krigsskader ble aldri leget.

 

Da krigen var over og seieren var sikret, skulle landet bygges.

Det var det deres generasjon som gjorde.

Dere bygget det Norge vi kjenner i dag:

Et velfungerende demokrati, tuftet på menneskeverd og rettsstatens prinsipper.

Et land der alle mennesker er like mye verdt.

Et land der vi kan tenke og tale fritt.

Men i iveren etter å bygge opp igjen, fikk dessverre ikke alle grupper den heder og anerkjennelse de fortjente.

 

Noen ville legge krigen bak seg.

Mens andre ble oversett og glemt.

Krigsseilere, kvinner som deltok i motstandskampen, partisaner og sabotører.

Dette er grupper som først mange år etter krigen ble anerkjent for sin innsats.

 

Ved krigens begynnelse var handelsflåten vårt sterkeste våpen.

Dag og natt, uansett vær og trusselen fra ubåtene, fraktet de forsyninger fra USA til Storbritannia og Sovjetunionen.

Forsyninger på norsk kjøl gjorde de alliertes kamp mulig.

Handelsflåten og norske sjøfolk ga et avgjørende bidrag til den allierte krigsinnsatsen.

Likevel var krigsseilerne blant de mange som ikke ble tatt imot som helter da krigen var slutt.

 

I dag ser vi klart at vi burde tatt oss råd til å være rausere da krigen var over.

Rausere mot alle dem som hadde opplevd krigens konsekvenser.

Rausere i form av anerkjennelse, oppreisning og erstatning.

Men først og fremst rausere i form av et ønske om å forstå.

Forstå at alle preges av krigens redsler.

Det tok oss mange tiår å erkjenne.

 

I dag er vi samlet for å hedre dere som kjempet for oss.

Dere som hadde mot til å ta opp kampen.

Vi er samlet for å minne hverandre på hva som kreves når vår frihet står på spill.

Vi minner hverandre på våre grunnleggende verdier;

Et demokratisk, fritt og uavhengig land, som står sammen i motgang.

Fred og frihet kommer ikke av seg selv.
Men må kjempes for og forsvares.

 

Kjære veteraner og tidsvitner.

Vi skylder dere vår frihet og vår selvstendighet.

Vi takker alle dere som bidro i kampen mot okkupasjonmakten.

Dere var med på å sikre norsk og alliert seier da det gjaldt som mest.

Tusen takk.