Svar på spørsmål om humanitær nedrustning

Skriftlig spørsmål nr. 82 (2015-2016).
Datert 20.10.2015

Fra representanten Bård Vegar Solhjell 
Vil Norge stemme i mot følgende resolusjonsforslag i 1. komité i FNs generalforsamling: Humanitarian Consequences of Nuclear Weapons, Taking forward multilateral nuclear disarmament negotiations, Humanitarian Pledge for the Prohibition and Elimination of Nuclear Weapons og Ethical Imperatives for a Nuclear-Weapons-Free World, og i tilfelle hvorfor.

Utenriksministerens svar: 
I tråd med Norges langvarige engasjement for nedrustning har vi også i år tegnet oss som medforslagsstiller til en resolusjon fremmet av Japan, som skisserer en realistisk og målrettet vei for total avskaffelse av kjernevåpen samtidig som den understreker ikke-spredningsregimets fundamentale betydning. Resolusjonen understreker også den humanitære dimensjonen, og den viser til Norges langvarige engasjement på verifikasjon av nedrustning. Troverdige verifikasjonsordninger er helt grunnleggende for å sikre endelig eliminering av kjernevåpen.

Norge kan ikke stemme for den sørafrikanske resolusjonen “Ethical Imperatives for a Nuclear-Weapons-Free World”. Resolusjonsutkastet slik det nå foreligger, legger vekt på at kjernevåpen underminerer sikkerhet, at modernisering av kjernevåpen står i motsats til nedrustningsforpliktelsene, og at all bruk av kjernevåpen strider mot folkeretten. Dette bryter med NATOs strategiske konsept fra 2010 som slår fast at NATO vil være en kjernefysisk allianse så lenge det finnes kjernevåpen, og konseptet beskriver kjernevåpen som et sentralt element i NATOs avskrekkingsstrategi. 

Norge kan heller ikke støtte det østerrikske forbudsinitiativet. Resolusjonen “Humanitarian Pledge for the Prohibition and Elimination of Nuclear Weapons” omhandler forbud mot kjernevåpen. Heller ikke denne resolusjonen vil være i tråd med våre allianseforpliktelser fordi en hensiktsmessig kombinasjon («an appropriate mix») av kjernefysisk og konvensjonell avskrekking forblir et kjerneelement i NATOs strategi. Denne politikken ble senest bekreftet i erklæringen fra toppmøtet i Wales i 2014. Norge ønsker å bygge videre på Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser, og da med vekt på de elementene som kan samle statene. Det østerrikske initiativet er eksempel på at enkeltland har dreiet prosessen med humanitære konsekvenser over i et spor som bryter med premissene som lå til grunn for konklusjonene etter Oslo-konferansen. Det som i utgangspunktet var et inkluderende innspill for å bringe alle land, kjernevåpenmakter så vel som ikke-kjernevåpenstater, sammen til en konstruktiv dialog, bidrar nå til polarisering.

«Taking forward multilateral Nuclear Disarmament Negotiations» er et resolusjonsforslag fra Mexico som tar til orde for å opprette en arbeidsgruppe på kjernefysisk nedrustning. Iran har også fremmet en resolusjon om å opprette en slik arbeidsgruppe («Effective Measures on Nuclear Disarmament»). Det pågår nå forhandlinger om disse i New York, og norsk holdning vil avhenge av resultatet av forhandlingene. Det er viktig å unngå at gruppen utvikler seg til et parallelt spor utenfor NPT. En åpen arbeidsgruppe vil kunne være nyttig dersom den får riktig innretning og mandat.

Når det gjelder «Humanitarian Consequences of Nuclear Weapons», forsøkte Norge tidlig å gå i dialog med Østerrike med sikte på å justere teksten i den andre østerrikske resolusjonen, uten å lykkes. I resolusjonen er de mest kontroversielle enkeltformuleringene fra det tidligere fellesinnlegget hentet ut og plassert i operative paragrafer. Derfor fremstår ikke resolusjonen like balansert som fellesinnlegget, og tonen er også noe skjerpet. Det gjelder særlig omtalen av kjernevåpenstatenes rolle og ansvar.

Det vises for øvrig til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 54 (2015-2016)