Historisk arkiv

Svar på spørsmål om hvorfor norske myndigheter trenerer arbeidet i FNs menneskerettighetsråd

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Utenriksminister Ine Eriksen Søreides svar på et spørsmål fra fra representanten Lars Haltbrekken (SV) om hvorfor trenerer norske myndigheter arbeidet i FNs menneskerettighetsråd med en anerkjennelse av retten til et trygt, sunt og bærekraftig miljø, og hvilke juridiske vurderinger mener Norge det er nødvendig å utrede før man stiller seg bak et slikt initiativ?

Skriftlig spørsmål nr. 2915 (2020-2021).
Datert 31.08.2021

Fra representanten Lars Haltbrekken (SV) til utenriksministeren:
Hvorfor trenerer norske myndigheter arbeidet i FNs menneskerettighetsråd med en anerkjennelse av retten til et trygt, sunt og bærekraftig miljø, og hvilke juridiske vurderinger mener Norge det er nødvendig å utrede før man stiller seg bak et slikt initiativ?

Utenriksministerens svar:
Forslaget om å anerkjenne retten til et trygt, sunt og bærekraftig miljø forventes lagt fram i form av en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd. Norge har ikke trenert eller kritisert initiativet, men vi har forsøkt å ta rede på hva en slik anerkjennelse vil innebære i praksis.

Regjeringen er generelt positiv til forslag som kan styrke det internasjonale arbeidet for miljø og mot klimaendringer. Norge har vært og er en pådriver for en ambisiøs og forpliktende klimapolitikk.

Spørsmålet er hvor og hvordan man jobber mest effektivt for å få fremgang i arbeidet med å sikre et sunt miljø. Det er ikke uten videre gitt at det gjøres ved også å føre det inn i menneskerettslige fora. Norge støtter og følger opp globale avtaler, som Parisavtalen og konvensjonen om biologisk mangfold. Det internasjonale samfunnet har vært enige om at forpliktelser for statene, og ikke individuelle rettigheter, har vært måten å arbeide for miljø og mot klimaendringer på.  

Et viktig utgangspunkt for Norge er at politikken på klima- og miljøområdet utvikles av folkevalgte organer. Ved å legge til rette for utvikling av individuelle rettigheter, så overlates oppfølgingsansvaret i større grad til domstolene. Dette har også betenkeligheter. Grunnleggende miljøspørsmål fordrer ofte politiske avveininger og brede prioriteringer.

Den aktuelle resolusjonen er ikke rettslig bindende og vil ikke i seg selv kunne danne grunnlag for nasjonale eller internasjonale tiltak eller krav. Det konkrete forslaget om å anerkjenne retten til et trygt, sunt og bærekraftig miljø som en menneskerettighet, er uklart beskrevet og implikasjonene for statene er vanskelig å forutsi. Vi må derfor gjøre grundige vurderinger av saken.

Dette er blant grunnene til at Norge foreløpig har til vurdering om vi skal støtte dette initiativet.