Verdenskonferansen for urfolk vedtar et ambisiøst sluttdokument

I. Prosessen

Verdenskonferansen for urfolk, som ble holdt i New York 22. og 23. september vedtok enstemmig et ambisiøst sluttdokument, hvor statene forplikter seg til å fremme urfolks rettigheter. Dette har vært en krevende prosess, både når det gjelder å få støtte til å avholde konferansen, og å få fremforhandlet et sluttdokument med forpliktelser, som alle medlemsstater kunne godta. Norge spilte en sentral rolle både for å få avholdt konferansen og i forhandlingene om sluttdokumentet. Det nære samarbeidet mellom samenes representanter og norske myndigheter har vært meget verdifullt i denne prosessen.

Dokumentet er et resultat av en åpen og inkluderende prosess, hvor urfolk har vært svært aktive. En inkluderende prosess har vært en viktig forutsetning fra norsk side. Fra norsk side er det videre spesielt positivt at dokumentet også er akseptabelt for urfolkene. Det kom tydelig til uttrykk da dokumentet ble vedtatt.

At sluttdokumentet ble vedtatt ved konsensus, (enstemmig), er et viktig fremskritt fra da FNs urfolkserklæring ble vedtatt i 2007, med 143 stemmer mot fire, og 11 avholdende.

II. Medlemsstatene bekrefter sin støtte til FNs urfolkserklæring

Mye av innholdet i sluttdokumentet, som ble vedtatt i form av en resolusjon fra Generalforsamlingen, er hentet fra urfolkserklæringen. Medlemsstatene bekrefter sin støtte til erklæringen, og forplikter seg til ulike tiltak for å iverksette den.  

Erklæringen skal gjennomføres i samarbeid med urfolk. Dette kan skje i form av handlingsplaner, strategier eller på andre passende måter. Dette fremgår av paragraf 8 som gir stor fleksibilitet til å tilpasse de konkrete tiltakene til forholdene i det enkelte land.

Da urfolkserklæringen ble vedtatt, la man til grunn at erklæringen er i tråd med allerede gjeldende politikk i Norge, og at den først og fremst har betydning internasjonalt. Norge har gode ordninger og mye å være stolte av, samtidig som også Norge bør være åpen for forbedringer. Her er det viktig med god dialog med Sametinget.

Sluttdokumentet oppfordrer også statene til å ratifisere ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk, som Norge var det første land til å ratifisere. Norge vil fortsette å oppfordre andre land til å slutte seg til denne konvensjonen.

Sluttdokumentet er politisk forpliktende, men det er ikke et folkerettslig bindende dokument. Dokumentet anses ikke å gå lengre enn urfolkserklæringen når det gjelder forpliktelser for Norge. Norges folkerettslige forpliktelser på urfolksområdet følger i hovedsak av ILO-konvensjon nr.169 og art. 27 i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

III. Urfolks deltagelse

Sluttdokumentet legger stor vekt på urfolks deltakelse, både nasjonalt og i FN-systemet. Nasjonalt peker dokumentet på forpliktelsen statene har til å konsultere og samarbeide med urfolk med sikte på å oppnå enighet om løsninger. Det bekrefter, i hovedsak, tilsvarende bestemmelser i urfolkserklæringen. Norge har også forpliktet seg til slike konsultasjoner gjennom ILO-konvensjon nr. 169.

Selv om det ikke er en plikt til å komme til enighet, er det en plikt å forsøke og prosessene for å få til det er verdifulle. Norge er blant få land som har nedfelte prosedyrer for konsultasjoner, som gjelder mellom Sametinget og norske myndigheter. Ordningen forplikter staten til å konsultere, med formål om å oppnå enighet, i saker som kan berøre samiske interesser. I det store flertallet av saker finner man løsninger som er akseptable for både staten/regjeringen og Sametinget. I sluttdokumentet, oppfordres statene til å innføre lignende ordninger. 

I sluttdokumentet bes FNs generalsekretær om å utarbeide en overordnet handlingsplan for hvordan organisasjonen bedre kan fremme urfolks rettigheter, blant annet gjennom bedre koordinering og samarbeide mellom de ulike delene av FN systemet. Oppfølgning av dette forslaget er et viktig punkt for Norge.

Spesielt viktig er oppfordringen til generalsekretæren om å utarbeide forslag om deltakelse i FN for urfolksrepresentanter og institusjoner, herunder urfolksmyndigheter. Oppfølgningen av denne anmodningen vil bli høyt prioritert av Norge, blant annet for å sikre tilfredsstillende løsninger for valgte organer, som Sametinget. Også under forhandlingene om urfolkserklæringen hadde Norge en pådriverrolle for å sikre urfolksdeltakelse i prosessen.

IV. Konferansen er en viktig milepæl

At konferansen åpnet den såkalte høynivåuken i FN, hvor en rekke av verdens stats, -og regjeringssjefer var tilstede, ga urfolksspørsmål stor oppmerksomhet. Det bekrefter at FN tar urfolks situasjon på alvor. Sluttdokumentet slår samtidig fast at man har en lang vei igjen å gå for at FN skal kunne arbeide mer systematisk med urfolks utsatte situasjon.

Konferansen har også bekreftet at mye gjenstår når det gjelder gjennomføring av urfolks rettigheter nasjonalt. Konferansen og sluttdokumentet, er imidlertid, et viktig bidrag til å løfte temaet - både nasjonalt og i FN-systemet.  

Norske myndigheter vil drøfte den videre oppfølging av sluttdokumentet med Sametinget.