UDs bistand til norske borgere som er tilbakeholdt i utlandet mot sin vilje

Mange av sakene gjelder ungdom med minoritetsbakgrunn som sendes til foreldrenes opprinnelsesland. Disse sakene er svært krevende fordi den unge ofte er etterlatt i et land der UD har utstedt reiseråd og der sikkerhetssituasjonen for norske borgere er krevende. Norge har ikke ambassade eller annen konsulær representasjon i alle landene dette skjer.

Dersom den ufrivillig etterlatte har dobbelt statsborgerskap eller har bakgrunn fra det landet de er etterlatt i, vil landets myndigheter ofte oppfatte dem som egne borgere. Det vil i disse tilfellene være ekstra vanskelig å hjelpe, da landets myndigheter ikke alltid anerkjenner norske myndigheters rett til å gi konsulær bistand. Myndighetene i andre land kan ha en helt annen tilnærming til barneoppdragelse og likestilling enn det vi er vant til, og det kan være vanskelig å få aksept for at det er behov for hjelp.

Passloven åpner for å utstede pass til etterlatte mindreårige uten foreldrenes samtykke i særlige tilfeller, men dette gjøres alltid etter en konkret vurdering, hvor fare for liv eller helse inngår. Hovedproblemet vil ofte være at den unge ikke klarer å komme seg til en norsk ambassade for å få bistand til hjemreisen og nytt pass. Sikkerhetssituasjonen gjør det vanskelig for norsk ambassadepersonell å reise inn i land der det er gitt reiseråd.

UD har over mange år bygget opp sin kompetanse og intensivert arbeidet på dette området, både hjemme i departementet og ute på utenriksstasjonene. Spesialutsendinger ved ambassadene i Nairobi, Amman, Islamabad og Ankara bidrar med spisskompetanse i de sakene som gjelder tilbakeholdelse og veileder øvrige ambassader.

UD samarbeider nært med det norske hjelpeapparatet og politiet i enkeltsaker. Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er UDs viktigste samarbeidspartner i disse sakene. Det finnes en ordning for å dekke utgifter til retur til Norge. Til tross for at det er vanskelig, klarer UD derfor hvert år å hjelpe flere unge tilbake til Norge.

Innsatsen må gjøres på forebygging i Norge fordi norske myndigheter og norsk regelverk har begrenset virkeområde i utlandet. Når den unge er i utlandet, er det i praksis vanskelig å hjelpe. UD opplever høye forventninger til hva ambassadene kan bistå med fra både utsatte og fra hjelpeapparatet i Norge. Skole og hjelpeapparatet for øvrig må ikke underkommunisere utfordringene ved å reise, og dermed bidra til å gi utsatt ungdom i Norge falsk trygghet. Dette kan øke sjansen for at vedkommende tar risikoen med å reise.

I UDs innspill til Handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020) viser vi til at i flertallet av sakene som håndteres av våre stasjoner, er den utsatte allerede godt kjent i hjelpeapparatet i Norge. Vi understreker derfor viktigheten av det forebyggende arbeidet i Norge for å motvirke at saker ender som konsulære saker ute. Fare for liv og helse for de utsatte er ofte mer akutt og reell i utlandet enn i Norge, og en kan heller ikke alltid forvente samarbeid fra lokale myndigheter. Sakene er derfor svært ressurskrevende, både personell- og sikkerhetsmessig for stasjonene.