Atlantisk allianse

Når Barack Obama i dag besøker Brussel for første gang som president, er samarbeidet over Atlanteren viktigere enn på svært lenge.

Hovedsaken under besøket skulle være arbeidet med å etablere verdens største frihandelsområde mellom EU og USA. Den russiske aggresjonen mot Ukraina har gitt møtet et dramatisk tilleggspunkt. Begge disse viktige spørsmålene understreker at EU og USA har lederrollene i forsvaret av frihet og demokrati i verden.

Russlands intervensjon i Ukraina har igjen satt europeisk sikkerhet på den amerikanske presidentens dagsorden. Amerikansk utenrikspolitikk har de siste årene dreiet seg mye om Asias nye makt, men Asias økonomiske fremvekst har også bidratt til å få fart på ideen om et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP). Med Krim-krisen blir det enda tydeligere hvor viktig interesse- og verdifellesskapet over Atlanteren er. Når vi i Vesten står sammen i reaksjonene mot den russiske aggresjon, viser vi også at vestlig lederskap fremdeles er nødvendig i det internasjonale samfunn.

Krim-krisen styrker også argumentene for tettere økonomisk samarbeid mellom Europa og Nord-Amerika. Ny vekst i Vesten bidrar til europeisk sikkerhet. Styrkede bånd over Atlanteren er bra for Norge, både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Både EU og USA var hardt rammet av den alvorligste økonomiske krisen siden krigen.  For å komme gjennom krisen, sto landene sammen, holdt fast på multilateralt samarbeid og hegnet om den arkitekturen for verdenshandel som er blitt reist i etterkrigstiden.

Økonomi og sikkerhet henger sammen. En god økonomi er nøkkelen til sikkerhet, ikke omvendt. Samarbeid, godt naboskap og overholdelse av avtaler er nøkkelen til fortsatt økonomisk vekst, ikke trusler om våpenmakt for å endre grenser. For Norge er det avgjørende at rett gir makt, og ikke omvendt.

Vennskapet mellom Europa og USA har dype røtter og bygger på verdifellesskap og historiske bånd, noe som ikke minst er uttrykt i det tette samarbeidet i Nato.  En transatlantisk handelsavtale bygger videre på dette forholdet. USA er Norges viktigste allierte. EU er nærmeste nabo, viktigste marked og EØS er vår største handelsavtale. For Norge har et sterkt transatlantisk samarbeid avgjørende betydning. Samtidig skal vi ikke underslå paradokset i at to spørsmål av største betydning for Norge nå diskuteres over Atlanteren uten at vi sitter ved bordet: Vårt største nabolands opptreden i sitt eget nabolag berører naturligvis tunge norske interesser. Og en transatlantisk handelsavtale vi ikke selv er del av, kommer til å få konsekvenser for norsk næringsliv. 

Målsettingen med forhandlingene om TTIP er en omfattende avtale for liberalisering av handelen med varer og tjenester, offentlige innkjøp samt investeringer i løpet av 2015. Ambisjonsnivået er høyt. Dersom EU og USA lykkes vil det innebære et kvantesprang i de økonomiske forbindelser over Atlanterhavet og bidra til økt vekst og nye arbeidsplasser.  Det er alltid vanskelig å anslå slikt, men det antydes en betydelig økonomisk gevinst for både EU (119 milliarder euro per år) og for USA (95 milliarder euro per år). Slike gevinster vil utvilsomt gi store ringvirkninger for den globale økonomien.

En handels- og investeringsavtale mellom våre viktigste økonomiske og politiske partnere vil få konsekvenser for Norge. Økt handel og økonomisk vekst i våre viktigste markeder, vil gi positive ringvirkninger for norsk økonomi. Samtidig vil en avtale mellom EU og USA der Norge ikke inngår, innebære konkurransemessige utfordringer for norsk næringsliv. Det er en realitet vi må forholde oss til. Norges deltakelse i det indre marked og den sterke tilknytningen til EU gjør at Norge blir direkte påvirket av en avtale mellom EU og USA. Dette skyldes særlig EØS-avtalen og innsatsen som nå gjøres i TTIP-forhandlingene for gjensidig godkjenning av industristandarder i Amerika og Europa.

Sammen med tilsvarende forhandlinger rundt Stillehavet kan TTIP forsterke en utvikling i retning av regionalisering og bilateralisering av økonomiske forbindelser og en dreining vekk fra det multilaterale handelssystemet. Det er en konsekvens av at WTO-samarbeidet inntil nylig har stått i stampe. Heldigvis legger både EU og USA vekt på at WTO fortsatt skal utgjøre grunnmuren for de globale handelsrelasjoner. For Norge forblir det multilaterale handelssystemet gjennom WTO hjørnesteinen i norsk handelspolitikk. Det er spesielt viktig for små og mellomstore handelsnasjoner at WTO styrker sin rolle som hovedarena for utvikling av felles kjøreregler for internasjonal handel, både for varer og tjenester. Men i fraværet av fremgang i WTO, er det ikke unaturlig at regionale handelsavtaler i mellomtiden fremstår som et alternativ.

Norge ønsker også en multilateral tilnærming til global sikkerhet: FN-pakten er grunnlaget for den internasjonale rettsorden som Russland nå har krenket. Men siden Russland også er vetomakt i FNs sikkerhetsråd, er effektive tiltak fra FNs side sterkt svekket. Da er lederskap fra USA og EU desto viktigere.

De senere årene har vi sett en global maktforskyvning som bekrefter at økonomisk utvikling er et helt sentralt fundament for politisk innflytelse. Økonomisk og politisk innflytelse er flyttet sørover og østover. Men selv om økonomisk makt gir økt politisk innflytelse, vil vi advare mot å tro at vi har fått en ny verdensorden. Dagens verdensorden er basert på multilateralisme, åpenhet, gjensidighet og konkurranse.  Det er prinsipper som ligger til grunn også for det sterkere samarbeidet mellom EU og USA.