Utenrikspolitikk i en geopolitisk brytningstid

Sjekkes mot fremføringen

Takk for denne muligheten til å snakke her i Polyteknisk Forening. Dere har spennende tema på agendaen. Jeg har snakket en gang tidligere i ett av deres arrangementer, det var som direktør av World Economic Forum. Det er hyggelig å bli invitert på nytt, nå som utenriksminister.

Verden forandrer seg raskere enn før, og det påvirker oss mer enn noen gang. Vi lever i en geopolitisk brytningstid som stiller nye krav til utenrikspolitikken, og til vår evne til å agere og tilpasse oss.

I 1980 var USAs økonomi ti ganger større en Kinas.

I dag, tre tiår senere, er USAs økonomi «bare» dobbelt så stor som Kinas.

En gang i løpet av det neste tiåret vil Kina sannsynligvis passere USA og bli den største økonomien i verden.

På få år har 600 millioner kinesere fått muligheten til å jobbe seg ut av fattigdom. Ingen andre i historien kan vise til slike resultater innen fattigdomsbekjempelse.

De neste 15 årene vil Kina oppleve en urbanisering uten sidestykke. Verdensbanken anslår at 13 millioner mennesker - tilsvarende Tokyos befolkning - vil flytte fra landsbygda til byene hvert år.

Siden 1970 har den reelle verdien av verdenshandelen økt med åttegangen, ifølge WTO. Vi er altså åtte ganger mer avhengige av hverandre. Vi er alle i samme båt. Den globale økonomiske krisen viste tydelig at hvis ett land får problemer, så har det betydning også for andre land.

Norge har tjent på globaliseringen. Vår velferd ville ikke vært mulig uten en voksende global handel.

Vår velstandsvekst de siste 30 årene har også vært direkte påvirket av en dobbel Kina-effekt. For å kunne vokse har Kina hatt et enormt behov for råvarer. Norge er blant de landene som har tjent godt på å selge råvarer til et verdensmarked hvor prisene har økt i takt med Kinas etterspørsel. Samtidig som vi har kunnet kjøpe billige produkter fra Kina og andre vekstøkonomier.

Økonomisk utvikling påvirker politisk innflytelse. Vi ser en global maktforskyvning som et resultat av endrede økonomiske styrkeforhold.

Den økonomiske utviklingen forteller hvem som øker sin politiske innflytelse – og hvem som sakker akterut.

Sterk økonomisk vekst i Afrika, Asia og Sør-Amerika har ført til at økonomisk og politisk innflytelse er flyttet sørover og østover i verden. 

Verdens fem største økonomier er i dag USA, Kina, Japan, Tyskland og Frankrike. Innen ti år vil trolig India og Brasil gå forbi Tyskland og Frankrike.

Sju av de ti raskest voksende globale økonomiene er nå i Afrika.

Flere fremvoksende makter prøver ut sitt geopolitiske spillerom.

Samtidig bidrar økt handel og globalisering til at verdens ledende økonomier bindes stadig tettere sammen.

                                                                        **

Når maktforholdene er i endring, må vi forstå hva som skjer for å kunne tilpasse oss.

Geopolitikk vil si å forstå det internasjonale samspillet på grunnlag av geografi, historisk utvikling og ressurstilgang.

Når verdenskartet endres, må vi navigere i tråd med de endringene.

Men vi snakker om endringer i verdenskartet, ikke at verden blir snudd opp ned.

USA vil forbli verdens mest innflytelsesrike stat i lang tid fremover. Ingen nasjon har en tilsvarende politisk, økonomisk, militær, teknologisk og vitenskapelig tyngde som USA.

USA har et nettverk av allierte gjennom flere tiår, land som er bundet sammen gjennom felles historie og grunnleggende verdier knyttet til økonomisk og politisk frihet.

Maktforskyvningen skjer ikke bare fra vest til øst, og fra nord til sør. Det skjer også store endringer mellom land i sør.

Like før påske ble Nigerias bruttonasjonalprodukt oppjustert til 510 milliarder US dollar. Med det gikk Nigeria forbi Sør-Afrika som Afrikas største økonomi.

Norges leverandørindustri inngår i år avtaler med Nigeria for over tolv milliarder kroner. Det er mer enn dobbelt så mye som vi gir i bilateral bistand til hele Afrika.

I fjor bidro Statoil med inntekter til Angola som er større enn det Norge gir i bistand til hele verden på ett år – over 30 milliarder norske kroner.

Når vi diskuterer utviklingspolitikk må vi få med oss den dramatiske utviklingen som har skjedd de 20 siste årene. I 1990 kom 50 prosent av kapitaltilgangen i utviklingsland fra bistand. I dag kommer 13 prosent fra bistand. Det viktigste er utenlandsinvesteringer, i tillegg til bidragene fra diasporaene. Det er de største inntektskildene. Bistand må være en katalysator. Man må støtte opp om de kreftene i landet som bidrar til at land går raskere fra å være et utviklingsland til et mellominntektsland.

**

Internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser. 

Vi må være fleksible nok til å tilpasse systemene til en verden i endring. 

Da den globale økonomiske krisen oppsto etter at Lehman Brothers gikk konkurs i september 2008, var finansmarkedene nær ved å kollapse. Den globale økonomiske livsnerven ble rammet. Verdenshandelen falt med tolv prosent. Likevel ble dette en resesjon, ikke en depresjon som på 1930-tallet. 

Vi unngikk en ny depresjon fordi landene fortsatte å handle med hverandre. Den gangen falt verdenshandelen med 50 prosent og tok seg ikke egentlig opp igjen før etter den andre verdenskrig. Det gjennomsnittlige globale brutto nasjonalproduktet falt med 25 prosent, men vi unngikk en depresjon fordi vi hadde et bolverk mot proteksjonisme gjennom verdenshandelsorganisasjon. I tillegg var verdens ledere, blant annet i G20, villige til å komme opp med helt ekstraordinære virkemidler for å stimulere både i finanspolitikken og i pengepolitikken. Det var omstridt på det tidspunktet, men nå er verdensøkonomien i ferd med å vokse igjen. Vi er forhåpentligvis over kneika, selv om vi ser mange ulike risiki som kan true verdensøkonomien.

Det internasjonale handelssystemet besto testen mot økt proteksjonisme, nasjonalisme og populisme.

Økonomisk vekstkraft er nødvendig for å bekjempe fattigdom, og for å kunne skape 600 millioner nye jobber, som den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO mener er nødvendig å skape før 2020. Bare i den arabiske verden må det skapes 70 millioner nye jobber innen 2020.

En vellykket Doha utviklingsrunde i Verdens Handelsorganisasjon vil være et bidrag for å sikre den globale økonomiske vekstkraften framover.

Anslag viser at friere verdenshandel gjennom en slik vellykket WTO-avtale kan øke verdens verdiskaping med 1200 milliarder kroner og skape millioner av nye jobber.

Det vi nå må gjøre er å bli enige om de lavthengende fruktene som kan bidra til jobbskapning og økt vekstkraft. Og så må vi i tillegg diskutere de tøffere reformene som er nødvendig.

Her må Norge være en pådriver for å åpne de globale markedene - der blant annet altfor mange utviklingsland i dag møter stengte dører. Det er ikke nok å være god på bistand, vi må være gode på det som virkelig bidrar til utvikling. Landene må gå fra å være utviklingsland til å bli mellominntektsland – gjennom handel, investeringer og partnerskap med næringslivet.

President Obama har en historie fra sin far, da han forlot Kenya i 1960. Da var utviklingsnivået, eller BNP per hode i Kenya, like høy som i Sør-Korea. I dag er BNP per innbygger i Sør-Korea 28 ganger høyere enn i Kenya. Da kan det ikke være manglende bistand som er svaret på manglende utvikling i Kenya. Det dreier seg om styresett, det dreier seg om å legge til rette for utdanning, det dreier seg om retningslinjer for investeringer. En fremtidsrettet politikk og et godt styresett må ligge i bunn.

Ifølge FN vil vi være nesten ti milliarder mennesker på jorda i 2050. Vi har vokst med nærmere to milliarder mennesker bare siden 1990. På 24 år har det kommet til to milliarder mennesker. I år 1900 var det om lag 1,6 milliarder mennesker på jorden. På 24 år har det blitt flere mennesker på jorden enn det var mennesker som bodde på vår planet i år 1900.

Og samtidig som det har kommet til to milliarder mennesker siden 1990, så har vi greid å redusere andelen av mennesker som lever i ekstrem fattigdom fra 42 prosent til 22 prosent. Så viser fremtidspessimistene til at vi ikke har mulighet til å løse problemene og at alt vokser oss over hodet. Jeg er fremtidsoptimist, forutsatt at vi får på plass de mekanismene som er nødvendige for at vi for eksempel klarer å løse klimautfordringene.

Det må selvsagt koste å forurense når man ødelegger for andre. Vi må ha et handelssystem som fungerer. Vi må ha et system for å kontrollere globale pandemier. Vi må ha et Bretton Woods i FN som greier å kontrollere langvarige humanitære kriser. Og vi må ha et sikkerhetssystem som ikke legger til rette for, og hvor vi kan hindre, at man gjennom bruk av vetoretten i FNs sikkerhetsråd bidrar til at det blir akseptert å benytte virkemidler fra det 19. århundret i det 21. århundret.

                                                                  **

Nå vil jeg komme tilbake til de utfordringene som vi står ovenfor, som vi må løse, ikke minst gjennom teknologi, frem mot 2050, og med den enorme befolkningsveksten vi står ovenfor. Etterspørselen etter mat, vann og energi øker med henholdsvis 35, 40 og 50 prosent de neste 15 årene.

Vi ser store demografiske endringer med vekst både i barnekull og i antall eldre.

I 2030 vil antallet eldre over 65 år være doblet til en milliard.

Også barnekullene vokser i mange utviklingsland. I Afrika sør for Sahara er mer enn 60 prosent av innbyggerne under 25 år.

Bare i India vil en million unge slutte seg til arbeidsstyrken - hver eneste måned - frem mot 2030.

Verden gjennomgår også en historisk urbanisering. FN regner med at 60 prosent av verdens befolkning vil bo i byer i 2030. Antall byer med mer enn ti millioner innbyggere vil nesten fordobles, fra 20 i dag til 37 i 2025.

Dette gir enorme muligheter for utvikling, men også stor fare for sosial uro hvis man ikke greier å tilby utdanning og arbeid, og hvis man ikke greier å håndtere store miljøutfordringer.

Vi står overfor kompliserte globale utfordringer. Klimaendringer, pandemier, flyktningestrømmer, ekstremisme, terrorisme og cybertrusler tar ikke hensyn til landegrenser.

Behovet for internasjonalt samarbeid for å løse klimaendringene, grenseoverskridende kriminalitet, skape bærekraftig økonomisk vekst og redusere fattigdommen er større enn noen gang.

Samtidig opplever vi at FNs legitimitet og effektivitet utfordres. Stadig oftere etableres nettverk av stater utenfor FN, i nye regionale og sub-regionale organisasjoner, og i nye konstellasjoner med sivilt samfunn og næringsliv.

Et multilateralt mangfold er en styrke, men også en utfordring. Endringer i maktfordelingen vil kunne føre til ytterligere fragmentering av internasjonalt samarbeid, med press på FN og de globale institusjonene.

Det geopolitiske bildet er langt mer komplekst og uforutsigbart enn da FN ble opprettet for snart 70 år siden.

FN skal i økende grad løse konflikter i stater i stedet for mellom stater - i hvert fall inntil nylig. Sikkerhetstrusler fra ikke-statlige aktører utgjør en stadig større utfordring.

Risikoen for spredning av masseødeleggelsesvåpen er økende. Terrorisme og grenseoverskridende kriminalitet truer med å endre globale maktforhold.

                                                      **

Den internasjonale rettsordenen er en usynlig, men vesentlig arkitektur. Vi tar den som oftest for gitt. Det er imidlertid den internasjonale rettsordenen som gir rammebetingelser, forutsigbarhet og mulighet for å ha tillit til utvikling av løsninger for fremtiden.

Slike internasjonale spilleregler reflekterer vi ikke over ofte nok. De er nødvendige forutsetninger for å kunne håndtere ressursutnyttelse til havs, beskyttelse av naturmiljøet, luftfart, en omfattende varehandel og digital samhandel, komplekse finans- og investeringsoperasjoner, men også grenseoverskridende rettshåndhevelse i møte med internasjonale terrortrusler.

Vi slutter oss til felles regler for mer effektivt å møte kollektive utfordringer der den enkelte stat ellers står maktesløs.

Vi slutter oss til felles regler fordi det er riktig, men også fordi det gagner våre egne interesser.

Derfor må vi slå ring om de verdier og den verdensordenen vi tror på. Den er tuftet på prinsippet om at vi oppnår mest velferd for våre innbyggere når vi samarbeider og samhandler med andre land, og legger FN og bindende folkerett til grunn for statenes samkvem.

Et fungerende multilateralt system og en internasjonal rettsorden er i Norges interesse. 

Ingen er tjent med et nullsumspill, der en parts suksess oppnås på bekostning av en annens.

Hele den enorme økonomiske utviklingen vi har vært igjennom, hele den enorme fattigdomsbekjempelsen som jeg viste til, har bare vært mulig fordi vi samhandler med hverandre, at landene kan utnytte sine komparative fortrinn, og at vi ikke har latt oss lokke til proteksjonisme, nasjonalisme og populisme.

**

La meg komme til bake til litt av det geopolitiske, og litt av de ulike geopolitiske aktørene. I tiden fremover er det to nasjoner som vil skille seg klart ut i politisk, økonomisk og militær styrke; USA og Kina. Men dette betyr ikke at vi vender tilbake til den kalde krigens nullsumspill mellom to supermakter.

Den gjensidige avhengigheten mellom USA og Kina står i veien for en gjentakelse av den to-delte verden som de fleste av oss vokste opp med.

USA og Kina er konkurrenter, men den ene kan ikke lykkes hvis den andre mislykkes. Økt handel og globalisering har brakt dem sammen i et vinn-vinn-forhold. De har felles interesse av at det opprettholdes en viss balanse.

Kinas velferd avhenger av eksporten til vestlige markeder, på samme måte som verdensøkonomien vil stagnere uten vekst i Kina. Inntrykket av en verden med to maktsentra balanseres ytterligere ved at også andre makter vokser raskt frem.

Vi har Briks-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) og de nye Mint-økonomiene (Mexico, Indonesia, Nigeria og Tyrkia).

Enkelte snakker om en regionalisering. Halvparten av verdenshandelen skjer nå mellom land i sør.

Handelsavtaler inngås og regionale organisasjoner oppstår i hjørner av verden hvor dette har vært fraværende – ikke minst i Asia.

I 2015 etablerer Asean et indre marked seg imellom, inspirert av det indre marked i EU.

Norge øker vårt økonomiske samkvem, inngår handelsavtaler og støtter opp om norske bedrifter som ønsker å satse i disse regionene.

Politisk knytter vi sterkere bånd til en rekke sentrale land, og til regionale organisasjoner, som ASEAN i Asia og Den afrikanske union.

Vi støtter opp om fremveksten av regionale mekanismer for samarbeid og konfliktløsning på steder hvor slike strukturer har stått svakt.

**

En bredere dagsorden i vårt internasjonale samarbeid krever en helhetlig tilnærming i utenrikspolitikken - også fra norsk side.

Britene snakker om «security» and «prosperity» i sin utenrikspolitikk. «Security» dekker de mellomstatlige relasjonene, mens «prosperity» dekker velstand både hjemme og ute. Handel, økonomisk utvikling, næringsutvikling, næringsfremme og utviklingsarbeid.

I et slikt perspektiv gir det ikke lenger mening å skille mellom utenriks- og utviklingspolitikken. Tvert imot må vi omstille oss for å møte de globale endringene vi står overfor, og spisse våre politiske prioriteringer deretter.

Vi kan ikke være tilstede på alle fronter. Vi må satse der vi har mest å gi.

Slik kan vi oppnå best resultater for Norge og for vår vekst og velstand, og bidra konstruktivt til den globale velferdsutviklingen fremover.

Takk skal dere ha.

***

• Innlegget kan også høres på Youtube