Interpellasjonsdebatten om utdanningsbistand

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til utenriksministeren: 

«I regjeringsplattformen loves det at regjeringen Solberg skal innta en global lederrolle innen arbeidet med utdanning for alle. Undertegnede deler denne ambisjonen på Norges vegne, og mener dette vil være et viktig bidrag for å sikre alle barn rett til skolegang. Riktignok har det skjedd stor framgang siden Education for All-målene og tusenårsmålene om utdanning ble satt, men fremdeles er 57 millioner barn uten tilgang på skole, og nesten 200 millioner barn faller ut eller har ikke tilegnet seg grunnleggende lese- og regneferdigheter før de begynner i 4. klasse. Disse barna har det vanskeligste utgangspunktet av alle. De lever i områder preget av konflikt og krig eller er berørt av naturkatastrofer. De har nedsatt funksjonsevne eller tilhører en språklig minoritet. De er de fattigste og mest marginaliserte.

Hvilken strategi har utenriksministeren for å utøve en global lederrolle i å fremme utdanning for alle?»

 

Utenriksminister Børge Brendes hovedinnlegg under interpellasjonsdebatten i Stortinget, 16. januar 2014:  

«Sjekkes mot fremføringen»

 

Først vil jeg takke representanten Skei Grande for å ha reist debatt om et så viktig tema i Stortinget. Jeg håper også at Stortinget fremover kan være et sted hvor regjeringen kan komme med saker, og at man i fellesskap kan utforme en offensiv norsk strategi for å kunne påvirke de ambisjonene som man trenger globalt fremover på utdanningsområdet.

Representanten avsluttet med to ganske klare spørsmål. Angående hvordan Norge skal kunne ta et lederskap innen utdanningsområdet, er det korte svaret på det at vi da først må være et foregangsland selv når det gjelder å satse på utdanning og kompetanse. Basert på de erfaringene og det lederskapet tror jeg også vi blir lyttet mer til globalt. Vi har innen helseområdet tatt et sånt globalt lederskap, og Norges stemme blir lyttet til, ikke bare på grunn av at vi tar ordet i internasjonale fora når det gjelder helse, vaksinasjoner og lignende, men fordi vi også følger aktivt opp om dette i vår egen utviklingspolitikk.

Det er også helt riktig at det har vært fremgang innen utdanning globalt, selv i noen av verdens fattigste land. På bare ti år er antall barn utenfor skolen halvert i Sør- og Vest-Asia. I Afrika går mer enn 50 millioner flere barn på skolen. Utviklingslandene bruker mer av sine egne budsjetter på utdanning og gjør seg gradvis mer uavhengige av bistand.

Jeg deler også fullt ut Skei Grandes bekymring for om verden oppnår FNs tusenårsmål for utdanning, selv med de positive utviklingstrekkene som jeg henviser til: Med dagens utvikling vil 72 millioner barn være uten skolegang i 2015. Nesten halvparten av disse barna bor i – som representanten Skei Grande også nevnte – land rammet av konflikt eller katastrofer. Jenter er i flertall. Mange tilhører etniske eller religiøse minoriteter eller er flyktninger, og hele 40 prosent har nedsatt funksjonsevne. Derfor må også de tiltakene som vi går for innenfor utdanning, være veldig målrettede.

La meg nevne situasjonen i Syria. For tre år siden var Syria et mellominntektsland. I dag er bruttonasjonalproduktet halvert. Tilgangen til utdanning for barn og unge i Syria er veldig liten og under stort press. Det er selvsagt vanskelig å kunne hjelpe disse barna og ungdommene, men her skal Norge være på plass. Norge kom, relativt sett, med et av de aller største humanitære bidragene til Syria under den store giverlandskonferansen i Kuwait i går. Utdanning og skolegang både for flyktninger og for internt fordrevne skal være et viktig element i det.

Når barn ikke får utdanning, krenkes en viktig menneskerettighet. Men i tillegg er det slik at mange av barna som går på skole, ikke tilegner seg grunnleggende ferdigheter. Slik kan det heller ikke fortsette.

Jeg er enig i det representanten Skei Grande sa i en interpellasjonsdebatt om utdanningsbistand her i salen for et snaut år siden – en satsing på utdanning er også en del av en demokratiseringsprosess. Det var Skei Grande inne på også i dag. Dette er en viktig politisk dimensjon ved vårt arbeid, både innen utdanning og i all annen bistand.

Det trengs et krafttak for utdanning, som også vil gi fremgang mot øvrige utviklingsmål. FN har regnet ut at fattigdomsraten i lavinntektsland ville vært redusert med 12 prosent dersom alle barn hadde kunnet lese. Jeg er enig i at Norge bør kunne aksle en ledertrøye når det kommer til utdanning. Som jeg sa, er det en forutsetning at vi også feier for egen dør og leder an i dette arbeidet.

I rene tall har vi litt å gå på. I 2005 utgjorde utdanningsbistanden 9,2 prosent – nærmere 10 prosent – av bistanden. I 2012 hadde denne andelen sunket til under 6 pst. Dette må vi gjøre noe med. Jeg er glad for at Stortinget startet dette arbeidet i forbindelse med inneværende års statsbudsjett. For 2014 har vi satt av 1,8 milliarder kroner til utdanning, mot 1,6 milliarder kroner i 2013. Dette er en økning på 15 prosent for inneværende år. Vi vil fortsette å prioritere dette området høyt i de kommende årene, i tråd med regjeringsplattformen og i tråd med den samarbeidserklæring som er inngått mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene.

Regjeringen har, som sagt, startet dette viktige arbeidet. Vi vil nå gå konkret til verks for å se på: Hvilke er de beste eksemplene på den type utdanningssatsing globalt? Jeg vil trekke frem noen områder som er ganske åpenbare allerede.

Det gjelder tilgang til utdanning, også for dem som nå står utenfor – de marginaliserte og ekskluderte, barn med funksjonsnedsettelser og de som er rammet av humanitære kriser. Fanger vi opp dem, fanger vi opp alle. Fokus på utdanning er spesielt viktig for barn som er rammet av krig, konflikt eller naturkatastrofer.

Jenters utdanning – det var også interpellanten inne på – er og blir vår mest lønnsomme investering. Den øker jenters og kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet og i samfunnsutviklingen. Utdanning gjør også at flere kvinner og barn overlever fødsel, får bedre helse og kan bidra til vekst.

Så må vi passe på at skolegangen bidrar til reell læring. For å oppnå dette må vi øke antallet motiverte og kvalifiserte lærere. 250 millioner barn i verden kan verken lese eller skrive når de begynner i 4. klasse. Det er uakseptabelt.

Samtidig må vi være innovative. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan bidra til resultater når det gjelder både kvaliteten på og tilgangen til utdanning. Mobiltelefoni og Internett revolusjonerer allerede i dag både næringsliv og privatliv i mange utviklingsland. Med de muligheter man nå har for tilgang til de aller beste undervisningskreftene gjennom digital utdanning, står vi overfor en revolusjon. Her må Norge være nytenkende når det gjelder å sørge for den type tilgang.

Over 70 millioner ungdommer går ikke på skole og trenger utdanningstilbud, fra grunnleggende lese- og skriveopplæring til praktisk arbeidslivstrening, videregående skole og akademisk utdanning. Yrkesopplæring står også sentralt.

Med grunnlag i vår egen bistand skal regjeringen trappe opp sitt internasjonale engasjement for utdanning, slik vi har lovet i regjeringserklæringen. I ettermiddag skal jeg snakke med Gordon Brown, som er generalsekretærens spesialrepresentant for utdanning. Til Gordon Brown har jeg sagt at vi er villig til å støtte både hans og generalsekretærens arbeid, men vi er også villig til å aksle en ledertrøye når det gjelder utdanning fremover.

Vi må sette all energi inn på å komme så langt som mulig mot tusenårsmål 2, om utdanning for alle. Statsministeren er personlig involvert som leder av FNs pådriverpanel for tusenårsmålene. Samtidig skal vi tenke klokt frem mot de nye utviklingsmålene. Her ligger det en veldig viktig oppgave. Under FNs hovedforsamling høsten 2015 skal man vedta de nye utviklingsmålene. Der mener jeg at Norge skal være en aktiv pådriver for at vi skal ha ambisiøse og målbare ambisjoner innenfor utdanningsområdet. FNs høynivåpanel har allerede satt utdanning høyt på prioriteringslisten, men, som sagt, vi må sørge for at utdanning beholder den plassen den fortjener i arbeidet med bærekraftig utvikling.

Vi skal øke vårt engasjement og samarbeid med Det globale partnerskapet for utdanning.

Vi skal også lede an i arbeidet med beskyttelse av utdanning i konfliktområder.

Dersom bistanden skal gi gode resultater, må utviklingslandene fortsette å styrke sine egne utdanningssystemer – skolebygg, læreplaner, lærebøker, metoder og statistikk. Norge skal være en viktig partner i dette arbeidet.

*****

For fullstendig referat fra interpellasjonsdebatten se Stortingets sider: www.stortinget.no