Giverlandsgruppen og fredsprosessen i Midtøsten

Aftenpostens leder 6. oktober tar opp Norges rolle som leder av giverlandsgruppen for Palestina (AHLC). Dette er en viktig debatt. Det er i dag få reelle alternativer til å fortsette det internasjonale engasjementet for fred og stabilitet i forholdet mellom Israel og Palestina. Giverlandsgruppen er her en nøkkelfaktor.

Det dypt bekymringsfullt at den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina nå preges av økt mistillit mellom partene, og en klar forverring av situasjonen i Jerusalem og på Vestbredden.

Partene bærer selv ansvaret for dagens situasjon. Israel og Palestina har ikke lykkes i å løse de mest grunnleggende spørsmål som gjenstår etter Oslo-avtalene fra 1993 og 1995. Det vises ikke reell vilje til å løse konflikten.

Den norsk-ledede giverlandsgruppen AHLC er det eneste forum hvor partene og de viktigste giverne har møtt hverandre fast de siste 20 årene. Vår er faring er at jo mindre politisk framgang det er mellom partene, og jo steilere retorikken er, desto større er interessen for arbeidet i giverlandsgruppen. Dette ble bekreftet på det nylig avholdte givermøtet under FNs generalforsamling. Det var bred enighet om å ivareta stabilitet gjennom å fortsette å bygge fundamentet for en palestinsk stat.

Vi kan ikke tillate at nok et område i Midtøsten kommer ut av kontroll og at de palestinske statsinstitusjoner kollapser.

Norges langvarige innsats som leder av giverlandsgruppen har særlig vært rettet inn mot å utvikle palestinske statsinstitusjoner og derigjennom danne grunnlaget for en to-statsløsning. Til tross for en fastlåst politisk situasjon, har dette arbeidet gitt betydelige resultater. I 2011 oppnådde palestinske selvstyremyndigheter bred internasjonal anerkjennelse for at statsinstitusjonene var tilstrekkelig utviklet til å kunne bære en stat.

Det foreligger i dag ingen troverdige politiske alternativer til en to-statsløsning.

Norge arbeider derfor langs tre spor: Styrke innsatsen i AHLC for på kort sikt å sikre stabilitet på Vestbredden og i Gaza. På mellomlang sikt må palestinernes institusjoner, styringsstruktur og tjenesteleveranser styrkes ytterligere. Dette kan kun skje med mer aktiv israelsk medvirkning.

Dernest arbeider Norge sammen med partene og sentrale internasjonale aktører for å få i gang reelle forhandlinger om en to-statsløsning. For det tredje arbeider Norge for stabilisering av den interne politiske situasjon på palestinsk side.

Vi har en institusjonalisert ramme for å løse konflikten mellom Israel, palestinerne og de arabiske land. Dette inkluderer også FN-systemet. Ikke noe annet sted i Midtøsten eksisterer det et tilsvarende rammeverk. Det er neppe den internasjonale hjelpen og rammeverket som hindrer at partene kommer til enighet, men snarere manglende politisk evne og vilje. Vårt alternativ til å fortsette å bidra til stabilitet og presse på for en løsning er dessverre meget dystert slik situasjonen er i Midtøsten i dag.