Styrket kamp mot Isil

Denne tirsdagen møtes kjernegruppen i koalisjonen mot Isil (Den islamske staten Irak og Levanten) i Paris. Bakteppet er en dyster utvikling i Syria og Irak hvor Isil fortsetter sine ugjerninger. Kampen mot Isil skal fortsette, både militært og politisk.Vi må støtte Iraks statsminister Haidar al Abadis anstrengelser for en mer inkluderende politikk. Parallelt med den militære innsatsen, må regjeringen i Bagdad og det internasjonale samfunnet bidra til at alle befolkningsgrupper i Irak engasjerer seg i en politisk prosess, i trygghet om at deres grunnleggende interesser ivaretas. Skjer det, vil Isil gradvis miste kraft og fotfeste.

Å bekjempe Isil er en krevende og langsiktig oppgave. Det har vi understreket fra første stund. Det er helt avgjørende at finansieringen til terrororganisasjoner strupes. Fortsatt er det slik at Isil har kontroll over en daglig oljeproduksjon på over 20.000 fat. I tillegg må det gjennomføres nye og mer målrettede tiltak for å stoppe strømmen av fremmedkrigere inn til Syria og Irak. For å nå et slikt mål må det være en mye mer aktiv deling av etterretningsinformasjon om potensielle fremmedkrigere. Det er også avgjørende at Isils propaganda blir møtt offensivt. Organisasjonen sender hver dag ut bortimot 100.000 meldinger gjennom sosiale medier.

Irak og landene i regionen må bære hovedansvaret i bekjempelsen av Isil, men vi må bistå. Iraks tidligere statsminister Maliki ble med rette kritisert for å øke de sekteriske splittelsene. Nåværende statsminister Abadi viser vilje til forsoning på tvers av disse skillelinjene. Det var et viktig premiss for Norge da vi besluttet å bidra i kampen mot Isil. Isil kan ikke bekjempes uten at Bagdad fører en inkluderende politikk. Det må bygges et felles nasjonalt prosjekt som alle Iraks folkegrupper opplever de er en del av.

Utfordringene er mange. Har regjeringen i Bagdad tilstrekkelig legitimitet i de om lag 20 prosent av befolkningen som er sunniarabiske? Vil anti-Isil koalisjonens støtte til Iraks sentralmyndigheter bidra til å øke spenningene mellom folkegruppene? Dette er legitime problemstillinger som vi tar på alvor.

Samtidig må vi huske at koalisjonen mot Isil ble dannet som en reaksjon på terrorgruppens bestialske herjinger. Tusener er drept og hundretusener drevet på flukt av en gruppering som ikke har noen begrensninger i sin voldsbruk. Ikke minst har det gått hardt ut over minoriteter og kvinner. Å stå på sidelinjen uten å gjøre noe var aldri et alternativ. Irak ba om hjelp til å bekjempe Isil. Landene i regionen og det internasjonale samfunn svarte.

Våre militære instruktører er nå på plass i Erbil og Bagdad. De skal trene regulære irakiske styrker, inkludert den irakisk-kurdiske Peshmergaen. De internasjonale styrkene har en stor jobb foran seg. Målet er å øke den irakiske regjeringens evne til å lede kampen mot Isil. Alternativet til det internasjonale engasjementet kunne blitt at irregulære sjia-styrker tok opp kampen mot Isil alene. Dette ville ha gitt ny næring til voldelig sekterisme, økt faren for overgrep, og undergravd mulighetene for forsoning.

Vi må ikke glemme de lidelsene folket i Irak og Syria gjennomlever. I dag lever mange i en prekær humanitær situasjon. 8,2 millioner irakere og 12,2 millioner syrere er avhengig av nødhjelp. Totalt er mer enn ti millioner internt fordrevet på grunn av konflikt i de to landene. Manglende humanitær tilgang for hjelpeorganisasjonene er et stort problem.

På grunn av kamphandlingene og Isils tilstedeværelse i de sunniarabisk områder i Irak er det vanskelig å få inn hjelp. I Syria gjelder det samme i opprørskontrollerte områder generelt og Isil-kontrollerte områder spesielt. Det er avgjørende at humanitær støtte kanaliseres slik at den når frem til flest mulig og at hjelpen fordeles etter humanitære prinsipper. Dette er ikke bare avgjørende for å redde liv, men vil også virke stabiliserende.

Politiske virkemidler er de viktigste, men også de vanskeligste å bruke. Det spente forholdet mellom sjiamajoriteten og sunniminoriteten i Irak styrker Isils evne til å kontrollere byer og territorier. For å lykkes, må irakiske myndigheter ta inn over seg hva Isil springer ut av, og hvor de henter sin styrke. Utover en åpenbar ekstremistisk dagsorden, har Isil vokst frem fra gamle irakiske motsetningsforhold. Elementer med militær bakgrunn fra Saddam Husseins tid har gitt gruppen militær slagkraft.

Fra norsk side har vi en omfattende dialog med sunni-irakiske aktører som ikke sympatiserer med Isil. Det er avgjørende å forstå denne delen av samfunnet bedre, inkludert deres politiske plattform og behov for sikkerhet og humanitær hjelp.

Det er begrenset hva Norge kan gjøre alene, men vi kan bidra med de erfaringer vi har fra andre freds- og forsoningsprosesser. Slik inngår også vårt militære bidrag i en helhetlig innsats, hvor vårt politiske og diplomatisk arbeid for forsoning kan bidra til reelle og lokalt forankrede fredsløsninger. Kampen mot Isil må vinnes på mange plan.