Stø kurs i norsk nedrustningspolitikk

En slik polarisering er i seg selv uheldig for å komme videre på nedrustningsområdet, men å påstå at Norge har endret syn på nedrustning er ikke riktig. Tvert om opplever jeg at det er andre land som har endret sin politikk og nå forsøker å drive gjennom ulike resolusjoner som på direkte og indirekte vis handler om et forbud mot kjernevåpen.

Norsk nedrustnings- og ikke-spredningspolitikk har alltid søkt å finne likevekten mellom visjonen om en verden uten kjernevåpen, et realistisk spor for å nå et slikt mål, og å ivareta våre Nato-forpliktelser. Nato vil ha en verden fri for kjernevåpen, men så lenge slike våpen finnes vil alliansen beholde kapasiteten til kjernefysiske avskrekking. Toppmøtet i Chicago i 2012 slo fast at slike våpen ikke skal brukes mot land som er med i Ikke-spredningsavtalen (NPT), som ikke har kjernevåpen, og som overholder sine forpliktelser. Regjeringen stiller seg fullt ut bak denne politikken som også er forankret i Natos strategiske konsept fra 2010.

Hverken Norge eller andre Nato-land stemte for de kontroversielle resolusjonene i FN. Regjeringen kan ikke stille seg bak resolusjoner som i realiteten underminerer Natos sikkerhetspolitikk. Vi har heller ikke kunnet støtte resolusjoner som tar til orde for å innlede forhandlinger om forbud mot kjernevåpen, uten at landene som besitter slike våpen er med i prosessen. Dette har aldri vært norsk politikk, hverken nå eller under tidligere regjeringer.

I likhet med foregående regjeringer, legger vi stor vekt på NPT som en hjørnestein i det globale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet. Vi er skuffet over at vårens tilsynskonferanse ikke nådde frem til enighet, men avtalens forpliktelser om både ikke-spredning og nedrustning står ved lag. Det er gledelig at den nye avtalen om Irans kjernefysiske aktiviteter har gitt et positivt løft i ikke-spredningsarbeidet. Det er også positivt at kjernevåpenstatene faktisk har halvert sine arsenaler siden 2000. Likevel finnes det fortsatt over 16 000 slike stridshoder i verden.

Det er på høy tid å få til nye og konkrete resultater i arbeidet for å nå målet om en verden uten kjernevåpen. Det er derfor viktig at vi både presser på og engasjerer kjernevåpenstatene til å gjennomføre nye kutt. Det hjelper lite med et forbud uten at disse faktisk ødelegger sin kjernevåpen på en ugjenkallelig måte. Samtidig er det viktig å bygge på den faktabaserte forståelsen om de humanitære virkningene av kjernefysiske detonasjoner. Også her må vi engasjere kjernevåpenmaktene på en konstruktiv måte. Det er nettopp dette årets kontroversielle FN-resolusjoner ikke gjør.

Veien til avskaffelse av kjernevåpen vil ta tid, og vil kreve gjensidige og balanserte reduksjoner. Det finnes ingen snarveier gjennom en forhastet konvensjon eller et forbud. En slik politikk vil kunne undergrave NPT og lede til mer usikkerhet.

Derimot kan alle land bidra til å legge forholdene til rette for nye reduksjoner. For det første må vi alle bidra aktivt i kampen mot spredning og gjøre vårt for at kjernefysisk materiale ikke faller i gale hender. Vi må bidra til gode ordninger som sikrer at kjernefysisk nedrustning fører til at våpen ødelegges på en ugjenkallig måte. Norge ligger i front på slik verifikasjon. Vi må videre slå ring om Prøvestansavtalen. Vi må snarlig få på plass en avtale som forbyr fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål, og få bygget ned eksisterende lagre. Vi må ikke minst løpende minne kjernevåpenstatene om at gjennomføring av NPTs nedrustningsforpliktelser er grunnleggende for avtalens levedyktighet.

Spørsmålet om et rettslig bindende arrangement vil tvinge seg frem etter hvert som vi nærmer oss en verden fri for kjernevåpen. Vårt viktigste bidrag på veien dit er å støtte oppunder tiltak som gir reelle resultater i form av færre kjernevåpen.