Veivalg – norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i en ny tid

70 år med stadig tettere internasjonalt samarbeid har skapt en omfattende vev av institusjoner og avtaler som konstant bygges ut. Selv i kriseåret 2015 ser vi alt fra konkrete politiske fremskritt mellom Cuba og USA, i Colombia og i atomforhandlingene med Iran – til finansiering for utvikling og nye globale bærekraftsmål. Det er også håp om reelle fremskritt under klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Gjennombruddet for TPP-avtalen (Transpacific Partnership Agreement) nylig er en stor seier for president Obama, Stillehavsregionen og den globale økonomien.

Men de siste årene viser at fortsatt fremgang ikke kan tas for gitt. Etter positive utviklingstrekk i flere tiår stiger tallene for drepte i krig og konflikt. I 2014 var tallet over 100.000 drepte, og faren er stor for at tallet fortsetter å stige. En må 25 år tilbake i tid for å finne tilsvarende tall. Tragedien i Syria går fra vondt til verre, og dødstallene fortsetter å strømme inn fra Libya i vest via Sør-Sudan og Jemen til Irak og Afghanistan i øst.

De store migrasjonsstrømmene til og gjennom Europa utfordrer EUs og vår felles yttergrense. Vi står overfor en flyktningestrøm uten sidestykke. Det fordrer samlet og effektiv respons, her hjemme og i flyktningenes nærområder. Europa må stå opp for de verdiene som binder oss sammen, og Norge må ta sin del av ansvaret.

Russlands brudd på folkeretten og destabilisering av Ukraina sprer usikkerhet gjennom hele Europa. Terroren har rammet i hjertet av Europa. Tyrkia ble offer for grusom terror sist helg. ISIL og andre ekstremisters brutalitet sjokkerer. Konflikter i Midtøsten er bakteppe for økt beredskap mot terror her hjemme. Utenrikspolitikk er blitt innenrikspolitikk.

Ansvaret for krisene vi ser i dag ligger først og fremst hos statsledere og andre aktører som setter folkerett, menneskerettigheter og hensynet til folkets beste til side. Samtidig er det dypere strukturelle trekk som fyrer opp under dagens kriser og gjør dem svært vanskelige å løse.

Vi går mot en multipolar verden, en verden uten et klart sentrum. Viktige land markerer avstand til Vesten i spørsmål av stor betydning for stabilitet og menneskerettigheter. Det åpner for stormaktsrivalisering som raskt kan sette multilaterale løsninger under press.

Både feilslåtte intervensjoner og fravær av utenlandsk inngripen oppmuntrer grupper som ISIL til å spre sitt terrorvelde på tvers av landegrenser. Globaliseringen fortsetter å produsere innovasjon, fremskritt og utvikling for milliarder av mennesker. Men den gir også nye redskaper til undertrykkende regimer og terrorgrupper. Globale terrornettverk, cyberangrep, hybrid krigføring, organisert kriminalitet og fremveksten av religiøs ekstremisme trekker alle veksler på teknologi og ressurser som ikke fantes få tiår tilbake.

EU og Natos resolutte reaksjon på Russlands folkerettsbrudd i Ukraina er et av mange uttrykk for at vi står sterkt og samlet med våre allierte. Men utviklingstrekkene vi ser setter også våre egne land og institusjoner under press. Migrasjonskrisen slår inn over et EU som allerede sliter med intern koherens, økonomiske utfordringer og viktige land som seriøst vurderer å bryte ut av unionen. Ukraina-krisen har økt USAs oppmerksomhet mot Europa igjen, men vi ser stadig et mer Asia-vendt USA.

Mye tyder på langvarige negative endringer. Geopolitisk ubalanse og manglende global problemløsning gir økt usikkerhet og uforutsigbarhet og nører opp under destruktive krefters maktutbredelse i Midtøsten og deler av Afrika og Asia. Norsk utenrikspolitikk må i dag forholde seg til et svært sammensatt og krevende trusselbilde.

Dette er bakgrunnen for at jeg nå har satt i gang arbeidet med en ny stortingsmelding om dagens store utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer og hvordan vi best kan møte dem.

Kompleksiteten, usikkerheten og den stadig økende uforutsigbarheten fordrer god analyse, strategisk tenkning og tøffe prioriteringer. Evne til håndtering av det uforutsigbare blir stadig mer sentralt. Det handler om slitestyrke: Å bygge det norske og internasjonale samfunnets fleksibilitet, utholdenhet og motstandskraft i møte med raske endringer.

Å være utenriksminister i Norge i dag handler i realiteten om to ting. På den ene siden løpende håndtering av en krevende internasjonal situasjon, hvor andre aktører – både statlige og ikke-statlige - legger føringer og fordrer rask respons og handling fra norsk hold. Og omfattende investering i våre internasjonale allianser og alliansepartnere. På den andre siden å forankre utenrikspolitikken i felles verdier, utvikle ny politikk i møte med nye utfordringer, og formidle tydelig her hjemme og globalt hva vi står for og hva som er våre viktigste interesser, prioriteringer og verdier.

Det er dette siste den nye stortingsmeldingen vil dreie som om. Foreløpig arbeidstittel er: «Veivalg – utenriks- og sikkerhetspolitikk i en ny tid.» Den skal etter planen legges frem neste høst. Vi ønsker en svært åpen prosess, med seminarer, egen hjemmeside og flere ulike måter å bidra med innspill til regjeringens tenkning om disse svært viktige spørsmålene. Loddet er kastet, la diskusjonen starte.