Innlegg på Civita-møte om utviklingspolitikk

Sjekkes mot fremføring

• Jeg er glad for denne muligheten til å snakke om de lange linjene i utviklingspolitikken.
• Utviklingspolitikk har aldri vært viktigere. Aldri har utenrikspolitikk og utviklingspolitikk hengt tettere sammen enn nå.
• I fjor ble bærekraftsmålene vedtatt og erstattet 1000-årsmålene. Utryddelse av fattigdom er bærekraftsmål nr 1. Det er også hovedmålet for norsk utviklingspolitikk.
• Skal vi lykkes, må vi gjøre noe med årsakene til at én milliard mennesker fortsatt lever under fattigdomsgrensen. Vi trenger fortsatt bistand på høyt nivå – men vi trenger også noe mer.
• La meg starte med noen eksempler på hvordan dette former politikken:
• For det første: Handel for utvikling. Utviklingslandene trenger handel og nye markeder for å kunne vokse seg ut av fattigdommen. Vi skal ikke sende passiv bistand – vi skal levere aktive investeringer. Mens bistand utgjorde over 50 prosent av kapitaltilgangen til utviklingslandene i 1990, er det samme tallet i dag under 20 prosent.
• Vi tar mange grep. Vi arbeider for at internasjonale handelsavtaler skal ta særlig hensyn til de minst utviklede landene (MUL). Vi gir toll og kvotefri adgang til alle varer fra MUL og preferanser til MUL for handel med tjenester.
• For det andre: Fred og forsoning som forutsetning for utvikling. Oslo Forum sist uke var viktig. Sentrale eksperter på fred og forsoning drøftet konkrete erfaringer og løsninger på brennende konfliktspørsmål med betydning for millioner av utsatte menneskers skjebne. Å hindre krig fra å bryte ut er viktig også i et utviklingsperspektiv. For fem år siden var Syria et mellominntektsland, i dag er store byer redusert til grushauger, som det vil ta tiår og milliarder av kroner å bygge opp igjen.
• For det tredje: Migrasjonskrisen skaper bølger i Europa og globalt. Det handler om hvordan Europa håndterer en svært krevende migrasjonsutfordring, men også hvordan vi kan bidra til å stabilisere og skape utvikling i landene migrantene reiser fra. Migrasjon og flyktninger står allerede som et av det 21. århundrets største utfordringer.
• Det leder til det fjerde: Helhetlige bidrag til fred, stabilitet og utvikling i sårbare stater. Forebygging er ikke en opsjon, men en nødvendighet.
• For det femte: Klimatruslene svekker livsgrunnlaget for allerede pressede befolkningsgrupper i fattige land. Paris-avtalen var en suksess, den forplikter også Norge til omstilling. Den binder oss opp i et skjebnefellesskap med utviklingsland i arbeidet for felles løsninger.
• For det sjette: Kampen mot korrupsjon, svart økonomi og internasjonal kriminalitet. Erna Solberg var som eneste nordiske statsminister invitert til Camerons toppmøte mot korrupsjon i mai. Fordi Norge gjør en tydelig og synlig innsats for åpenhet og mot korrupsjon, gjennom alt fra Oljefondets åpenhetslinje via Olje for utvikling og Skatt for utvikling til støtte til en rekke sivil samfunns-organisasjoner som arbeider for å ansvarliggjøre myndigheter overfor egne innbyggere.

***

• Listen kunne vært lengre. Utenrikspolitikk og utviklingspolitikk henger sammen.
• Det er også dette de nye bærekraftsmålene handler om. Å gi en bred realpolitisk ramme rundt kampen mot fattigdom og for en bærekraftig utvikling. Senere i dag lanserer statsministeren, klima- og miljøministeren og jeg Norges rapport til FN om gjennomføring av bærekraftsmålene. Dette er integrert utenriks- og utviklingspolitikk i praksis.

***

• Men vi må evne å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må også kunne drøfte utviklingspolitikken mer spesifikt. Hvordan disponerer vi bistandsbudsjettets 35 milliarder kroner mest mulig effektivt. Dette er hovedtemaet mitt i dag.
• Som allerede nevnt, for første gang i verdenshistorien har vi mulighet til å avskaffe all ekstrem fattigdom. Det er en mulighet som vi må gripe.
• Og la det ikke være noen tvil. Målet med utviklingspolitikken er å bekjempe fattigdom. Det ultimate målet for utviklingspolitikken er å gjøre fattige land uavhengig av bistand.
• Derfor investerer vi i de menneskelige ressursene som skaper fattige lands fremtid – gjennom massive satsinger på utdanning og helse.
• Derfor investerer vi i næringsliv, vekst og nye jobber, og formidler erfaringer om hva som har lagt grunnlaget for god utvikling her hjemme. I forutsigbare og gode rammer for næringslivet og en skattepolitikk som sikrer midler til investeringer i mennesker og infrastruktur.
• Vi står foran store strukturelle utfordringer, ikke minst i Midtøsten og deler av Afrika. Her er befolkningen firedoblet siden 1950.

Utviklingspolitiske satsingsområder: Økonomisk vekst, næringsutvikling, jobbskaping

• La meg nå gå dypere inn i noen av regjeringens sentrale utviklingspolitiske prioriteringer.
• Det bør ikke overraske noen at økonomisk vekst, næringsutvikling og jobbskaping står sentralt. Vi satser på det vi mener er helt sentrale drivere for fortsatt økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.
• I stortingsmeldingen «Sammen om jobben», gjør vi rede for hvordan vi kan bruke ulike virkemidler for å bidra til næringsutvikling og jobbskaping.
• Bistand alene skaper ikke jobb og bærekraftig vekst i land som Kenya, Tanzania, Mosambik og Bangladesh. Her er der også behov for private investeringer. Det er ikke vår oppfinnelse. Det er deres ønske.
• Næringslivet spiller en særlig viktig rolle i fattigdomsbekjempelse. Den viktigste veien ut av fattigdom er å skape jobber. Et velfungerende næringsliv gjør nettopp dette, og reiser kapital til investeringer.
• I Afrika sør for Sahara firedoblet de europeiske utviklingsfondene sine investeringer fra 2005 til 2014. Fondenes investeringer stor betydning spesielt for utvikling og vekst i de fattigste landene.
• Norfund er Norges viktigste virkemiddel rettet mot privat sektor i fattige land.
• Fondets oppgave er å bidra til utvikling gjennom lønnsomme og bærekraftige investeringer. Fondet har investert mer enn 15 milliarder kroner i om lag 700 selskaper i utviklingsland, som sysselsetter 382.000 mennesker.

Rammebetingelser – kapasitetsbygging og kunnskapsoverføring

• Skal næringslivet lykkes, må gode og stabile rammebetingelser komme på plass. Det må være en velfungerende offentlig forvaltning som bidrar til forutsigbarhet, reduserte kostnader og – ikke minst – til mindre korrupsjon.
• Da USAs president Barack Obama talte i Ghanas parlament, fortalte han om sin far som vokste opp som gjeter i en landsby i Kenya. Da Obama ble født, var Kenyas BNI per innbygger større enn Sør-Koreas. I dag er Sør-Koreas BNI per innbygger 27 ganger større enn Kenyas. Dårlig styresett, krig og konflikt og manglende helse- og utdanningstilbud har alt for lenge fått hemme Afrikas utvikling.
• Norge bidrar til å skape bedre rammebetingelser for næringslivet i utviklingsland, både bilateralt og ved å støtte til en rekke multilaterale initiativ. På områder hvor vi har relevant og etterspurt kompetanse. Gjennom programmer som Olje for utvikling, Skatt for utvikling og Fisk for utvikling er vi med på å bygge kapasitet og overføre kunnskap. Vi kobler bistand med privat sektor og norske fagmiljøer. Med full åpenhet og god rolleforståelse i bunn.
• Gode skattesystemer og en god offentlig finansforvaltning er kritisk for nasjonal ressursmobilisering og for å forhindre ulovlig kapitalflukt. Skatt er en viktig del av statsbygging og samfunnskontrakten. Riksrevisjonen og Skattedirektoratet samarbeidet med søsterinstitusjoner i mange land.
• Energitilgang er en grunnleggende forutsetning for næringsutvikling og jobbskaping. Fornybar energi er kritisk i klimasatsingen. Norsk bistand på energisektoren er omfattende i mange land. Norsk næringsliv og reguleringsmyndigheter som Statnett og Oljedirektoratet er sentrale aktører i samarbeidet. I land som Liberia, Myanmar, Nepal, Sør-Sudan og Uganda har Norge gjennom samarbeid med NVE bidratt med sektorreformer og moderne elektrisitetslover. Dette er reformer som åpner opp for at private kan investere i fornybar energi, i Uganda for eksempel har forurensende oljekraftverk blitt erstattet av vannkraftverk bygget av private.
• De multilaterale utviklingsbankene utgjør de viktigste kanalene for norsk bistand for etablering av gode rammevilkår. Utviklingsbankenes har et unikt breddeperspektiv på utvikling og samtidig faglig og finansiell styrke til å gjennomføre programmer for infrastruktur og styrking av sentrale sektorer som finansforvaltning og sosiale tjenester. Et eksempel: Norge støtter Afrikabanken i sitt arbeid med å styrke finansforvaltningen i regionen. Dette har ført til økte skatteinntekter på over 20 prosent i flere land.

Å investere i menneskerettigheter og likestilling skaper inkluderende vekst

• Menneskerettighetene går til kjernen av utviklingspolitikkens formål. Å ha rettigheter er å ha makt. Utviklingspolitikken skal være menneskerettighetsbasert. Dette gir bedre resultater.
• Til tross for økt oppslutning om globale og regionale menneskerettighetskonvensjoner er det store utfordringer i gjennomføringen på landnivå.
• For å sikre like rettigheter for kvinner og menn – er det fortsatt nødvendig å stå på barrikadene. Diskriminering av jenter og kvinner er i ulik grad en del av samfunnsveven i en del land. Vi må støtte opp om de kreftene som tar oppgjør med dette.
• Både menneskerettigheter og likestilling er derfor tverrgående hensyn i bistanden, på samme måte som miljø og anti-korrupsjon – temaer som skal følges opp i enhver sammenheng. Samarbeid med norske og lokale sivil samfunnsorganisasjoner står sentralt her, som på mange andre områder i bistanden.
• I august lanserer UD en ny handlingsplan for kvinners rettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken. Da vil jeg gå mer i dybden på hvordan operasjonaliserer likestilling i utviklingsarbeidet.
• Programmet vi starter opp skal bistå med kapasitetsbygging ved bruk av norske erfaringer. Kvinners økonomiske og politiske deltakelse er ikke bare riktig ut fra et rettferdighetshensyn. Det er en av de mest avgjørende strategiene for å sikre økonomisk utvikling og vekst. Det vet vi fra eget land.

Utdanning

• En befolkning med tilgang til utdanning og helsetjenester av god kvalitet er grunnleggende forutsetninger for sosial og økonomisk utvikling. Derfor har regjeringen gjort utdanning til en av våre hovedprioriteter i utviklingspolitikken, og i tillegg videreført satsing på helse.
• Som Kristin Clemet skrev i Aftenposten for en drøy uke siden: Utdanning er antagelig den aller viktigste årsaken til at Norge regnes blant verdens frieste, likeste og rikeste land. Alt tilsier at utdanning er like viktig for landene som i dag er fattige.
• Norge har tatt et globalt lederskap for å nå bærekraftsmålet om utdanning for alle. Vi prioriterer utdanning for jenter, fordi det er nøkkelen til å utløse jenters og kvinners potensiale for å bidra til utvikling for seg og for samfunnet. Vi vil nå de mest sårbare barna.
• Vi prioriterer også kvalitet og læringsutbytte, yrkesrettet utdanning og utdanning i krise og konfliktsituasjoner.
• Vi er på god vei til å doble bistanden til utdanning. Samtidig er det åpenbart begrenset hva Norge kan og skal finansiere. Desto viktigere er den globale lederrollen. Vi må sikre et internasjonalt løft.
• Nasjonal ressursmobilisering er det viktigste. Så må vi få frem nye partnerskap, innovativ finansiering samt mer og bedre bistand til de fattigste og mest sårbare.
• Statsministeren har derfor initiert en global kommisjon for finansiering av utdanning, som ledes av FNs spesialutsending, Gordon Brown. Kommisjonen skal levere sin rapport til FNs generalsekretær i september. Han har erklært at rapportens anbefalinger vil bli fulgt opp.
• Norge har spilt en aktiv rolle for å få på plass et fond for utdanning i kriser. Fondet ble lansert under det humanitære toppmøtet i Istanbul. Jeg vil selv være engasjert for å sikre at det får bred oppslutning og gir resultater på bakken.
• Mer enn åtte prosent av Norges humanitære bistand går nå til utdanning – Det globale gjennomsnittet er to prosent.
• 37 millioner barn og unge mangler tilgang til utdanning i land som er rammet av krise og konflikt. Dette er helt uakseptabelt.
• Vi prioriterer yrkesutdanning i satsingene våre både på utdanning og næringsutvikling. I mange utviklingsland er det dårlig kvalitet på yrkesopplæringen. Ofte er den også lite tilpasset næringslivets behov.
• Resultatet er mangel på kvalifisert arbeidskraft samtidig som arbeidsledigheten er høy. Dette er alvorlig med tanke på at ungdomskullene øker, ikke minst Afrika sør for Sahara.
• Vi setter nå opp en egen tilskuddsordning for yrkesfaglig opplæring. Det vil igangsettes noen prosjekter i høst og hentes erfaring fra disse. Så kommer hovedutlysningen i 2017.

Helse

• Norge er en betydelig aktør for global helse. Vi har bidratt til nedgangen i barne- og mødre-dødelighet gjennom innovasjon, partnerskap, aktivt pådriverarbeid og katalytisk finansiering.
• Vaksinedekning, bekjempelse av smittsomme sykdommer og tilgang på livreddende medisiner og utstyr til kvinner og barn har spart liv.
• Muligheten for å leve friske liv står sentralt i den nye bærekraftsagendaen. Det krever økt nasjonal ressursmobilisering for å bygge bærekraftige helsesystemer.
• Vaksinasjon gir de best resultater med å forebygge sykdom, å legge grunnlag for at alle kan få gode og produktive liv. Norge har siden opprettelsen av vaksinasjonsalliansen Gavi, vært blant dens sterkeste støttespillere.
• I april undertegnet jeg en avtale om direkte bidrag på 6,25 milliarder kroner over de neste fem år. Det skal bidra til målet om å redde fem til seks millioner menneskeliv.
• En annen viktig partner, Det globale fondet for å bekjempe aids, tuberkulose og malaria, ligger an til å forebygge ti millioner dødsfall i perioden 2014-2016.
• Norge har gått i bresjen for en ny global finansieringsordning for styrking av helsesektoren. Denne skal bidra til bærekraftig finansiering av helsesektoren i utviklingsland med vekt på helsetjenester til kvinner, barn og ungdom. Med økt nasjonal ressursmobilisering og samordning av eksisterende giverdrevne finansierings-strømmer som viktig premiss.
• Ebola var en alvorlig vekker. Epidemier er ikke noe som kan begrenses til et sted langt borte fra oss. Slike utbrudd skjer oftere og oftere utvikler seg til en global trussel som følge av globalisering, økende befolkningstetthet og klimaendringer. Ebola utbruddet viste at det er vesentlige mangler i global beredskap og i kapasiteten til å håndtere kriser.
• De globale helseutfordringene krever styrket internasjonalt samarbeid. I World Economic Forum i Davos i Januar var jeg med på å starte et initiativ for utvikling av vaksiner mot epidemiske og pandemiske utbrudd. Norge skal huse sekretariatet for satsingen. Initiativet vil bli utviklet til et til et partnerskap mellom offentlig og privat sektor og lanseres i Davos neste år.

SRH

• Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse er viktig - både normativt og i utviklingssamarbeidet. Seksuell og reproduktiv helse er en sentral komponent i vår totale helsesatsing. Vi arbeider for at land skal kunne gi innbyggerne bedre tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, inkludert trygge aborttjenester.

Klima, energi og miljø

• Finansiering spiller en helt avgjørende rolle for å få til det grønne skiftet – nasjonalt som globalt. Ikke minst for at utviklingslandene velger en grønnere og mer klimavennlig utvikling. For å få på plass de viktige internasjonale avtalene i 2015 om nye bærekraftsmål og klimaavtalen i Paris, var finansieringsspørsmål helt avgjørende.
• Jeg har allerede nevnt Norfund og andre viktige bilaterale bidrag på dette området.
• Også på klimaområdet får bankene bistandsmidler til yngle, ved at utløser private og offentlige midler i de landene man investerer i. I de mest innovative prosjektene kan en klimadollar fra bankene utløse fem-ti klimarelaterte dollar fra myndigheter og private investorer.I tillegg til den økte klimafinansieringen fra utviklingsbankene, har Norge de siste fem årene stått helt sentralt i arbeidet med å opprette og kapitalisere Det grønne klimafondet.

Utfordringer i sårbare stater

• De omfattende konfliktene og krisene i Europas nærområder har økt regjeringens oppmerksomhet mot det vi omtaler som sårbare stater. I et bredt belte av land fra Mali i vest via Afrikas Horn og Midtøsten til Afghanistan og Pakistan i øst.
• Dette krever handling - modig og nytenkende politisk handling. Det krever at vi ser alle virkemidlene vi har i sammenheng. Diplomati, sikkerhet, militære bidrag, utvikling og jobbskaping, humanitær innsats, fremme av menneskerettigheter og bistand til å bygge velfungerende institusjoner.
• For å nå de mest sårbare landene og søke å unngå at sårbare stater bryter sammen. Ikke på bekostning av de fattigste, men fordi dette er den mest effektive måten å nå de mest sårbare blant de fattige.
• Norge og Europa har en felles interesse med utviklingslandene i å motvirke årsakene til de store migrasjonsbølgene. Og også i å adressere de mer spesifikke drivkreftene bak illegal migrasjon. Her må vi tenke nytt og friskt om målrettet bruk av bistandsmidler.
• Vi må arbeide for at sårbare stater ikke bryter sammen og ender i krig, konflikt og mennesker på flukt.
• Den norsk fred- og forsoningspolitikken er et prioritert politikkområde som med den nye strategien får fornyet aktualitet, - og en enda sterkere begrunnelse.
• Samspillet mellom humanitær og langsiktig bistand må styrkes. Vi trenger utviklingsbankenes økonomiske muskler. FN har en særlig viktig rolle og Norge vil fortsette sin støtte for et styrket FN i sårbare stater. De norske frivillige organisasjonene er også sentrale aktører.
• Arbeid for stabilisering og utvikling i sårbare stater betyr høyere risiko enn det vi opplever i mer stabile utviklingsland.
• Det er større risiko for korrupsjon, for at prosjekter mislykkes, for fortsatte brudd på menneskerettighetene.
• Men det er viktig at vi ikke tyr til svartmaling. Verdensbanken har for eksempel bidratt til å snu en ikke-fungerende telekom-sektor i det krigsherjede Afghanistan. I 2015 hadde 20 millioner mennesker tilgang til telefon, sammenlignet med bare 57000 fungerende telefonlinjer i 2002.
• Til høsten legger vi frem en strategi for helhetlig innsats i sårbare stater og situasjoner. Den omfatter utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske og utviklingspolitiske tiltak – inkludert humanitær innsats.
• Vi vil prioritere tiltak hvor det er mulig å oppnå raske resultater; tiltak med et begrenset nedslagsfelt og som ikke forsøker å løse alt på en gang.
• For å lykkes må tiltakene ha positive ringvirkninger også for vertslandet. Norge har allerede bidratt med midler til et program i regi av blant andre Verdensbanken for jobbskaping i Jordan og Libanon. Da giverland bidro med 200 millioner dollar, la Verdensbanken inn fire ganger så mye, altså 800 millioner dollar. Her får vi svært god valuta for våre «katalytiske» 82 millioner norske bistandskroner.

Bistand må gi resultater og effekt. Behov for realisme: Konsentrasjon, resultater og effektiv bruk av bistand

• Norsk bistand kritiseres for å være spredt for tynt. For at resultatene ikke står i forhold til målene. Dette er noe vertskapet her i dag, Civita, påpeker i sine rapporter.
• Denne regjeringen har fra starten sagt at vi vil ha en resultatorientert bistand som gir varig utviklingseffekt.
• Det betyr konsentrasjon av antall land som mottar bilateral norsk bistand, og fokus på færre tematiske områder. Det betyr også innsats for å forenkle og forbedre forvaltningen av bistanden.
• Effektiviseringen er godt i gang. Vi har redusert antall mottakerland med 16 – fra 113 i 2014 til 97 i fjor. Fra juni i fjor til juni i år har vi redusert antall aktive avtaler med 23 prosent.
• Vi har pekt ut tolv fokusland, hvorav halvparten er sårbare stater. I mange av disse landene er det ikke størrelsen på bistanden som er det viktigste, men hvordan vi fra norsk side bruker de ulike verktøy for å bidra til utvikling og fattigdomsreduksjon.
• Vi vil fortsette å legge konsentrasjonsprinsippet til grunn. Men verdenssituasjonen og forutsetningene er endret siden disse landene ble valgt ut, og vi må fortløpende vurdere hvor vår innsats trengs mest og kan ha størst virkning.

Oppsummering – premisser og prioriteringer

• La meg som en inngang til debatt, presentere ti sentrale premisser for utviklingspolitikken:
• Punkt en. De store fremskrittene i en rekke land siden 1990 skyldes først og fremst økonomisk vekst, god nasjonal politikk, lavt konfliktnivå og internasjonal handel.
• Punkt to. Fortsatt økonomisk vekst er en forutsetning for varig fattigdomsreduksjon. Derfor prioriterer denne regjeringen bistand til drivere av økonomisk vekst – nemlig næringsutvikling, infrastruktur og jobbskaping. Og styrking av WTO og samarbeid om en åpen verdenshandel.
• Punkt tre. Bistand er bare en liten, og stadig mindre, del av samlede kapitalstrømmer til utviklingsland. Bistandsmidler må derfor brukes katalytisk for å mobilisere annen finansiering for utvikling.
• Punkt fire. Men, riktig innrettet og gitt at vi er villige til å lære av erfaringer og analyser: utviklingspolitikk og bistand virker og kan gjøre en forskjell for sårbare grupper og i fattige lands utviklingsprosesser.
• Punkt fem. Kontinuitet og forutsigbarhet på tvers av regjeringer er en viktig kvalitet ved norsk utviklingspolitikk. Samarbeidspartnerne kjenner norske prioriteringer: utdanning, helse, næringsliv og jobbskaping, fred og forsoning, godt styresett, omfattende humanitær bistand.
• Punkt seks. Men bistanden må også ta inn over seg de raske endringene i verden, og ikke minst i hvor vi finner dagens og morgendagens fattigste og mest sårbare mennesker. Det samme gjelder betydningen av å bidra til å løse, og å forebygge konflikt, krig og store migrasjonsbølger, som forutsetning for bærekraftig økonomisk og politisk utvikling.
• Punkt sju. Dette taler for styrket innsats i sårbare stater og regioner, langs hele rekken av utviklingspolitiske virkemidler. Ikke nødvendigvis flytting av de store pengestrømmene her og nå. Det er også viktig å prioritere: hvor kan vi med begrensede midler utgjøre en reell forskjell?
• Punkt åtte. Åpenhet om beslutningsprosesser og inntektsstrømmer bidrar til å forebygge korrupsjon og maktmisbruk. Åpne samfunn styrker også befolkningens mulighet for reell medbestemmelse og ansvarliggjøring av myndighetene. Tilgang til offentlig relevant informasjon, mangfold i meninger og kritisk offentlig debatt er kjennetegn ved levende og dynamiske demokratier.
• Punkt ni. Fokus på læring, resultater, effektivitet, konsentrasjon er viktige føringer i regjeringens utviklingspolitikk. Samtidig må vi ta inn over oss at bistand i mange sammenhenger innebærer risiko. Det er derfor viktig med realisme og langsiktig perspektiv i vurdering av bistandens resultater.
• Og punkt ti. Multilaterale kanaler som FN, Verdensbanken og de internasjonale utviklingsbankene vil ofte gi den mest effektive bruken av bistandsmidler. De har instrumentene på plass for koordinerte internasjonale innsatser, med stordriftsfordeler og langsiktige perspektiv, med utgangspunkt i landenes egne nasjonale utviklingsstrategier.