Europeisk skjebnefellesskap

Denne våren har igjen minnet oss om at utenrikspolitikken kommer stadig nærmere den enkeltes liv og utfordrer vår fremtidstro. Grusomme terrorhandlinger i Belgia, Irak og Pakistan har tatt hundrevis av uskyldige menneskeliv. Legg til et Midtøsten i brann, flyktningkrise, et uforutsigbart Russland og et tilsynelatende handlingssvekket EU. Summen av dette er at vi settes på prøve, kanskje mer enn på flere tiår.

Vi har vært vant til å håndtere kriser før. Også i tiden etter 1990, hvor langsiktig konfrontasjon mellom stormaktene var historie, og hvor flere og flere land utviklet stabile rettsstater og ble integrert i en globalisert verdensøkonomi, fikk vi alvorlige tilbakeslag som krigene på Balkan, folkemord i Rwanda og feilslått intervensjon i Irak. Dette var likevel mer unntak som bekreftet regelen om en grunnleggende positiv utviklingsbane.

Det som kjennetegner dagens situasjon er en dypere uro og uforutsigbarhet. Den kalde krigen ga oss en uforsonlig, men i store trekk forutsigbar konfrontasjon mellom to supermakter. Ingen ønsker seg tilbake til frykten for atomkrig mellom supermaktene. Men mens etterkrigstidens Europa vokste seg stadig sterkere og mer selvsikkert – økonomisk, politisk, demokratisk og menneskerettslig, og var forankret i en sterkt transatlantisk allianse, stilles vi nå overfor en voksende tvil om hvor Europa er på vei.

Mange etterspør i dag en felles visjon for hvordan EU skal utvikles videre. Valgene medlemslandene tar nå, vil prege EUs utvikling i lang tid fremover. Det er et veiskille for Europa når et sentralt medlemslands regjering setter i gang en prosess som kan ende i at man trekker seg fra EU-samarbeidet. Norge er tjent med et sterkt EU med fortsatt britisk medlemskap.

Mot dette utfordrende politiske bakteppet er det viktig å minne oss selv om at Europas utfordringer er Norges utfordringer. Politisk, økonomisk, og på de fleste samfunnsområder - det som skjer i Europa, får direkte konsekvenser for Norge. Et svakt og splittet EU svekker også vår sikkerhet. Det er i vår interesse at EU står mest mulig samlet, og at Europa tar større ansvar for egen sikkerhet.

De europeiske landene har alltid vært Norges nære naboer og viktigste handelspartnere. Foruten USA, er de våre viktigste venner og allierte. Sammen med USA, er de også våre viktigste politiske partnere for å bevare og styrke ikke bare regionale, men også globale verdier og spilleregler.

Norge er en del av det europeiske skjebnefellesskapet. Da ungdom ble angrepet i Paris i fjor høst, i enda et meningsløst terrorangrep på våre felles verdier, ble vi også rammet. Norge står også sammen med Belgia, Frankrike, Tyskland og andre europeiske land i arbeidet for å motvirke terror, finne løsninger på dagens flyktningkrise, og i bidrag til fred og stabilisering i sårbare stater ved Europas grenser i sør.

Nylig besøkte forsvarsministeren og jeg Mali, en av mange skjøre frontstater i skjæringspunktet mellom fredelig utvikling og ekstremisme og kaos. I Mali bidrar vi med økonomisk og militær bistand, i nært samarbeid med ikke minst Frankrike.

Heldigvis har EU tidligere vist seg å komme styrket ut av kriser. Det er avgjørende at EU lykkes også denne gangen. Avtalene i Brussel fra før påske mellom EU-landene og mellom EU og Tyrkia var en viktig start. Men bare en start. Migrasjonskrisen og dens underliggende årsaker vil være med oss i lang tid fremover.

I denne krevende tiden for Europa og våre nærområder er det viktig å fastholde og bygge på det positive vi har oppnådd de siste tiårene. For å forankre troen på at politikk nytter. For å unngå stagnasjon og tilbakegang etter 25 år med oppsiktsvekkende resultater.

Vi må ikke glemme at den globale verdiskapingen er doblet siden 1990. Verdenshandelen har hatt en enda kraftigere vekst. Antallet som lever i ekstrem fattigdom er halvert, samtidig som verdens befolkning har økt med to milliarder mennesker.

Den globale fremgangen speiles også i viktige fremskritt i internasjonalt samarbeid det siste året. 2015 var et godt og viktig år for FN på mange arenaer. Ikke minst kan klimaavtalen fra Paris i desember i fjor innebære et gjennombrudd i den globale innsatsen mot klimaendringene. Nylig kom den gledelige nyheten fra IEA om at klimautslippene nå for alvor begynner å kobles fra den økonomiske veksten.

Dette viser oss at politikk nytter, at samarbeid nytter. Og det er i samarbeidet vi finner håpet for at et Europa i krise omgitt av svært ustabile nærområder skal klare å løse sine problemer, i fellesskap heller enn å mislykkes hver for seg.