Forutsetninger for fred

Forrige uke var en god uke for fred og forsoning. Etter 52 år med konflikt og over fire år med fredsforhandlinger, kom den colombianske regjeringen og Farc frem til en endelig fredsavtale. Avtalen kan sette punktum for en konflikt der over 220.000 mennesker har mistet livet og millioner er drevet på flukt.

Samme uke avsluttet partene i konflikten mellom den filippinske regjeringen og den kommunistiske opprørsbevegelsen NDFP sin første formelle forhandlingsrunde siden 2011, her i Oslo. I sin slutterklæring ble partene for første gang enig om våpenhviler uten tidsbegrensning. Regjeringen åpnet for å løslate personer som er sentrale for opprørsbevegelsen og som nå kan være med å forhandle om en endelig slutt på konflikten.

Dette er viktig, først og fremst for landene det gjelder, men også for naboland og verden for øvrig. Vi står i dag foran et endret konfliktbilde. Konfliktene er blitt flere og mer komplekse. Vi må på nytt vurdere hvilke virkemidler vi har, og hva som er våre komparative fortrinn. Norge er en pådriver for fred og stabilitet internasjonalt. Ikke bare av vår hjertens godhet, men fordi dette er kostnadseffektiv og god utenrikspolitikk. Størsteparten av de humanitære budsjettene går i dag til land i konflikt. Jo tidligere vi går inn, jo større er besparelsene, økonomisk og i form av menneskeliv.

Målsetningen for Norge er at en fredsprosess der vi er involvert skal ha større sjanse for å lykkes og at en fredsavtale vi har bidratt til er bedre og mer bærekraftig. Jeg vil trekke frem fem særtrekk, som bør ligge til grunn for vårt fredsengasjement:

Norge skal være en langsiktig partner

Vi har vært engasjert i Colombia i flere tiår. Når en avtale nå er på plass, har vi signalisert at vi vil bistå også i gjennomføringen. Norge har en tverrpolitisk enighet om vårt fredsengasjement, som gjør at vi kan regnes med, også når det kommer nedturer. 

Vi må være villige til å bruke våre bistandsmuskler, slik at ord følges av handling

Når vi engasjerer oss, må vi også ta ansvar. Vi skal respondere raskt når parter vil komme til forhandlingsbordet. Men vi må også være klare for å følge opp i etterkant, både med egen bistand, og når det gjelder å få andre med oss. I Colombia har vi gjennom minerydding i tidligere krigsutsatte områder, vist gevinsten ved en fredsavtale. Under generalforsamlingen i FN sent i september har USA og Norge invitert til økt global innsats for en minefri verden.

Vi må bygge nettverk

Da jeg samlet våre stasjonssjefer i Oslo forrige uke, understreket jeg viktigheten av kontakter. Norge har omdømme som en «honest broker». Vi står trygt i den vestlige alliansen. Samtidig er vi oftest uten tunge særinteresser. Med utgangspunkt i verdier som likestilling og respekt for menneskerettighetene, bør vi være rede til å snakke med alle som kan påvirkes til å legge ned våpnene og gå inn i en politisk prosess. Samtidig må vi være tydelig på at Norge ikke kan engasjere seg overalt. Vi må satse våre ressurser der vi har best muligheter for å hjelpe.

Vi må jobbe for inkluderende prosesser

Colombia-avtalen er solid fordi den er en avtale for hele folket, ikke bare en handel mellom krigførende parter. Ofrenes rettigheter har stått sentralt gjennom fredsforhandlingene.

Det samme har kvinners deltagelse. På begge områder har Norge jobbet systematisk med å sikre tekst i avtalen, som gjør at partene forplikter seg til å gjennomføre det de er blitt enige om.

Vår innsats skal være etterspørselsdrevet

En fredsavtale krever reell politisk vilje. Norge kan være tilstede og berede grunnen for en prosess, men det er først når partene selv innser at de kan oppnå mer ved forhandlingsbordet enn de kan på slagmarken, at den har sjanse for å lykkes.

For å kunne tilby profesjonell støtte, kreves det at vi har en kontinuerlig vekt på kompetansebygging. Kvinner og menn med erfaring, ekspertise og stå-på-vilje er vår viktigste ressurs i dette arbeidet. Det er de siste årene tatt grep for å samle og styrke norsk kompetanse, både i utenrikstjenesten og i norsk sivilt samfunn.

Fredsprosessene i Colombia og Filippinene har gitt lærdommer, slik vi også har trukket på erfaringer fra Midtøsten, Sri Lanka og Sudan. Disse vil være viktige når vi skal tilpasse fred og forsoningspolitikken til nye konfliktsituasjoner, og gjøre den til et effektivt virkemiddel mot dagens sikkerhetstrusler. Her må vi hele tiden håndtere risiko og foreta avveininger av hvor vi reelt sett kan spille en konstruktiv rolle.

Ikke minst må vi være nøkterne, når vi vurderer om og på hvilken måte vi skal engasjere oss. Vi må være realistiske med hensyn til hvor vi har vår merverdi. Noen ganger er det ved å bringe parter sammen for fortrolige samtaler utenfor medias søkelys, andre ganger er det ved å være en solid støttespiller for FN eller andre aktører. I begge tilfeller skal vi være på tilbudssiden. Det er i Norges interesse.