Avviser ensidig nedrustning i FN
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Utenriksdepartementet
Innlegg i VG, fredag 28. oktober
Tale/innlegg | Dato: 28.10.2016
Nedrustning og ikke-spredning er nøkkelen til å oppnå en verden fri for kjernevåpen. Her trengs det konkrete og troverdige initiativ for å skape fremgang. Det er heller ikke aktuelt for Norge å støtte forslag i FN som svekker Nato som forsvarsallianse. Derfor stemte vi også nei til et forslag om forbud nå som ville være i strid med Natos strategi.
I uken som som er gått har en rekke organisasjoner i Norge fremsatt påstander om at regjeringen ikke følger Stortingets vedtak om at Norge skal være en pådriver i arbeidet mot atomvåpen. Det er feil.
Stortingsvedtaket fra i vår ligger til grunn for regjeringens arbeid med nedrustning og ikke-spredning. Det var enighet om at Norge skulle arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk, på grunnlag av balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen. Målsettingen er en nedrustningsprosess der også kjernevåpenstatene er med.
I resolusjonen som alle Nato-land stemte nei til, med unntak av Nederland som avstod, var imidlertid rekkefølgen omvendt: forbud først, deretter nedrustning. Men om man starter med forbud, får man ikke kjernevåpenstatene med seg. En prosess for å forby kjernevåpen, som ikke støttes av noen av de landene som faktisk har slike våpen, skaper dessverre ikke fremgang. Den fjerner ikke et eneste kjernefysisk stridshode. Det blir ren markeringspolitikk, og bringer oss ikke nærmere en verden uten atomvåpen. Man risikerer også å vanskeliggjøre arbeidet for nedrustning i andre fora. I verste fall bidrar resolusjonen til en vanskeligere og mer polarisert debatt om nedrustning.
Tilhengerne av et forbud trekker nå frem prosessen med miner og klasevåpen. Men disse prosessene kan ikke sammenlignes. Den internasjonale kampen mot miner kan kjempes skritt for skritt fordi vi kan leve med at noen få land sitter igjen med miner samtidig som hele resten av verden blir tryggere. Men med atomvåpen er logikken omvendt. Vi blir ikke nødvendigvis tryggere om kun noen få land har atomvåpen som feks Nord-Korea.
For Norge er det avgjørende å velge en vei i dette spørsmålet som er i tråd med våre Nato-forpliktelser. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har vært tydelig på det som også er nedfelt i alliansens sikkerhetspolitiske grunnlagsdokument: Så lenge land utenfor Nato har atomvåpen, må også Nato ha dem som del av sin avskrekking. Bare slik kan Nato forbli en reell og troverdig forsvarsallianse i en stadig mer krevende verden. Dette er politikk som Norge har vært med på å utforme og som vi mener er viktig for norsk sikkerhet. Det er ikke aktuelt for Nato-land å gå for en ensidig nedrustning på grunnlag av et forbud, mens atommakter som for eksempel Russland og Pakistan beholder sine våpen.
Det er store utfordringer på nedrustningsområdet. Å redusere antallet kjernevåpen og hindre spredning av slike våpen til flere land er de viktigste. Her har Norge aktivt bidratt med en rekke initiativer, blant annet for å gjennomføre atomavtalen med Iran. Norge har også tatt et initiativ for å styrket arbeidet med nedrustning gjennom å legge frem en egen resolusjon i FN. Norge har også støttet andre sentrale resolusjoner for nedrustning og ikke-spredning i FN. Blant annet Japans resolusjon om veikart for avskaffelse av kjernevåpen, Canadas resolusjon om stans av produksjon av fissilt materiale og en resolusjon frontet av Sverige om å senke beredskapsnivået for kjernevåpen.
For at gjensidig nedrustning skal være mulig, må man også ha tillit til at motparten lever opp til sine forpliktelser. Dermed blir kontrollen med at nedrustningen faktisk skjer helt avgjørende for internasjonale nedrustningsavtaler. Det norske initiativet har fått bred støtte fra mange land, også land med kjernevåpen, og denne resolusjonen ble vedtatt med overveldende flertall.
Kjernevåpenstatene gjør ikke nok for å nå målet om en verden uten kjernevåpen og vi må fortsette presset for nye kutt i våpenarsenalene. Det er avgjørende at alle land som har kjernevåpen deltar i et slikt forpliktende samarbeid. Dessverre er det liten interesse for slik nedrustning i dagens internasjonale klima.
Om man starter med forbud, får man ikke kjernevåpenstatene med seg. Da blir det ren markeringspolitikk, og det bringer oss ikke nærmere en verden uten atomvåpen. Man risikerer også å vanskeliggjøre arbeidet for nedrustning og ikke-spredning i andre fora.
Først reell og verifiserbar nedrustning, og så et juridisk rammeverk. Ikke motsatt. Faktorenes orden er ikke likegyldig. Dette, sammen med Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste i Nato, vil være styrende for regjeringens stemmegiving i FN.