Skjebnetid for global handel

Fredag møtes et tyvetall utenriks- og handelsministre fra WTOs medlemsland i Oslo for å «redde» global handel og hindre nye vekstdrepende proteksjonistiske tiltak.

Jeg har tatt initiativ til dette møtet for å kunne sikre fremdrift i handelsforhandlingene og dermed bidra til vekst i internasjonal handel. Det politiske og økonomiske bakteppet gir grunn for stor bekymring. USA sliter med å godkjenne handelsavtalen rundt Stillehavet (TPP). Mange EU-land er skeptiske til avtalen mellom EU og Canada (Ceta). Forhandlingene om TTIP-avtalen mellom EU og USA møter kraftig motstand på begge sider av Atlanteren. Retorikken i presidentvalgkampen i USA preges av antiglobalisering og antihandel, og Storbritannia har besluttet å melde seg ut av EU. Når det samtidig dokumenteres at antall handelshindre i G20-landene øker, er det all grunn til å rope et varsko.

Jeg merket meget tydelig under Verdensbankens årsmøte 7. oktober at det er stigende uro for svak global økonomisk vekst og handelens unormalt lave bidrag til veksten. Det er mange faktorer bak, men økende proteksjonisme og redsel for globalisering er blant årsakene til denne utviklingen. Eller som WTOs generaldirektør Azevedo uttrykte det så treffende: «Proteksjonisme er gal medisin. Det vil ta livet av pasienten».

Norge vil med sin åpne økonomi tape på ytterligere proteksjonistiske tiltak. Alle vil over tid bli tapere fordi det vil svekke vekstkraften i den globale økonomien. Historien har mange eksempler på at nye handelshindringer er en veldig dårlig idé.

Heldigvis viste WTO og det globale handelsregelverket sin berettigelse og styrke sist - etter finanskrisen fra 2008 til 2010 - da verden unngikk å gå i samme felle som på 30-tallet. Da viste WTO seg å være en effektiv garantist mot ny proteksjonisme. Også i dagens situasjon har WTO en viktig funksjon - WTO må levere relevante resultater også for fremtidens økonomi og digitale næringsliv.

WTOs forrige ministermøte i Nairobi i desember 2015 var vellykket. Det ble enighet om å forhandle videre om de såkalte Doha-temaene (blant annet landbruk, industrivarer, tjenester, regelverk, handel og miljø og utviklingsspørsmål) og det er åpnet for å drøfte andre temaer, som e-handel og forenkling av tilværelsen for små- og mellomstore bedrifter. At ministermøtet ble vellykket, skyldes videre at en fattet noen sentrale beslutninger, blant annet å avvikle eksportsubsidiene i landbruket.

Vi må samtidig erkjenne at tiden nok er forbi for altomfattende avtaler som den man forhandlet i den såkalte Uruguay-runden på 1990-tallet. Det uformelle møtet i Oslo er et skritt på veien mot ministermøtet i Buenos Aires i 2017 og andre beslutningsarenaer, ikke et sted for de store avgjørelser. Det store spørsmålet som ligger under, som begrenser fremdrift nå og som har vært underliggende årsak både til manglende fremdrift og til tidligere kriser, nemlig de fremvoksende økonomiers bidrag, er fortsatt uløst. Jeg har likevel tro på at medlemmene finner felles målsetninger vi kan enes om i fortsettelsen.

Økt proteksjonisme og et svekket internasjonalt handelsregime undergraver norsk økonomi, det svekker inntektsgrunnlaget for Statens pensjonsfond utland, det gir dårligere priser og etterspørsel for mye av vår eksport og det gjør omstilling mer krevende. Derfor er WTO så viktig, og derfor arrangerer vi møtet i Oslo.