Tale Oslo militære samfunn

Sjekkes mot framføring 

På vei inn i det siste året av denne stortingsperioden, er det tid for litt refleksjon. Hvor står vi – Norge, Europa og verden – i 2016?

Det er ingen tvil om at vi har opplevd en turbulent internasjonal utvikling siden 2013. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er krevende, uoversiktlig og i rask endring. Og den er delvis forsterket av økonomiske faktorer.

Største fall i oljeprisen på flere tiår. Migrasjonskrise. Økt og vedvarende terrorfare internasjonalt. Og brexit nå i sommer, som betyr endrede rammevilkår for Europa og EU.

Det sikkerhetspolitiske landskapet vi står overfor – og de trusler vi må håndtere – er økt i omfang. me er mer komplekse. Mer sammensatte. Og de kommer samtidig.

Denne situasjonen legger et stort press på alle myndigheter som har ansvar for å ivareta Norges sikkerhet, både innad og utad. Norges evne til å håndtere sikkerhetsutfordringene vil stilles på prøve. Vanskelig valg må tas – og de riktige prioriteringer må foretas. Vi har store – men ikke ubegrensede ressurser. Vi må prioritere tydeligere enn før.

La meg peke på noen de viktigste utfordringene vi ser i det sikkerhetspolitiske bildet.

For det første ser vi at stater på ny utfordrer gjennom maktbruk eller trusler om dette. Vi ser en økt rivalisering mellom stater, ikke minst mellom stormakter. Russlands maktbruk mot Ukraina gjennom anneksjonen av Krim - og den vedvarende destabiliseringen av Øst-Ukraina - er grove folkerettsbrudd som har endret sikkerhetssituasjonen i Europa.

I forlengelsen av dette ser vi for det andre hvordan mer generelt den normbaserte verdensorden er under press. Enkelte stater ønsker å undergrave regler og normer i det internasjonale samkvem, bl.a. på menneskerettsområdet. Dette er en strid ikke bare om interesser, men om grunnleggende verdier. Verdier som har formet verden etter den annen verdenskrig. Denne regelstyrte verdensorden har skapt fremgang og vært en vinn-vinn-løsning. Vi må være på vakt og motarbeide de tendenser vi ser til undergraving av denne orden. Som statsministeren sa under FNs høynivåuke: Vi har en verdensorden å forsvare.

For det tredje ser vi utviklingen av svake og sårbare stater. Borgerkriger - og statsoppløsning i Midtøsten og Nord-Afrika er en sentral del av dette. Resultatet er ustabilitet, ekstremisme og terrorisme – også med klare virkninger for Europa.

Vi blir stadig minnet på trusselen fra internasjonal terrorisme. Trusselen fra Isil synes økende i Europa, selv om kampen mot Isil i regionen går fremover. Innsatsen for å forebygge og forhindre terrorisme og voldelig ekstremisme er derfor viktigere enn noen gang.

For det fjerde utfordres vi av de globale sikkerhetsutfordringene, med en krevende grensegang mellom statlige og ikke-statlige aktører. Organisert kriminalitet, piratvirksomhet og trusler i det digitale rom får konsekvenser for global stabilitet sikkerhet og utvikling. Vi trenger nye virkemidler. Regjeringens melding om globale sikkerhetsutfordringer er det første samlede norske svaret på disse utfordringene. Den fikk bred støtte i Stortinget.

Handlinger langt vekk får umiddelbare konsekvenser for oss og våre nærområder. Og sammenhengen mellom disse utfordringene – og hvordan de forsterker hverandre – krever nå mye oppmerksomhet.

I tillegg til dette, vil også andre betydelige utfordringer kreve mye av oss i tiden fremover. Klimatrusselen, energisikkerhet, kamp om ressurser og migrasjon - og deres virkninger på sikkerhetssituasjonen.

Regjeringen vil til våren fremlegge en stortingsmelding om hvordan Norge skal møte det brede sikkerhetspolitiske utfordringsbildet vi nå ser utvikle seg.

La meg her i kveld likevel vende blikket mot de mer klassiske sikkerhetsutfordringer i Europa.

Dagens sikkerhetspolitiske bilde i Europa preges fortsatt av Russlands brudd på folkeretten. Først gjennom anneksjonen av Krim i 2014 – og deretter den destabiliserende aktiviteten i Øst-Ukraina. Den militære konflikten pågår fortsatt. Slik maktbruk er i strid med grunnleggende folkerett og prinsipper for internasjonalt samkvem. Dette er en alvorlig utfordring mot europeisk sikkerhet. Tillit etablert gjennom dialog og samarbeid gjennom to tiår er brutt.

Å ikke reagere på Russlands opptreden ville sette en uholdbar presedens og skade europeisk sikkerhet. Makt ville gå foran rett, uten kostnader. Et felles europeisk og transatlantisk svar var nødvendig.

Den russiske viljen til maktbruk opplevdes som særlig truende for østlige allierte. Responsen er todelt. Allierte og likesinnede har innført restriktive tiltak. Norge likeså. Nato har styrket sin avskrekkingsevne og gjennomført beroligelsestiltak overfor østlige allierte. Norge bidrar med relevante kapasiteter.

Nato har evnet å håndtere denne krisen i fellesskap. Dette er av meget stor betydning. Norge har bidratt aktivt til samholdet, som Natos troverdighet er så grunnleggende avhengig av. Og Nato og EU har i stor grad klart å samordne seg og har tatt i bruk sine respektive virkemidler. Europeiske land har tatt ansvar. Det har vært viktig, særlig i lys av de spørsmål som ofte stilles – både i Europa og USA – ved europeiske lands evne til å ta ansvar for egen og felles sikkerhet. Vi - den norske regjeringen – var aldri i tvil om at vi også måtte ta vår del av ansvaret. Det bidrar til å styrke vår sikkerhet og de trans-atlantiske båndene, som vi er så grunnleggende avhengige av.

Russland utfordrer den europeiske sikkerhetsarkitekturen på flere vis.

Anneksjonen av Krim er i strid med Budapest-memorandumet fra 1994, hvor Russland forpliktet seg til å respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser - mot at Ukraina ga fra seg de sovjetiske atomvåpnene som var stasjonert på ukrainsk territorium.

Bruddet med Budapestmemorandumet sammenfalt i tid med amerikanske påstander om russiske brudd med INF-avtalen om mellomdistanseraketter.

Russlands suspensjon av avtalen av reduksjon i konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen) i 2007 er en tilsvarende utfordring mot den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Russisk selektiv implementering av Open Skies-avtalen og Wiendokumentet bidrar ytterligere til dette.

I tillegg til økt vilje til bruk av militær makt, har vi også sett utvikling av større militær kapasitet. Det er de siste årene gjort store investeringer i det russiske forsvaret. Dette er kombinert med mer selvhevdende og offensiv opptreden i ulike sammenhenger. Det russiske engasjementet i Syria er det første utenfor det postsovjetiske området siden krigen i Afghanistan på 80-tallet.

Det er derfor en bekymring hos oss og allierte land over utviklingen, og ikke minst blant Natos østlige medlemsland. Det er en bekymring vi deler, og som må tas på alvor. For Nato har det vært viktig å stå samlet i denne situasjonen. Norge har aktivt bidratt til samlende løsninger i alliansen. Toppmøtet i Warszawa viste tydelig alliert enhet. Det har vært avgjørende for oss å få en balanse i budskapet til Russland. Nato stiller opp for medlemsland som føler seg truet, samtidig som vi vender blikket fremover og ser etter muligheter for å bedre dialogen og samarbeidet med Russland.

Vi har sett en endret russisk militær atferd også i nord. Det har sammenheng med områdets store militærstrategiske betydning for Russland. Aktiviteten har økt og er mer kompleks. Nye og avanserte kapasiteter er under innfasing og utprøving. Disse kan nå store deler av Europa og avskjære transatlantiske forbindelseslinjer. Denne utviklingen kombinert med økt militær tilstedeværelse styrker Russland evne til kontroll og nektelse i Norges nærområder.

Omfanget og karakteren av den russiske militære aktiviteten er allikevel annerledes enn i øst. Vi anser ikke Russland for tiden som en militær trussel i nord. Vi har gjennom skiftende utenriks- og sikkerhetspolitiske konjunkturer evnet å opprettholde et avklart forhold til vår nabo. Vi er vant med russisk militær aktivitet. Og Russland er vant med norsk militær aktivitet i området, og konsekvensene av vårt Nato-medlemskap.

Det overordnede bildet er derfor en stabil og kjent situasjon i nord. Det skyldes delvis at Norge og Russland har felles økonomiske interesser, blant annet i forvaltningen av felles fiskeriressurser - og at vi har institusjonalisert samarbeid og dialog på mange områder som ikke har blitt påvirket av den endrede sikkerhetssituasjon i Europa. Men det skyldes også at alle kyststatene i nord har interesse av - og har forpliktet seg til - å følge havretten. Og alle kyststatene har så langt også vist reell vilje til å følge denne. Det skaper stabilitet og forutsigbarhet og gir klare rammer for aktivitet i havområdene i nord.

Men selv om det er ordnede og forutsigbare forhold i nord nå, må vi ta høyde for at dette kan endre seg, for eksempel ved at konflikter andre steder vil kunne ha ringvirkninger i våre områder. I tillegg kan økt militær aktivitet og lav tillitt medvirke til misforståelser og at mindre hendelser kan eskalere. Det er dessuten økt usikkerhet om Russlands intensjoner. Derfor har det vært viktig for regjeringen å øke Forsvarets evne til å sikre norsk suverenitet gjennom tilstedeværelse og evne til troverdig avskrekking i nord.

Skulle uønskede hendelser finne sted har vi gode mekanismer for å håndtere det. Både formelle og uformelle. Avtalen mellom våre to land om forhindring av episoder til sjøs utenfor territorialfarvannet - Incidents at Sea-avtalen (INCSEA) - er et viktig eksempel.

Vi ønsker et godt forhold til Russland. Vi forholder oss til Russland på en forutsigbar, konsistent, klar og fast måte. Det bidrar til å redusere tvil, usikkerhet og misforståelser – og dermed potensialet for konflikt og uønsket atferd. Vi viderefører det bilaterale og regionale samarbeidet med Russland på alle områder som ikke er omfattet av de restriktive tiltak. Dessuten er militært samarbeid suspendert, med unntak av visse områder som kystvaktsamarbeidet, grensevakt og nevnte Incidents at Sea- avtale.

Vår klassiske sikkerhetspolitikk har helt siden 1949 vært preget av begrepsparet avskrekking og beroligelse.

Den dobbelte tilnærmingen har vært effektiv. Avskrekkingen har vært basert på et sterkt nasjonalt forsvar med tilstrekkelig kampkraft og utholdenhet, alliansetilhørigheten og den kollektive forsvarsforpliktelsen i Atlanterhavspaktens artikkel 5 og nære relasjoner med viktige allierte.

Gjennom forslaget til ny langtidsplan for Forsvaret ønsker regjeringen å styrke forsvaret av Norge og Natos kollektive forsvar.

Vi verken er – eller blir - sterke nok til å forsvare oss alene. Det nasjonale forsvaret har derfor vært kombinert med alliansepolitikken. Sammen bidrar dette til forsvarsevne og avskrekking. Støtten fra Nato er nødvendig og må være troverdig. Vi prioriterer derfor å styrke Natos evne til å ivareta kollektivt forsvar i hele alliansens område. Her er viktig arbeid utført, men mye gjenstår.

Og alliansen i alliansen – den amerikanske sikkerhetsgarantien – har vært særlig sentral. Nettopp av den grunn har jeg i min tid som utenriksminister lagt særlig vekt på å opprettholde og forsterke samarbeidet med USA. En forutsetning for en slik tett og fortrolig relasjon er at vi fremstår som en relevant partner for USA. Det viser vi at vi er, på ny og på ny. Deltakelse i internasjonale operasjoner er her sentralt. Kampen mot ISIL står som den seneste bekreftelsen på vår vilje og evne til å ta ansvar. Jeg har også lagt vekt på å bidra i arbeid knyttet til nedrustning og ikke-spredning, som også er viktig for USA. Uttransporteringen av kjemiske våpen fra Syria i 2013-2014 og bidraget til gjennomføringen av Iran-avtalen sist vinter er viktige eksempler.

En viktig del av beroligelsespolitikken har hele tiden vært å vise at vi forstår og anerkjenner at Russland har legitime sikkerhetsinteresser i Arktis - og at vi derfor har tatt hensyn til disse i vår politikk. Dette har vært verdsatt på russisk side, og tjent både norske og allierte interesser i nord. Beroligelsespolitikken, etablert under den kalde krigen, representerer en konsensus og viktig ramme for norsk sikkerhetspolitikk.

Basepolitikken er kjernen i beroligelsespolitikken. Regjeringen slår i langtidsplanen fast at alliert tilstedeværelse i norske ansvarsområder forvaltes i henhold til norsk basepolitikk.

Atompolitikken – at vi ikke skal ha atomvåpen stasjonert på norsk jord i fredstid – ligger også fast. Det er unison enighet om denne politikken. Gjennom anløpspolitikken har norske regjeringer siden 70-tallet lagt til grunn at fremmede krigsskip som legger til havn i Norge ikke har atomvåpen om bord. Jeg bekreftet overfor Stortinget i våres at denne begrensningen ligger fast, selv om problemstillingen er lite aktuell i dag.

Norge er Natos øyne og ører i nord. Det har også en beroligende effekt, og bidrar til å holde spenningsnivået nede. Russland er vant med vår virksomhet.

Regjeringen legger vekt på åpenhet omkring øving og trening på norsk territorium. Norge har forpliktet seg til en viss grad av åpenhet om øvings- og treningsaktivitet gjennom Wien-dokumentet i Organisasjon for Sikkerhet og Samarbeid i Europa/OSSE. Regjeringen har imidlertid bidratt til åpenhet utover våre internasjonale forpliktelser, slik vi viste gjennom vinterøvelsen Cold Response sist vinter. Vi inviterte andre land – også Russland – til å inspisere øvelsen selv om vi ikke var forpliktet til det. Det mener vi er klok politikk. Åpenhet vil også være sentralt i forbindelse med den store Nato-øvelsen som vil finne sted i Norge i 2018.

Den norske beroligelsespolitikken overfor Russland har vært unilateral. Politikken har vært vellykket. Den har bidratt til lavspenning, stabilitet og forutsigbarhet. Samtidig har det hele veien vært klart at disse retningslinjene kun gjelder i fredstid. Og de legger ikke begrensinger på norske allianseforpliktelser.

Det er helt sentralt for Norge å ha velfungerende samarbeid med Russland. Helt siden Sovjetunionens oppløsning har norske myndigheter målrettet arbeidet for å bygge ut samarbeid og kontakt – og derigjennom øke tilliten. Og det er blitt befestet gjennom kommisjoner, institusjoner og avtaleverk. Det gjør forholdet mer slitesterkt for vanskeligere tider. Vi høster gevinsten av det nå. Arbeidet i ulike bilaterale kommisjoner, i Arktisk råd og Barents-rådet fortsetter – til tross for den nye sikkerhetspolitiske situasjon. Rommet for nye initiativer med Russland i nord er mer begrenset enn tidligere, men Regjeringen vil utnytte fremtidige muligheter til samarbeid i nord.

Dette handler også om sikkerhet. Samarbeidet i nord med Russland må ses på som en del av norsk sikkerhetspolitikk som virker i samme retning som beroligelsespolitikken.
Avskrekking og beroligelse hører sammen og forsterker hverandre. Hver for seg kan de være farlige og virke destabiliserende.

Avskrekking uten beroligelse kan fremstå aggressivt. Beroligelse uten tilstrekkelig avskrekking kan derimot fremstå som ettergivende. Det vil svekke vår evne til å hindre krise og krig. Vi må ikke av hjemlige politiske bekvemmelighetshensyn avvike fra den balansen som norsk sikkerhetspolitikk har bygget på siden vi trådte inn i Nato.

Natos tilnærming har bygget på det samme grunnleggende premisset. Avskrekking må kombineres med vilje til avspenning.

Begrepsbruken har vært annerledes. Beroligelse i Nato-sammenheng handler i dag om å forsikre østlige allierte om at de kan stole på alliansens sikkerhetsgaranti. Med avspenning tenker man i Nato på konkrete og forpliktende avtaler for å redusere spenningsnivået.

Avspenningstankegangen har sine røtter under den kalde krigen. Rapporten fra de tre vise menn i 1956 – daværende utenriksminister Hallvard Lange var en av dem - og Harmel-rapporten fra 1968, bygget begge på premisset om sikkerhet gjennom samarbeid.

Nato har den samme tilnærmingen til Russland i dag – senest tydeliggjort i kommunikeet fra toppmøtet i Warszawa. Avskrekkingsspråket er noe tydeligere enn i tidligere kommunikeer. Nato har igjen satt kollektivt forsvar på dagsorden.

Viljen til avspenning og nedrustning var imidlertid avgjørende for å sikre en god balanse. Jeg er derfor meget fornøyd med at også denne delen ble styrket i kommunikeet. Natos vilje til nedrustning og rustningskontroll er reell. Det gjelder både kjernefysisk og konvensjonell nedrustning. Vi erkjenner imidlertid at grunnlaget for store fremskritt ikke er tilstede nå. Det skyldes ikke minst manglende russisk vilje. For Natos grunnleggende tilnærming vil ligge fast: Nedrustningen må være balansert. Gjensidig.

Den europeiske sikkerhetsarkitekturen må opprettholdes. OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) er en nøkkelorganisasjon. OSSEs førstedimensjon – det sikkerhetspolitiske samarbeidet – trenger en revitalisering. Arven fra Helsingforserklæringen ligger fast. Respekt for grunnprinsippene i Helsingforserklæringen er avgjørende. Det handler om staters suverenitet og territorielle integritet. Grensers ukrenkelighet. Avståelse fra maktbruk og trusler om maktbruk. Fredelig løsning av konflikter.

Det kommer med ujevne mellomrom initiativer som utfordrer OSSEs posisjon. Fra norsk side er vi tilbakeholdne overfor initiativer som går på å etablere samarbeid utenfor eksisterende institusjoner. Det vil ofte kunne være i strid med våre interesser.

Det eksisterende nettet av nedrustnings- og rustningskontrollavtaler er også et viktig ledd i den europeiske sikkerhetsarkitekturen. På konvensjonell side ser vi at avtalen om reduksjon av konvensjonelle styrker/CFE-avtalen er under betydelig press, og fremstår som mindre relevant enn den burde være. Norge ledet tilsynskonferansen for avtalen forrige uke. Vi må dessverre erkjenne at avtalen – uten russisk deltakelse – ikke lenger fyller den rollen den var tiltenkt.

Wien-dokumentet fyller bare deler av tomrommet etter avtalen om reduksjon av konvensjonelle styrker/ CFE- avtalen. Det er ingen rustningskontrollavtale, men bidrar til ønskelig åpenhet rundt militær kapasitet og aktivitet. Avtalen er imidlertid langt mer begrenset. Selektiv implementering er dessuten et problem. Fra norsk side ser vi behovet for oppdatering av avtalen, og det pågår forhandlinger om dette i Wien. Russland har så langt dessverre ikke vist vilje til å delta i reelle forhandlinger.

Open Skies – avtalen om det åpne luftrom – bidrar også til åpenhet. Den gir oss anledning til å fly over andre traktatparters territorium og ta bilder, og åpner for andre land til å gjøre det samme overfor oss. Det er en form for traktatfestet rett til spionasje – til å skaffe informasjon. Det bidrar til trygghet og gode beslutningsgrunnlag. Det bidrar også til reduserte spenninger. Problemet med denne avtalen er imidlertid også selektiv implementering.

Det kommer også fra tid til annen nye initiativer. Noen av dem er all-europeiske, andre har mer regionale siktemål. Noen søker å finne sin plass innenfor etablerte samarbeidsstrukturer. Andre utfordrer de samme strukturene. Noen forslag er genuine ønsker om avspenning, andre er kanskje forsøk på avsporing fra viktigere tiltak.

Jeg ønsker imidlertid diskusjonene velkommen. Det er på tide med ny dynamikk i den sikkerhetspolitiske diskusjonen i Europa. Vi skal imidlertid tenke oss nøye om før vi kaster oss på alle nye ideer. Overholdelse av allerede eksisterende regler er viktigere enn nye initiativer.

Utgangspunktet må være vilje til å løse reelle problemer.

Norsk sikkerhetspolitikk bygger på en sterk forankring i Nato. Vi trenger et sterkt transatlantisk samarbeid. Det er gjennom Nato vi kan sikre nødvendig avskrekking i møte med potensielle trusler.

Vi vil videreføre de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. En politikk som har tjent oss godt. Å være forutsigbar, fast og tydelig på dette området er enda viktigere i en tid med sikkerhetspolitisk uro. Vi vil fortsatt søke sikkerhet gjennom Nato, bilaterale arrangementer og styrking av egen forsvarsevne. Og samtidig gjennom beroligelsespolitikk og bredt all-europeisk samarbeid bidra til lavest mulig spenningsnivå og økt tillit.