Feil om norsk kjernevåpenpolitikk

Emil André Erstad i Agenda gjør i et innlegg i VG i går flere feilslutninger i sin gjennomgang av norsk kjernevåpenpolitikk. Den største feilen er påstanden om et angivelig linjeskifte i norsk Nato-politikk. Norge har aldri distansert seg fra Natos overordnete kjernefysiske avskrekkingspolitikk. Det at Norge ikke har tillatt utplassering av kjernevåpen på eget territorium i fredstid, er ikke unikt i Nato. Det har heller ingenting med forbudsspørsmålet å gjøre.

Derimot ville norsk støtte til et kjernevåpenforbud innebære en endring i vår Nato-politikk. Kjernevåpen er en del av Natos avskrekkingspolitikk. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har understreket at så lenge kjernevåpen eksisterer vil Nato også ha disse våpnene. Dette er også nedfelt i Natos strategiske konsept, som er vedtatt av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer.

Påstanden om at regjeringen er på kollisjonskurs med Stortinget i spørsmålet om norsk deltakelse i forhandlinger om forbud er også uriktig. Venstre og SV fremmet like før jul et forslag om at Norge skal delta i disse forhandlingene, men fikk ikke flertall.

Norge har i alle år støttet kjernefysisk nedrustning, og regjeringen følger aktivt opp denne politikken. En verden uten kjernevåpen kan kun oppnås dersom man engasjerer landene som har disse våpnene. Å forhandle frem et forbud uten deres deltakelse gir ikke tilleggsverdi. I forhandlingene av konvensjonene mot kjemiske og biologiske våpen var det landene som hadde disse som selv ledet an.

Det vært store reduksjoner i kjernevåpenarsenalene siden midten av 80-tallet. De siste årene har imidlertid reduksjonen stoppet opp. USA har foreslått ytterligere reduksjoner, men Russland har ikke vært villig til dette. Vi befinner oss i en sikkerhetspolitisk krevende situasjon. Likevel, vi må arbeide for nedrustning.

Norge fremmet derfor i høst en resolusjon om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning i FNs generalforsamling. Dette er helt avgjørende for å skape nødvendig tillit til fremtidige reduksjoner. Det var svært oppløftende at resolusjonen fikk overveldende støtte. 175 land stemte for og ingen mot, og vi opplever nå pågang fra en rekke land som ønsker å koble seg aktivt på initiativet.

Regjeringen er dypt bekymret over de humanitære konsekvensene av kjernefysiske detonasjoner, uansett årsak. Vi støtter derfor FNs nedrustningsinstitutt for å ytterligere kartlegge risikofaktorer. Her bygger vi videre på den faktabaserte humanitære tilnærmingen.

Regjeringen arbeider systematisk for en verden uten kjernevåpen. Først da er vi sikret mot bruk. Veien dit er dessverre fortsatt lang, og det finnes ingen enkle grep. Erkjennelsen av dette var styrende for det enstemmige stortingsvedtaket av 26. april fjor, der Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for kjernevåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.

Erstad skriver at det er «nesten likegyldig om det er 200.000, 20.000 eller 2000 atomvåpen i verda». Det er jeg uenig i. En gradvis reduksjon – balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar, slik Stortinget har lagt opp til – er den eneste realistiske prosessen frem mot målet om en verden uten kjernevåpen.

NPT har gitt verden økt sikkerhet i snart 50 år. Det er avgjørende at denne avtalen ikke svekkes. Vi frykter at forhandlinger om et forbud utenfor rammen av NPT kan bidra til en slik svekkelse. Det har vi ikke råd til gitt dagens utfordringer slik Nord-Korea er et eksempel på.

Regjeringen har styrket innsatsen for å nå målet om en verden fri for kjernevåpen. Vi vil fortsette å engasjere kjernevåpenstatene og bidra til å få lagt forholdene til rette for avskaffelse. På dette grunnlaget vil vi arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk.