En forutsigbar utenriks- og sikkerhetspolitikk

Audun Lysbakken angriper regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk i en kronikk i VG 5. juli. Han har rett i én ting: Verden er i rask endring. Spørsmålet er hvordan Norge skal møte disse endringene. Regjeringen ønsker langsiktighet og forutsigbarhet, mens Lysbakken ønsker å bryte med de lange linjer i norsk utenrikspolitikk. Dette er ikke tiden for radikale brudd med etablert politikk. Norge trenger en forutsigbar og stabil sikkerhets- og forsvarspolitikk som virker avskrekkende på potensielle motstandere og som viser at vi er en pålitelig alliert.

Lysbakkens påstand om at regjeringen nekter å diskutere utenrikspolitikk faller på sin egen urimelighet. Regjeringen har tvert imot bidratt til brede og gode debatter. Veivalgsmeldingen var i seg selv en bred invitasjon til debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Langtidsplanen var åpen om sikkerhetspolitiske utfordringer og svakheter i Forsvaret. Den bidro til en bred forsvarspolitisk debatt.

Regjeringen har vært tydelig i vår beskrivelse av den økte uforutsigbarheten og negative utviklingen i vår region. Veivalgsmeldingen viser til hvordan Russlands anneksjon av Krim våren 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina endret det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. I sør har et langstrakt belte av ustabilitet utviklet seg nær Europas yttergrense.

Gjennom langtidsplanen for forsvarsektoren har regjeringen og Stortinget besluttet å styrke vår nasjonale forsvarsevne, som Lysbakken etterlyser. Større deler av Forsvaret skal være tilgjengelig på kortere varsel enn tidligere, og med bedre utholdenhet. Vi øker vår tilstedeværelse og situasjonsforståelse i våre nærområder. Vi sørger for å ivareta våre forpliktelser knyttet til overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Og ikke minst investerer vi i viktige, strategiske kapasiteter.

I tillegg videreutvikler vi vår evne til å motta og tilrettelegge for allierte forsterkninger. Norge alene vil ikke kunne stå imot en potensiell militær motstander. Denne erkjennelsen har ligget til grunn for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk siden vi ble Nato-medlemmer i 1949. Vi legger derfor i fredstid forholdene til rette for at alliert støtte kan komme raskt på plass før utbrudd av en eventuell konflikt eller krig. Alliert trening og øving i våre områder er viktig. Nettopp derfor er det i norsk interesse med den amerikanske rotasjonsbaserte øvingen og treningen på Værnes, som er i tråd med norsk basepolitikk.

Lysbakken beskylder regjeringen for ikke å tenke nytt. Hans såkalte nytenkning består imidlertid i å satse på Norden som et alternativ til Nato og den amerikanske sikkerhetsgarantien. De tankene er tenkt før, og ble avvist av et bredt flertall før Norge gikk med i Nato i 1949. Regjeringen ser stort potensiale i nordisk samarbeid, men det er ikke noe alternativ til Nato. Våre nordiske venner kan ikke alene gi oss den sikkerhetsgarantien vi trenger.

Lysbakkens nytenkning består også i at Norge skal ta mindre ansvar i den internasjonale kampen mot terrorisme. Han reflekterer imidlertid ikke over konsekvensene av å stoppe den militære innsatsen mot Isil. Terrororganisasjonen drives nå på retur. Den mister kontrollen over store landområder i Irak og Syria, og er på defensiven både i Mosul og Raqqa. Det er viktig, ikke bare for befolkningen i Irak og Syria, men også for norsk og europeisk sikkerhet.

Lysbakken ønsker en utenrikspolitikk hvor fred og avspenning er målet. Det er vi enige om. Spørsmålet er hvordan man når det målet. For regjeringen er det viktig å bidra til en forutsigbar politikk, slik at ingen potensiell motstander misforstår våre handlinger eller intensjoner. Samtidig må vi ha tilstrekkelig evne til å forsvare oss – alene og sammen med andre. Bare slik kan vi sikre fortsatt fred og bidra langsiktig til avspenning.