Sør-Sudans regjering må ta ansvar

Knappe seks år etter uavhengigheten og etter over tre år med borgerkrig, er Sør-Sudan i dyp krise. Landet er nå en av verdens største humanitære katastrofer med nærmere seks millioner mennesker i nød. FN har nylig erklært hungersnød i deler av landet og over 100.000 mennesker risikerer å sulte i hjel. På tross av fredsavtalen fra 2015 fortsetter volden og kampene. Det rapporteres om svært grove overgrep i stort omfang og jeg er spesielt bekymret for økende mobilisering langs etniske skillelinjer.

Sanksjoner

Hva kan gjøres for å snu denne katastrofale situasjonen? Krisen i Sør-Sudan er i all hovedsak menneskeskapt og konfliktene kan løses politisk. Ansvaret ligger hos partene i konflikten. Regjeringen og opposisjonsgruppene må stå til ansvar for at de fremdeles velger krig fremfor fred.

Norge har lenge ment at FNs sikkerhetsråd må innføre målrettede økonomiske sanksjoner mot dem som hindrer fredsprosessen. Innføring av et våpenembargo er også langt på overtid. Norge er allerede tilsluttet EUs embargo mot Sør-Sudan, men vi trenger et verdensomspennende forbud for å stanse våpenstrømmen. Lederne i Sør-Sudan har hatt lang tid på seg til å vise at de ønsker fred, nå må vi bruke press. Det haster å få stanset kamphandlingene.

Fredsavtalen fortsatt viktig

Norsk engasjement i Sør-Sudan har røtter helt tilbake til 1970-tallet. Norge er i dag en av de største humanitære giverne til landet. Sammen med USA og Storbritannia i den såkalte Troikaen var Norge en sentral støttespiller i forhandlingene frem mot uavhengigheten i 2011 og for fredsavtalen i 2015. Mye har gått galt etter dette. Vi må være innstilt på at det å skape fred, forsoning og utvikling i Sør-Sudan vil ta lang tid.

Fredsavtalen fra august 2015 mellom opposisjonen og regjeringen i Sør-Sudan er fremdeles bindende. Nabolandene, Den afrikanske union (AU) og den regionale samarbeidsorganisasjonen Igad står som garantister. Norge, USA, Storbritannia, EU og Kina signerte alle avtalen som vitner. Fredsavtalen har sterke støttespillere som stiller seg bak de mange og nødvendige reformene innen sikkerhet, økonomi og styresett som avtalen inneholder. Vi mener gjennomføring av disse reformene er den eneste veien til en bedre fremtid i Sør-Sudan.

Norge bistår sivilbefolkningen

Norge vil fortsette å jobbe for fred og stabilitet sammen med våre partnere i Troikaen, FN og landene i regionen. Krisen innebærer at det må jobbes parallelt langs tre hovedspor.

Først og fremst må vi bidra til å minske lidelsene for det sørsudanske folket. Norge har allerede besluttet å gi 135 millioner kroner til akutte humanitære behov i 2017. Midlene kanaliseres gjennom de norske organisasjonene som jobber i Sør-Sudan, FN og andre internasjonale organisasjoner.

Parallelt med nødhjelpsinnsatsen må vi også tenke fremover. Nesten 1,2 millioner barn har ikke lenger adgang til utdanning. Norge støtter derfor en rekke utdanningstiltak i Sør-Sudan. For å bedre tilgangen til mat jobber vi med partnere for å sikre neste års avlinger. På sikt ønsker Norge å støtte flere langsiktige tiltak i Sør-Sudan, slik vi har gjort tidligere, men dessverre er ikke det mulig før vi ser en klar forbedring av forholdene.

Forbrytelser må straffes

Det andre sporet er politisk engasjement for å oppnå våpenhvile og implementering av fredsavtalen. Siden kampene brøt ut i 2013 har Norges klare budskap til partene vært at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten. De som velger dette sporet og de som står bak overgrep og drap på sivile, skal holdes ansvarlig. Norge vil fortsette å være en pådriver for at Sikkerhetsrådet beslutter målrettede sanksjoner og en våpenembargo. Vi har gitt klar støtte til AUs arbeid med å opprette en domstol for å straffeforfølge overgrep. Straffrihet, immunitet eller amnesti er uakseptabelt.

Dialog

Samtidig må partene gis et alternativ til væpnet kamp. Dette alternativet er en bred og inkluderende politisk prosess bygget på fredsavtalen fra 2015. Det må skapes eierskap til freden både «ovenfra og ned», og «nedenfra og opp». Akkurat nå betyr det å engasjere regjeringen og opposisjonsgruppene og å jobbe for en umiddelbar stans i kamphandlingene. Sammen med FN har Norge og Troikaen drevet et intenst skytteldiplomati for å bidra til dette. På lengre sikt betyr det å legge til rette for at alle viktige interessegrupper involveres, fra politiske partier, sivilt samfunn, kvinnegrupper og kirkesamfunn. Det blir ingen stabilitet av å utelukke viktige samfunnsaktører.

Dialog løser ikke alle Sør-Sudans problemer, men det er et alternativt spor for dem som føler seg ekskludert. President Kiirs dialog-initiativ kan være et positivt bidrag dersom det blir reelt inkluderende. Samtidig har vi fra norsk side gjort det klart at støtte til prosessen avhenger av at regjeringen i Juba omsetter løfter til handling. Dette krever at befolkningen får tilgang til nødhjelp og trygge arbeidsforhold for humanitære aktører. Og deretter fullt samarbeid om den sterkt forsinkede utplasseringen av en regional beskyttelsesstyrke i Juba.

Nabolandene viktige

For det tredje vil ikke fred i Sør-Sudan være mulig uten konstruktivt engasjement og støtte fra landene i regionen. Nabolandene som nå mottar hundretusener av flyktninger, har en viktig rolle å spille. Det samme har det internasjonale samfunnet, FN og AU. Det er svært positivt at FNs nye generalsekretær Antonio Guterres har Sør-Sudan høyt oppe på dagsordenen. Som medlem av Troikaen er det norske engasjementet sterkt og aktivt. Det er viktig at det internasjonale samfunn står samlet. Norge vil fortsette å jobbe for tett samarbeid mellom Troikaen, Igad, AU og FN.

Da jeg besøkte en leir for folk på flukt i Juba i oktober, fikk jeg delta i en mattetime med noen av barna som bor der. Det er fullstendig uakseptabelt – og hjerteskjærende - at enda en generasjon sørsudanere nå lider under borgerkrig, slik deres foreldre og besteforeldre gjorde. Samtidig er det på grunn av disse barna at vi vil fortsette det norske engasjementet. Men først og fremst må regjeringen i Sør-Sudan selv ta ansvar for å løse krisen.