Styrker europeisk samarbeid

Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er i endring. Verden er blitt mer uforutsigbar. Det er viktigere enn noen gang å forsvare våre liberale verdier.

Regjeringen vil styrke europeisk samarbeid, øke innsatsen i ustabile områder sør og øst for Europa og samtidig bevare og videreutvikle det transatlantiske forholdet. Det er blant konklusjonene i regjeringens nye melding til Stortinget om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk som legges frem fredag.

Vi har de siste årene vært vitne til gjentatte terroraksjoner i hjertet av Europa. Nå sist ved inngangen til påsken i Stockholm. Det minner oss om at åpne liberale demokratier er sårbare og at de må forsvares. Angrepene har vært mange. Det vi derimot hører mindre om er alle de angrepene som avverges takket være godt europeisk samarbeid. Norge arbeider svært tett med EU og EUs medlemsland i sikkerhetsspørsmål. Men utfordringene vi står overfor viser at vi må samarbeide enda bedre om grensekontroll, politi og etterretning, antiradikalisering og integrering. Utfordringene er felles. Løsningene finner vi også best i fellesskap.

Regjeringen er opptatt av å styrke Norges sikkerhetspolitiske samvirke med likesinnede europeiske land. De som står oss nærmest i sikkerhets- og forsvarspolitikken er Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland. Vi må utdype samarbeidet med disse. Det styrker våre felles forsvar og samtidig gagner det Nato.

Krigen i Syria er inne i sitt syvende år. Brutaliteten tiltar. Lidelsene er enorme. Igjen er kjemiske våpen blitt brukt. Bildene av barn som er gasset i hjel er utålelige. Sikkerhetsrådet er handlingslammet. Situasjonen er desperat og fastlåst, men vi må ikke gi opp. Vi kan bidra. Vi må bidra. Og det gjør Norge. Vi har aldri gitt mer til en humanitær katastrofe enn den som nå utspiller seg i Syria. På Syria-konferansen, som Norge var med og ledet før påske, deltok over 70 land og organisasjoner og det ble gitt løfter om over 50 milliarder kroner i hjelp til det krigsherjede landet i inneværende år. Det er en god start, men langt fra nok.

Fra norsk side bidrar vi også militært til bekjempelsen av terrorgruppen Isil. Militær og sivil innsats må til i ekstreme situasjoner som den i Syria. Også andre steder må vi kombinere bistand, næringsutvikling, kapasitetsbygging, fred- og forsoningsdiplomati og i ytterste konsekvens bruk av militærmakt for å søke å hjelpe sårbare stater på rett kjøl.

Utfordringen med voldelige ekstremister er ikke isolert til Syria. I sårbare stater i Nord-Afrika, Sahel, Midtøsten og Sør-Asia har voldelige grupperinger flere steder tilhold. I samme områder finner vi mange av verdens fattigste land. Skal vi nå FNs bærekraftsmål om å utrydde fattigdom, må vi øke innsatsen i disse landene. Det er riktig å hjelpe. Det er også i vår interesse å søke å stabilisere de mest utsatte områdene. Vi må bidra til å dempe konflikter og hindre spredning. Dette er bakgrunnen for at regjeringen nå trapper opp innsatsen i denne regionen.

Også de mer tradisjonelle sikkerhetspolitiske utfordringene er tilbake. Med den russiske anneksjonen av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina har vi fått et nytt og kjøligere sikkerhetspolitisk klima i Europa. Den russiske styrkeoppbyggingen i nord må følges nøye. Nato har tatt konsekvensene av den nye situasjonen og styrket sitt nærvær i østlige medlemsland. Norge slutter solidarisk opp om dette og sender om få uker et kompani til Litauen. I slutten av mai samles Natos stats- og regjeringssjefer i Brussel for å arbeide videre med alliansens omstilling og kollektive forsvar.

Samtidig som Norge og resten av Nato tilpasser seg en ny virkelighet, har det for Norge bestandig vært viktig med et avklart naboskap med Russland. Gjennom skiftende sikkerhetspolitiske tider har Norge og Russland alltid klart å videreføre samarbeidet i nord. Det må vi bevare. I slutten av mars hadde jeg konstruktive samtaler med utenriksminister Lavrov i Arkhangelsk. Det er ting vi er uenige om. Det er prinsipper vi på norsk side ikke kan fire på. Men det er også mange ting Norge og Russland er enige om. Det skal vi bygge videre på.

Utviklingstrekkene jeg har beskrevet over er foruroligende og vil kreve internasjonalt samarbeid. Likevel ser vi tendenser til at enkelte partnere og allierte tar steg i en annen retning. Flere steder vokser protestpartier seg sterke på skepsis til internasjonalt samarbeid. Det er utvikling vi må ta på største alvor og søke å motvirke.