Ytre press vil neppe bidra til å avskaffe atomvåpen

Ican (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) spiller en viktig rolle gjennom å mobilisere sivilsamfunn over hele verden for å nå målet om en verden uten kjernevåpen. Vi trenger internasjonal oppmerksomhet om dette viktige temaet. Truslene fra regimet i Nord-Korea minner oss ukentlig på hvilken farlig situasjon for verden kjernevåpen kan utgjøre.

Regjeringen og Ican har ulikt syn på om Norge bør slutte seg til den nylig vedtatte FN-traktaten om forbud mot atomvåpen. Realiteten er at forbudstraktaten ikke vil fjerne ett eneste kjernefysisk stridshode. Det er fordi ingen av de landene som har kjernevåpen, vil slutte seg til. Det er også verdt å merke seg at selv om 122 stater stemte for forhandlingsresultatet, har så langt kun 53 land signert traktaten og kun tre land har ratifisert. Både Sveits og Sverige, som begge stemte for, har nå igangsatt interne utredninger om de skal signere. Det nøytrale Finland har gjort det klart at de ikke vil ratifisere konvensjonen.

Farlig med ensidig nedrustning

Tilhengerne av et forbud håper at ytre press og stigma vil bidra til å avskaffe atomvåpen. Det er lite trolig i lys av kjernevåpnenes spesielle strategiske betydning i sikkerhetspolitikken. Det er denne strategiske betydningen som gjør at det ikke blir riktig å sammenligne dem med for eksempel klasevåpen og landminer.

Hvis et internasjonalt press skulle føre til ensidig nedrustning kun i demokratiske stater, ville det skape en meget farlig strategisk ubalanse. Verden blir ikke et tryggere sted hvis kun ikke-demokratiske stater får monopol på kjernevåpen. Derfor har Nato tydelig sagt at så lenge kjernevåpen finnes, vil alliansen ha disse våpnene.

Arbeidet med forbudstraktaten i FN mot kjernevåpen fant sted utenfor rammene av den viktigste internasjonale kjernevåpenavtalen, nemlig Ikke-spredningsavtalen (NPT) fra 1970. Gjennom Ikke-spredningsavtalen har 191 land, inkludert kjernevåpenstater, forpliktet seg til ikke å spre kjernevåpen og -teknologi og å bidra til nedrustning.

Det er avgjørende at den nye forbudstraktaten ikke undergraver Ikke-spredningsavtalens viktige stilling som bærebjelken i internasjonalt nedrustningsarbeid. Jeg er glad for at Nobelkomiteen i sin begrunnelse nettopp vektlegger betydningen av Ikke-spredningsavtalen i det internasjonale nedrustningsarbeidet. Også et samlet storting understreket dette i sitt vedtak i fjor.

Norge pådriver for nedrustning

Regjeringen har i tråd med Stortingets vedtak lagt vekt på at reell nedrustning må skje gjennom balanserte, gjensidige, irreversible og verifiserbare reduksjoner. Samtidig må man gjennom konkrete og praktiske tiltak hindre spredning til flere stater og ikke-statlige aktører, slik som terrororganisasjoner. Dette er vanskelig og tidkrevende arbeid. Det finnes dessverre ingen snarveier.

Regjeringen har arbeidet aktivt med nedrustning og tatt en rekke konkrete initiativer. Dels har disse handlet om arbeid mot masseødeleggelsesvåpen generelt, og dels mot kjernevåpen spesielt. I 2014 bidro Norge til uttransport av kjemiske våpen fra Syria. I 2015 bidro Norge til å sette atomavtalen med Iran ut i livet ved å finansiere og frakte naturlig uran til Iran i bytte mot anriket uran. På denne måten kunne Iran fortsatt produsere kjernekraft til fredelig bruk. En egen spesialrepresentant for nedrustning i UD ble utnevnt januar 2016.

Internasjonalt møte i Oslo neste år

Norge er en pådriver for ikrafttredelsen av prøvestansavtalen (CTBT) og for en avtale som stanser fremstillingen av spaltbart materiale til våpenformål. Norge er også en pådriver for å bygge ned eksisterende lagre av slike. Vi har også prioritert arbeidet for å begrense og fjerne bruken av høyanriket uran i sivil sektor slik at dette ikke kan komme på avveie.

Neste år finner det sted et større internasjonalt møte om temaet i Oslo. Norge har også støttet etableringen av en bank for lavanriket uran i Kasakhstan med nærmere 40 millioner kroner. Dette åpner muligheter for land til å skaffe seg lovlig uran til sivile formål på en kontrollert måte.

Må verifisere for å kunne redusere

En av de største satsingene de siste årene er vår innsats for verifikasjon av nedrustning. Dette handler om å utvikle metoder for å kunne kontrollere at nedrustning faktisk finner sted, og at både verdenssamfunnet og partene i en avtale kan stole på at det som er avtalt gjennomføres og overholdes. Gode verifikasjonsmekanismer vil være helt avgjørende i fremtidige nedrustningsavtaler og reduksjoner i kjernevåpenarsenalene. Norge har over flere år samarbeidet med kjernevåpenstaten Storbritannia om dette. Samarbeidet er unikt og er nå utvidet til USA og Sverige. Nå i oktober gjennomfører vi en krevende felles øvelse på en tidligere britisk kjernevåpenbase.

I FN i fjor fremmet Norge en egen resolusjon om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning som fikk støtte fra 177 land, blant disse også kjernevåpenstater. Resolusjonen bidrar til å forankre verifikasjonsarbeidet globalt blant FNs medlemsland, og FN vil nå nedsette en egen ekspertgruppe med utgangspunkt i det norske initiativet. Norge er sentral aktør i det internasjonale partnerskapet for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning.

Støtte til Ican i strid retningslinjer

Regjeringen har i mange år gitt betydelig støtte til sivilsamfunnsaktører, slik som Ican, Nei til atomvåpen og Norske leger mot atomvåpen. Disse mottok tilsammen over 40 millioner bistandskroner i perioden 2009-2015 fra Utenriksdepartementet. Senere søknader er blitt vurdert av Norad til ikke å være i tråd med OECDs retningslinjer for bruk av utviklingsbistand til arbeid for kjernefysisk nedrustning. Hertil kommer at støtten ikke bidrar til målsettingen med norsk bistand for fattigdomsbekjempelse. Det ville derfor være i strid med Stortingets forutsetninger å fortsatt støtte Ican med bistandsmidler.

I en tid der noen land i verden ruster opp, de kjernefysiske arsenalene moderniseres, og Nord-Korea fortsetter testing av sitt kjernevåpenprogram, viderefører regjeringen sitt målrettede arbeid i internasjonale fora for å sikre reell og konkret fremdrift innen nedrustning og ikke-spredning.