Innlegg på møte i Europautvalget 13. mars

Når Storbritannia forlater EU, vil landet også forlate EØS-samarbeidet, og det vil måtte etableres et nytt avtalegrunnlag for samarbeidet mellom Norge og Storbritannia.

Vi er i nær kontakt med Storbritannia, EU-institusjonene og sentrale EU-land om prosessene forbundet med Storbritannias uttreden av EU - både for å lytte til deres vurderinger og for å understreke Norges spesielle posisjon og behov.

Statsministeren og en rekke av regjeringens øvrige medlemmer har allerede hatt viktige møter med sine respektive kolleger, og ytterligere møter er berammet i nær fremtid.

Et fortsatt velfungerende EØS-samarbeid etter britisk uttreden vurderes som viktig også for EU-siden.

Vi er derfor enige om å ha tett dialog under forhandlingene, noe som ble understreket av EUs forhandlingsleder Michel Barnier da han på regjeringens invitasjon var i Oslo 25. januar, og som jeg redegjorde for i vårt forrige møte i utvalget.

Det vil i løpet av de nærmeste ukene være møter med EU-siden der vi vil kunne diskutere nærmere de kommende utmeldingsforhandlingene.

Omfattende kartlegging

Vi har foretatt en omfattende kartlegging og identifisert norske interesser på alle sektorer som vil kunne bli berørt. Kartleggingsarbeidet utgjør et viktig grunnlag for utforming av norske posisjoner etter hvert som forhandlingene kommer i gang og vi ser hvilke mulige løsninger som avtegner seg.

Hovedpunkter er publisert på regjeringens nettsider og er dermed tilgjengelige for alle. Jeg vil her redegjøre for noen sentrale punkter. Denne kartleggingen supplerer den handelspolitiske analysen som vi gjennomførte i høst, og som komiteen ble orientert om av næringsministeren og min forgjenger.

Storbritannia er en av Norges viktigste samarbeidspartnere, herunder i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Landet vil fortsatt være en sentral militær aktør, også etter utmeldingen fra EU. Bærebjelken i britisk sikkerhetspolitikk er Nato og det nasjonale forsvaret. Men Storbritannia har også brukt EU aktivt for sikkerhetspolitiske formål.

Norge er tjent med at Europa samlet tar større ansvar for felles sikkerhet, som også kan styrke det transatlantiske båndet.

Det er viktig for Norge at Storbritannia viderefører et tett samarbeid med europeiske partnere for å håndtere de utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringene kontinentet står overfor.

Storbritannia er en av Norges største handelspartnere både for varer, tjenester og investeringer. Eksporten til Storbritannia utgjør litt under en femtedel av Norges samlede eksport av varer og tjenester.

Storbritannia er Norges største handelspartner for varer, tredje størst om olje- og gass holdes utenom. Totalt var verdien av varehandelen 208 milliarder kroner i 2015, der eksport fra Norge utgjorde 168 milliarder kroner.

Storbritannia er det viktigste enkeltmarkedet for norsk tjenesteeksport, og det viktigste utenlandske enkeltmarked for norsk skipsfartsnæring. Tjenestehandelen utgjorde 94 milliarder kroner i 2015, der 46 milliarder var eksport av norske tjenester.

Gitt at Storbritannia ønsker å gå ut av det indre marked, og dermed også ut av EØS, vil det bli krevende for Norge å opprettholde et like tett forhold og tilgang til det britiske markedet som i dag. På område etter område ser vi at EØS-avtalen gir norske borgere og bedrifter en unik tilgang til EU-markedet, inkludert det britiske markedet.

Men for Norge må målet uansett være å fremforhandle en dyptgripende og omfattende form for bilateral handelsavtale med britene, innenfor EØS/Efta-fellesskapet eller alene, for å sikre et best mulig handelspolitisk samarbeid.

Samtidig er det svært viktig at EØS-avtalen og de øvrige avtalene Norge har med EU, ivaretas. Storbritannia er en stor handelspartner, og mange nordmenn har et nært forhold til landet.

Men det er også viktig å minne om at EU27 er et enda større marked for Norge. Norge er tjent med at forholdet til begge parter er best mulig.

Rettigheter

For Norge er borgernes rettigheter av særlig viktighet i den første fasen vi nå går inn i. Det bor 20.000 norske borgere i Storbritannia, og om lag 14.500 briter bor her. Når Storbritannia går ut av EU og EØS, vil EØS-reglene for trygdekoordinering, retten til helsebehandling, retten til å ta utdanning og retten til etablering i EØS-området ikke lenger gjelde for Storbritannia.

Det vil være viktig for Norge å sikre at norske arbeidstakere, studenter og andre skal kunne å bo, arbeide, studere og oppholde seg i Storbritannia, og omvendt, etter den britiske utmeldingen fra EU og EØS.

Vi er kjent med at det britiske Underhusets internasjonale handelskomité har tatt til orde for at regjeringen vurderer en gjennomgang av et mulig Efta-medlemskap.

Storbritannia var i sin tid blant initiativtakerne til Efta og var medlem av frihandelsforbundet fra 1960 til 1973 da landet gikk inn i EU. Siden den tid har Efta-samarbeidet endret seg sterkt.

De økonomiske forbindelsene mellom tre av Efta-statene bygger på EØS-avtalen og de fire friheter.

Skulle Storbritannia komme til at landet er tjent med medlemskap i et Efta som er vesensforskjellig fra det Efta de forlot, vil vi fra norsk side ha en åpen innstilling til en søknad om britisk medlemskap.

Fiskeripolitikk

Storbritannia har store havområder som grenser til Norge, og vil bli en sentral part i Nordøst-Atlanteren på fiskeriforvaltning når landet trer ut av EU og ikke lenger er bundet av EUs felles fiskeripolitikk. Det gjelder særlig fellesforvaltningen i Nordsjøen og kyststatsforhandlingene om forvaltning av de pelagiske bestandene norsk vårgytende sild, makrell og kolmule.

De mest sentrale utfordringene er å etablere en ny fordeling av fiskekvotene mellom partene EU, Norge og Storbritannia, regulere adgangen til å fiske i hverandres soner for fellesbestander, og etablere en ny løsning for avtalen om bytte av torsk i nord som er hjemlet i fiskeriavtalen med EU.

Det er viktig å få på plass et avtaleverk for fiskeriforvaltningen som inkluderer Storbritannia. Det er behov for at landet inkluderes i rammeavtaler som fastlegger prinsippene for det enkelte samarbeidet, og for årlige avtaler om forvaltning av fellesbestandene i Nordsjøen og for de store pelagiske bestandene.

Framtidig fordeling av kvoter i Nordsjøen vil måtte forhandles fram. Det vil bli krevende forhandlinger fremover, men regjeringen vil være rede til å møte disse.

EUs økologiregelverk, som skapte utfordringer for eksport av norsk sjømat fra sommeren 2016, vil nå bli innlemmet i EØS-avtalen dagen etter møtet i EØS-komiteen 17. mars 2017. Dette er gledelig. Næringen kan nå gjenoppta eksporten av norsk økologisk laks til EU-markedet. Men det viser også viktigheten av at vi bidrar til løsninger til beste for norsk næringsliv.

Reform av EUs klimakvotesystem, ETS, har vært høyt på dagsorden de siste ukene. Både Europaparlamentet og Rådet ble i februar enige om sine posisjoner.

Det er dermed klart for såkalte trilogforhandlinger som siste etappe før endelig vedtak om utforming av nytt klimakvotesystem for perioden 2021 til 2030. Norge har støttet tiltak for en høyere kvotepris, samtidig som vi må unngå utilsiktede virkninger for ren industri som konkurrerer globalt.

Jeg er glad for at de beslutninger som til nå er gjort ser ut til å ivareta dette.

Nordområdene

EU har de siste årene økt sin oppmerksomhet om nordområdene. Fjorårets arktismelding fra Kommisjonen og høyrepresentant Mogherini, samt Rådets konklusjoner, danner et godt utgangspunkt for videre samarbeid.

Fra norsk side danner to budskap kjernen i vår arktisdialog med alle EU-institusjonene: 1) Havretten gjelder i Arktis, og 2) vi må ha balanse mellom bruk og vern.

Europaparlamentets arktisrapport vil bli behandlet i plenum denne uken.

Den resolusjonen som Parlamentet vedtar er ikke et uttrykk for EUs arktispolitikk. Den er heller ikke bindende - hverken for EUs medlemsland eller EUs institusjoner. Dette er det viktig å understreke.

Likevel vil den kunne brukes politisk av aktører som vil påvirke EUs og medlemsstatenes arktispolitikk. Derfor har det vært viktig for oss å følge prosessen tett og få forståelse for norsk syn.

I høst og vinter har vi arbeidet målrettet gjennom politiske og diplomatiske kanaler for at rapporten også skal ivareta norske interesser.

Utenriksminister Brende holdt 30. januar et innlegg i Europaparlamentets utenrikskomité hvor han presenterte norsk nordområdepolitikk, herunder at bærekraftig bruk av ressursene er forenlig med klima- og miljøhensyn.

I komiteavstemmingen dagen etter, 31. januar, ble det vedtatt et knippe tilleggsforslag. Rapporten er, slik den foreligger i dag, vesentlig forbedret på en rekke punkter sammenlignet med tidligere versjoner.

Samtidig ble det på tampen stemt inn tre artikler (13, 14 og 41) med problematiske formuleringer om begrensninger på petroleumsaktivitet i Arktis. Det oppfordres her til at EU går inn for forbud mot utvinning av olje og gass i arktiske farvann.

Disse punktene er imidlertid, som nevnt, ikke representative for EUs arktispolitikk og heller ikke forenlig med EUs energipolitikk slik vi ser det.

Regjeringen har siden komitéavstemmingen arbeidet for å formidle norsk syn på disse artiklene til sentrale aktører.

Statsministeren, utenriksministeren og jeg, samt EU-delegasjonen, har alle formidlet samme budskap til relevante medlemmer av EP og våre samtalepartnere i Kommisjonen og EUs utenrikstjeneste. Det er i slike saker også viktig at stortingsrepresentantene engasjerer seg overfor sine europeiske kolleger, og jeg vil berømme Arbeiderpartiets engasjement.

På norsk side har vi fremhevet at Norge siden 1979 har vist at vi kan drive forsvarlig petroleumsaktivitet i Arktis uten å skade det marine miljøet. Vi har også understreket kyststatenes suverene rettigheter etter folkeretten.

Budskapet er blitt godt mottatt hos våre samtalepartnere. Det er nå lagt på bordet forslag om å stryke formuleringene i resolusjonen som går inn for forbud mot oljeutvinning i Arktis. Det arbeides for at disse skal oppnå nødvendig flertall i plenumsmøtet.

Vi fortsetter innsatsen for å oppnå gjennomslag for norske interesser i tiden fremover til avstemningen.

Jeg vil igjen understreke at det er EUs arktisrapport og Rådets tilsvar fra i fjor som utgjør EUs gjeldende arktispolitikk. Dette ivaretar norske interesser på en god måte.