Menneskerettighetene – en demokratisk forutsetning og utfordring

Det finnes bilder vi aldri glemmer.

Konsentrasjonsleirene ved slutten av andre verdenskrig.

Lidelsene etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki.

Den nakne jenta som flykter fra et napalmangrep i Vietnam.

Massegravene etter massakren i Srebrenica.

Det er umulig å nevne alle, og det finnes dessverre mange lignende eksempler - også fra langt nyere tid.

Dette er hendelser som endret historien, vårt syn på verden – og det internasjonale arbeidet for våre alles grunnleggende rettigheter.

 

"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

Dette er første setning i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.
Vi, FNs medlemsland, har forpliktet oss til FNs erklæring og internasjonale konvensjoner som sikrer alle friheter og rettigheter i kraft av å være et menneske, og som pålegger stater tydelige forpliktelser om hvordan de kan behandle sine borgere.

Disse forpliktelsene er grunnleggende og altomfattende.

De er kjernen i norsk menneskerettighetspolitikk, og førende for vår utenrikspolitikk.

Og de er like viktige og aktuelle i dag, som de var da erklæringen ble vedtatt av FNs generalforsamling for 70 år siden.

 

Vi bygger vår utenrikspolitikk på overbevisningen om at demokrati og respekt for menneskerettigheter er forutsetninger for fred, stabilitet og utvikling. I dag lanserte jeg regjeringens nye humanitære strategi. Menneskerettighetene vies stor oppmerksomhet også der.

Det er mange år siden bildene jeg nevnte innledningsvis ble tatt.

Dessverre kommer det nye til.

Menneskerettighetene er under press både på vårt eget kontinent og i verden for øvrig.

Mange steder øker avstanden mellom de forpliktelser stater har tatt på seg - og virkeligheten på bakken.

Vi er bekymret for utviklingen for journalisters sikkerhet og pressens arbeidsvilkår.

Menneskerettighetsforsvarere og minoriteter utsettes for diskriminering, hatkriminalitet og drap.

I flere av land innskrenkes rommet for sivilsamfunn gjennom stadig nye juridiske og finansielle restriksjoner.

Ungdom har lært om menneskerettigheter i sosiale medier, men møtes med arrestasjoner, vold og trusler når de bruker sin forsamlingsrett til å kreve at disse etterleves i praksis.

I multilaterale fora er det stadige forsøk fra en rekke land på å omdefinere menneskerettighetenes innhold.

Vi opplever tøffe kamper i spørsmål knyttet til kvinners rettigheter, ikke minst kvinner og jenters rett til å bestemme over egen kropp.

Dette er saker som krever vedvarende og målrettet innsats for universelle verdier.

Norge har en aktiv, gjenkjennelig og langsiktig profil i menneskerettighetsarbeidet. Dette gir oss troverdighet.

Men vi hverken kan eller skal gjøre alt alene. Vi jobber sammen med andre land og våre partnere i sivilt samfunn.

Vi bygger nye tverregionale allianser blant annet med land i Latin-Amerika og Afrika), for å vinne gjennomslag for å styrke menneskerettighetene.

For norske interesser og politiske mål sikres best gjennom internasjonalt samarbeid.

 

I 2014 lanserte regjeringen den første stortingsmeldingen på 15 år om menneskerettighetenes plass i utenrikspolitikken.

Her slår vi på nytt fast at menneskerettigheter er kjernen av norsk utenriks- og utviklingspolitikken.

La meg gå gjennom noen eksempler på hvordan dette fungerer i praksis.

Jeg slår inn åpne dører når jeg forteller dere at FN er bærebjelken i norsk utenrikspolitikk.

Et effektivt FN er helt nødvendig for å sikre at stater respekterer menneskerettighetene.

Norge er derfor en pådriver for at reform av FN også innebærer at menneskerettighetene prioriteres opp og får en høyere andel av organisasjonens samlede ressurser.

Ved å øke finansieringen av Høykommissærens kontor for menneskerettigheter, bidrar vi direkte til dette.

I februar undertegnet jeg en intensjonsavtale med FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) om å styrke samarbeidet i perioden 2018-2021.
I 2018 har vi satt av 150 millioner kroner til denne avtalen.

Nå kommer jeg rett fra et møte med FNs visekommissær for menneskerettigheter, Kate Gilmore, der vi blant annet snakket om effektiv bruk av disse pengene.

 

Universal Periodic Review (UPR) er en multilateral suksess som vi også følger opp i samarbeid bilateralt.
Alle FNs medlemsland høres, og nettopp denne likebehandlingen gir legitimitet.

Snart setter vi i gang forberedelsene til Norges tredje høring i 2019. Jeg hadde et godt forberedende møte om dette med et bredt spekter av norske organisasjoner for kort tid siden.

 

På tampen av fjoråret kom en viktig seier da den norsk-ledede FN-resolusjonen om forsvar av menneskerettighetsforkjempere ble vedtatt enstemmig i FNs generalforsamling. Det er ingen selvfølge i dagens politiske klima.

Dette skaper viktige normer i et internasjonalt system hvor verdier vi lenge har tatt for gitt, utfordres.

Og det gir håp og inspirasjon til videre innsats.

Men skal en resolusjon kunne bidra til endring på bakken, trenger vi også drahjelp fra partnere i sivil samfunn.

Dere må holde nasjonale myndigheter ansvarlige for å leve opp til det som ble vedtatt over FNs forhandlingsbord. 

I mai lanserte regjeringen en ny strategi for samarbeidet med EU.
Vi skal jobbe for et trygt, fritt, og økonomisk sterkt Europa der landene tar felles ansvar for felles utfordringer.

For å få til dette er frihet, demokrati, rettstat og menneskerettigheter helt grunnleggende.

Regionale organisasjoner og institusjoner, som Europarådet og OSSE, spiller en sentral rolle i vårt arbeid for menneskerettigheter i og rundt Europa.

Europarådet er vårt «førstelinjeforsvar» for vern og fremme av menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper i 47 europeiske land.
Norge er en aktiv støttespiller for Europarådet, og jeg regner med at Torbjørn Jagland vil gå nærmere inn på deres arbeid senere i programmet.

 

EØS-midlene er et av våre viktigste verktøy i arbeidet med demokratiutvikling og stabilitet i Europa.

Sivilt samfunn, godt styresett og grunnleggende rettigheter er ett av fem hovedområder som får støtte fra EØS-midlene.

I flere mottakerland er Norge den største bidragsyteren til styrking av sivilt samfunn. Det er derfor helt avgjørende for Norge at midlene til sivilt samfunn forvaltes av aktører som er uavhengige av myndighetene.

EØS-midlene støtter prosjekter som bidrar til å skape toleranse og bekjempe diskriminering. De brukes for å inkludere utsatte grupper sosialt og kulturelt.
Styrking av justissektoren og rettsvesenet er avgjørende for nasjonal etterlevelse og oppfølging av menneskerettighetsforpliktelser i mottakerlandene.

Europarådet er også en faglig rådgiver i programmer støttet av EØS-midler på områder der Europarådet har spisskompetanse.

Dette er konkret rettighetsarbeid som vi håper vil gi gode resultater.
Menneskerettigheter er en sentral del av vår bilaterale dialog og samarbeid med enkeltland.

Men MR-arbeidet er komplekst og fullt av dilemmaer.

Hvordan vi jobber, virkemidlene vi bruker, og tilsiktede og utilsiktede effekter overveies nøye. Sammenliknet med MR-organisasjonene har vi i stor grad samme mål, men vi har ulike roller og ulike verktøy.

Hva vi kan oppnå må vurderes opp mot risikoen for å bidra til å eskalere en negativ utvikling, eller om våre handlinger kan sette de det gjelder i større fare. 
Hvordan vi jobber kan illustreres med et eksempel:

Det er ingen tvil om hva Norge mener om menneskerettighetenes kår i Saudi-Arabia.

Her har vi vært helt tydelige overfor saudiske myndigheter, i media og i svar på spørsmål fra Stortinget.

Vi tar jevnlig opp enkeltsaker med myndighetene. Dette gjelder også de fengslede kvinneaktivistene.

Vår ambassade i Riyadh deltar i rettshøringene til menneskerettighetsforkjempere når det er mulig å få tilgang til rettslokalene.
Norge er et av de landene som har fremmet flest anbefalinger til Saudi-Arabia knyttet til kvinners rettigheter i de periodiske landhøringene i FNs menneskerettighetsråd.

Men vi er også i nær kontakt med andre likesinnede land om MR-arbeidet i landet.

Torsdag i forrige uke ga vi sammen med EU uttrykk for vår bekymring og ba om en klargjøring fra saudiske myndigheter rundt arrestasjonene av de syv kvinnerettsaktivistene. Vi vil fortsette å følge deres saker tett.

Jeg setter stor pris på kontakten med sivilt samfunn i Norge om både land og enkeltsaker.

For kunnskap og innsikt er helt avgjørende. Bare når vi ser hele bildet kan vi ta de valgene vi tror raskest mulig kan hjelpe i en situasjon som er dypt tragisk for enkeltmenneskene det gjelder – og for menneskerettighetene generelt.

 

Vi vil aldri glemme de hendelsene som utløste og formet FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter, FN-pakten og menneskerettighetskonvensjonene.

Hver gang jeg holder en tale om MR sier jeg at «…men verden har jo også gått fremover».

Og det har den. For eksempel avskaffer stadig flere land bruken av dødsstraff.

Men likevel ser vi nesten daglig fortsatt bilder vi ikke greier å glemme. Fra Myanmar, fra Sør-Sudan, fra Syria og Irak.

Fra land hvor det ikke er trygt å elske den man vil, blogge om hva man vil eller gå på café som enslig kvinne.

For 70 år siden samlet stater seg rundt overbevisningen om at frihet og sikkerhet henger sammen.

At respekt for individets grunnleggende rettigheter og demokratiske spilleregler, medbestemmelse og inkludering er forutsetninger for varig fred og stabilitet.

Arbeidet for menneskerettigheter og demokratiske grunnprinsipper definerer hvem vi er og hva vi står for internasjonalt.

Det gode og tette samarbeidet med sterke norske fagmiljøer og våre partnerne i norsk og internasjonalt sivilt samfunn er avgjørende for å bygge troverdighet og få gjennomslag.

Verdikampen er ikke på langt nær tapt. Det er opp til oss å bestemme hvilke bilder som skal forme fremtiden. 

Takk.