Fredsinnsats forblir en hjørnesten

Norge har lenge engasjert seg for fred i Sør-Sudan, i tett samarbeid med USA og Storbritannia. Vi har nå bidratt til en avtale som har eierskap blant partene og nabolandene. Avtalen er langt fra perfekt og gjennomføringen vil kreve langsiktig innsats og betydelig politisk vilje – internt i landet og i regionen. Sør-Sudan har store utfordringer og det finnes aktører som ikke ønsker fred. Konflikten illustrerer mange av utviklingstrekkene som gjør fredsdiplomati vanskelig, men samtidig stadig viktigere. I Sør-Sudan finnes det ikke noe godt alternativ til langsiktig fredsengasjement.

Fredsdiplomati lykkes ikke alltid. Det gir heller ikke raske eller perfekte løsninger. Men kostnadene ved å la være å engasjere seg er ofte større. Både FN og realpolitisk innstilte regjeringer har alltid visst at døren til dialog må holdes åpen, og ofte er den komplementær til militært engasjement.

Det globale konfliktbildet er blitt mer komplisert. Krisene varer lenger og rammer stadig flere mennesker. I tillegg til de humanitære konsekvensene vi ser blant annet i Jemen, Syria og Afghanistan, utfordrer flere av konfliktene også vår egen sikkerhet.

Den verdensorden vi kjenner er i rask endring. Globale terrornettverk og regionale stormakter markerer seg som aktører eller bruker stedfortredere i krigshandlinger. I dette bildet er det behov for å øke innsatsen for å finne politiske løsninger. Det handler om å redde liv, skape grunnlag for utvikling, vår egen sikkerhet, men også et av de viktigste verdispørsmålene i internasjonal politikk i dag; forsvaret av den multilaterale orden.

Krigene blir mer intense og vanskeligere å løse. Etter den kalde krigen ble de fleste konflikter løst gjennom politiske avtaler med FNs hjelp. I dag har FN mindre plass. Situasjonen i Sikkerhetsrådet beskrives som den mest kompliserte på mange tiår. Uenigheten – spesielt rundt en fredsløsning for Syria – har brakt opp i dagen gamle skillelinjer. Det er avgjørende at FNs medlemsland bidrar til å spille FN god. Her hviler det et særlig ansvar på vetomaktene i Sikkerhetsrådet.

Verdenssamfunnet vil få hendene fulle de nærmeste årene med å forebygge, dempe og løse konflikter. Norge er med på denne innsatsen.

I høst er det 25 år siden den første Oslo-avtalen ble signert. En avtale som ga håp, men som aldri ble gjennomført slik den skulle. Langsiktigheten i det norske engasjementet vises i Norges arbeid for å bedre den humanitære situasjonen og styrke grunnlaget for en forhandlet tostatsløsning. I en krevende situasjon bidrar vi til fortsatt dialog mellom partene på politisk nivå om disse spørsmålene.

Oslo-avtalen var starten på et sterkere norsk engasjement for fred og forsoning. Kompetanse og nettverk er bygget opp, og skiftende norske regjeringer har vært villige til å ta den politiske risikoen tilretteleggerrollen innebærer. Vi arbeider langsiktig og ofte i det stille. Norsk fredsdiplomati er mer etterspurt enn på lenge.

Enkelte påstår at fredsinnsats er naivt og ikke nytter. Men i flommen av dystre nyheter glemmer vi ofte fremskritt som bidrar til å løse væpnet konflikt og hindre lidelser for tusenvis av mennesker. På Filippinene forbereder over 30.000 muslimske opprørere seg til å legge ned våpnene, med Norges bistand.

I Colombia fremforhandlet opprørsgruppen Farc og landets regjering en fredelig løsning i 2016 med Norge som tilrettelegger. Gjennomføringen av avtalen er krevende og vekker sterke motkrefter, men volden i Colombia er den laveste på mange år. Farc er i dag et politisk parti. Nedleggelsen av Farcs våpen er den hittil raskeste og mest vellykkede i FNs historie.

Over tid har Norge vært engasjert for å skape tilnærming mellom partene i Afghanistan-konflikten. Selv om det ennå er langt frem, finnes tegn på fremgang. I sommer annonserte regjeringen og Taliban for første gang våpenhviler. Gledesscenene viste folkets ønske om fred. Erkjennelsen av at konflikten må løses politisk øker hos alle konfliktens aktører.

Afghanistan-utvalgets rapport fremhevet på samme måte verdien av norsk tilrettelegging av samtaler med Taliban. Utvalget la vekt på at Norge har et spesielt ansvar for å ta initiativ tidlig i slike konflikter.

Det er et ansvar vi skal fortsette å ta, også når det er vanskelig. Tilrettelegging av fredsforhandlinger og konfliktløsning forblir en hjørnesten i norsk utenrikspolitikk.