Innlegg i Stortingets europautvalg 19. mars

Sjekkes mot framføring

Leder,

Første tema jeg vil orientere om i dag er Norges og EUs innsats på Vest-Balkan, et område av Europa hvor det er viktig at vi opprettholder et sterkt engasjement.

Vi ser også nå et fornyet oppmerksomhet mot Vest-Balkan fra både EU-institusjonene og en rekke av medlemslandene.

Det er derfor naturlig å gi oppdatere om situasjonen på Vest-Balkan. Jeg vil også komme inn på den videre prosessen for EUs utvidelse.

Den 6. februar presenterte Europakommisjonen sin utvidelsesstrategi for Vest-Balkan.

Kommisjonen mener at et medlemskap for Vest-Balkan ikke bare er i søkerlandenes interesse. Å sikre stabilitet, demokrati og utvikling på Vest-Balkan er i hele Europas interesse.

Integrasjonen er ifølge Kommisjonen en geostrategisk investering i et stabilt, sterkt og forent Europa. Norge er enig i dette.

Kommisjonen understreker samtidig at en utvidelse må være strengt merittbasert.

Søkerlandene må oppfylle alle kravene før tiltredelse kan bli aktuelt. Reformene må fortsette.

De kravene som stilles legger press på utvidelseskandidatene, og samsvarer med prioriteringene i den norske bistanden. Norge bidrar på denne måten til at utvidelsene kan realiseres.

Kommisjonens strategi lanserer seks initiativer (flaggskip) på områder der det skal settes inn en ekstra innsats.

De seks initiativene er 1) rettsstat, 2) sikkerhet og migrasjon, 3) forsoning og godt naboskap, 4) sosial og økonomisk utvikling, 5) infrastruktur for transport og energi (connectivity), 6) digitalisering.

Strategien står på sakslisten for Det europeiske råd den 22. og 23. mars. Kommisjonen vil presentere fremdriftsrapporter og en utvidelsespakke i april.

Denne skal behandles av Europarlamentet før den til slutt behandles av det Det europeiske råd i juni.

I mellomtiden skal det avholdes et toppmøte om Vest-Balkan den 17. mai.

I juli skal det holdes et toppmøte om Vest-Balkan i London. Dette er en del av den såkalte Berlin-prosessen.

Berlin-prosessen er et initiativ Tyskland tok i 2014. Målet er å løfte frem samarbeidsområder med Vest-Balkan, som ikke uten videre faller inn under kravene som stilles fra Kommisjonen i tilpasningsforhandlingene.

For eksempel lanserte toppmøtet i Berlin-prosessen i 2017 planer om Vest-Balkan som et eget økonomisk område, der nedbygging av handelshindre er ett av tiltakene.

Et annet initiativ er utviklingen av Vest-Balkan som et felles transport- og energimarked.

Berlin-prosessen og utvidelsesprosessen skal være komplementære.

Vest-Balkan er fortsatt preget av store sosiale og økonomiske problemer, høy arbeidsledighet, og en ungdomsledighet på over 60 prosent i enkelte av landene.

Korrupsjon er et utbredt problem. Statsinstitusjonene er fortsatt svake og rettsstaten er sårbar.

Sammen med underliggende nasjonale, etniske og religiøse spenninger kan dette gi grobunn for illiberale krefter og ustabilitet.

Migrasjonsbølgen ble en vekker. Den viste hvor sårbare landene i regionen er, og samtidig hvor viktige de er for resten av Europa.

Dette er årsaken til at Vest-Balkan igjen har rykket opp på dagsordenen.

Regjeringens forslag om å øke bevilgningen til Vest-Balkan i 2018, som Stortinget har vedtatt, må ses som et norsk bidrag til denne felles europeiske dugnaden.

Vi vil derfor i 2018 tilnærmet doble bistanden til totalt om lag 320 millioner kroner, og dermed ha de beste forutsetninger får å bidra til den nødvendige fremgangen i denne delen av Europa.

EØS-midlene

Dette fører meg over til neste tema, EØS-midlene.

Forhandlingen om innretningen av de nye EØS-midlene er nå inne i sluttfasen.

Så langt er det enten signert eller ferdigforhandlet avtaler om bruken av midler med 14 av 15 mottakerland. Kun Ungarn gjenstår.

Viktigere enn en rask inngåelse av avtaler, er kvaliteten på innholdet. Vi vil derfor bruke den tiden vi trenger til å fremforhandle en god avtale også med Ungarn.

Med de avtalene som er fremforhandlet har vi fulgt opp ambisjonen om å styrke arbeidet med innovasjon, forskning og utdanning.

Det vil bli flere og større programmer for næringslivsutvikling som blant annet vil rette seg mot blå vekst og grønn industriell innovasjon.

I tillegg vil det bli etablert flere og større forskningsprogrammer.

Siden det er obligatorisk med partnerskap fra giverlandene i forskningsprogrammene, vil dette gi gode muligheter for norske bidrag til internasjonalt forskningssamarbeid.

Justissektoren er en annen sektor det skal satses mer på, og arbeidet for rettsstatsprinsipper blir viktige i disse programmene.

Både i Polen og i Romania vil vi ha store justis- og innenriksprogrammer. Det er fortsatt behov for støtte til asyl- og migrasjonsutfordringene i Europa, og vi viderefører støtten til Hellas. I tillegg vil det også settes av egne midler til asylutfordringer i Bulgaria, Romania og Polen.

Styrking av de bilaterale relasjonene mellom Norge og mottakerlandene er en likestilt målsetting ved EØS-midlene.

Et viktig bidrag her er bruken av norske fagetater som rådgivende partnere innenfor enkelte programmer. Dette kan være Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge innenfor forskning og innovasjonsprogrammene eller Domstolsadministrasjonen og Utlendingsdirektoratet i justissektoren.

De norske partnerne har en spesiell rolle i å bidra til å legge til rette for partnerskapsprosjekter.

Vi ser bekymringsfulle trekk ved utviklingen for det sivile samfunn i flere av våre mottakerland.

Vår støtte til et uavhengig sivilt samfunn gjennom separate fond i alle mottakerland er et viktig bidrag til kapasitetsbygging av sivilt samfunn.

Det er et viktig prinsipp for oss at midlene til sivilt samfunn forvaltes av aktører som er uavhengige av myndighetene.

Vi er fornøyde med at vi fikk gjennomslag for dette prinsippet i avtalene med Polen som ble undertegnet før jul.

Avslutningsvis vil jeg nevne de to regionale fondene.

Det første fondet for bekjempelse av ungdomsledighet ble lansert i fjor og ble godt mottatt. Vi forventer utvelgelse av de første prosjektene i løpet av mars/april.

Det andre fondet, fondet for regionalt samarbeid, ble lansert tidligere i år.

Dette fondet åpner for samarbeid også med tredjeland som har en landegrense til våre mottakerland. Vi forventer stor interesse for dette fondet som lyser ut midler nå.

Brexit

Så over til brexit.

Begge sider forhandler fortsatt om utmeldingsvilkårene og om overgangsordning, slik at man kan begynne samtaler om det fremtidige forholdet.

Neste «milepæl» er Det europeiske råds toppmøte denne uken (22.-23.3).

Statsminister May ga 2. mars. den britiske visjonen for det framtidige forholdet til EU.

Hun bekreftet igjen at hennes regjerings mål er at Storbritannia forlater det indre marked og tollunionen.

May foreslår at britene innenfor noen sektorer av økonomien fortsatt skal være tett knyttet til EU og tok til orde for fortsatt britisk deltagelse i flere av EUs byråer, for eksempel legemiddelbyrået, kjemikaliebyrået og byrået for luftfartssikkerhet.

Rådspresident Tusk har på sin side svart at så lenge britene går ut av EUs indre marked og tollunion og – ikke minst - avviser fortsatt fri flyt av arbeidskraft, kan ikke EU gi Storbritannia samme markedsadgang som Norge har gjennom EØS, kombinert med de begrensede pliktene Canada har gjennom sin frihandelsavtale.

I forslaget til forhandlingsposisjon om det framtidige forholdet vil EU-landene derfor tilby britene en frihandelsavtale som trolig vil være omfattende for varer, men - som er vanlig for slike avtaler - mer begrenset for handel med tjenester.

Fra EUs side legges det opp til en modell for det framtidige forholdet med fire pilarer: for det første en frihandelsavtale basert på Canada/Ceta, for det andre samarbeid på utvalgte sektorer som luftfart og forskning, for det tredje avtaler på justis- og innenriksfeltet, og for det fjerde utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

Storbritannias uttreden av EU og EØS endrer ikke vårt forhold til EU.

EØS-avtalen og våre andre avtaler med EU ligger fast. Det understreket jeg i mitt møte med EUs sjefsforhandler Barnier forrige måned.

Vi støtter forslaget om overgangsordning på om lag to år, i hovedsak basert på status quo der Storbritannia fortsetter å være bundet av EUs lovverk.

Det vil gi norske borgere og næringsliv forutsigbarhet og like vilkår.

Vi søker gode løsninger som gjenspeiler løsningene som EU og Storbritannia kommer frem til.

Som oppfølging av at statsminister May har lovet at Efta-borgere som har opparbeidet seg rettigheter i Storbritannia skal få samme vilkår som borgere fra EU-landene drøfter vi nå, sammen med britene og våre EØS/Efta-partnere, hvordan dette kan gjennomføres i praksis.

Med andre ord, hvordan omgjøre politisk enighet til en rettslig bindende avtale.

Mens vi ønsker et så tett og omfattende samarbeid som mulig med Storbritannia etter utmeldingen, må vi også være forberedte på alle scenarier.

Gjennomgangen vi gjør av alle avtalene vi har med Storbritannia er et ledd i dette. Den avklarer hva som må oppdateres, justeres eller erstattes når Storbritannia går ut av EU og EØS med eller uten avtale.

Vi legger til grunn at alle aktører som har interesser involvert er bevisste på at det finnes en mulighet for at EU og Storbritannia ikke kommer til enighet.

Det er ikke slik at jeg vurderer det som et sannsynlig utfall, men jeg mener det er rimelig at vi fra norske myndigheters side er tydelige på at vi ikke kan vite med sikkerhet at avtaler vil komme på plass – og at det er noe vi alle må være klar over og forberedt på.

Handelspolitikk

Leder,

President Donald Trump undertegnet 8. mars erklæringer om innføring av ekstra tollsatser på stål med 25 prosent og aluminium med ti prosent. Handelshindringene begrunnes med at importen er av en slik art og et slikt omfang at den truer USAs nasjonale sikkerhet.

Dette er bekymringsfullt. Å innføre handelstiltak med begrunnelse i nasjonal sikkerhet uten at det eksisterer en åpenbar trussel mot nasjonal sikkerhet innebærer betydelig risiko for å undergrave WTO og det multilaterale handelspolitiske samarbeidet. Tiltakene vil kunne åpne for at også andre innfører proteksjonistiske tiltak med nasjonal sikkerhet som påskudd.

Kun ca. 0,2 prosent av norsk stål- og aluminiumseksport går til USA. Norsk industri vil derfor rammes først og fremst som en konsekvens av økt press på allerede krevende markeder og dersom konsekvensen blir begrensninger også på det europeiske markedet.

Erklæringene åpner for at USAs allierte kan fremforhandle unntak. Detaljene er foreløpig ikke kjent, og det er for tidlig å konkludere hvordan Norge kan og bør forholde seg. Jeg mener imidlertid at det vil være prinsipielt betenkelig å forhandle frem unntak som bidrar til å legitimere USAs handelshindre.

Når USA innfører handelshindringer, kan det medføre at handel blir omdirigert til Europa. Kommersielt på kort sikt er norsk næringsliv mest sårbart for eventuelle beskyttelsestiltak fra EU, vårt viktigste eksportmarked, dersom disse rammer Norge. Vi har i den anledning vært i kontakt med EU-kommisjonen for å minne om at Norge som EØS partner ikke skal omfattes dersom EU velger å innføre beskyttelsestiltak.

WTO er det naturlige stedet å håndtere handelsrelatert uenighet mellom organisasjonens medlemmer. Et skritt vi overveier nøye er derfor å be om tvisteløsningskonsultasjoner med USA i WTO.

Denne saken forsterker globale spenninger omkring internasjonal handel. Ingen er tjent med en eskalerende situasjon der åpenheten og forutsigbarheten for internasjonal handel reverseres. Norsk oppfølging vil være tett, tydelig og ansvarlig i møte med norsk næringsliv, EU, USA og i WTO. Jeg vil holde Stortinget orientert om utviklingen i saken.