Tale til Amnestys landsmøte

Sjekkes mot framføring

Kjære landsmøte.

Tusen takk for invitasjonen, og takk for det gode samarbeidet med både embetsverket og politisk ledelse i Utenriksdepartementet.

Forstørr bilde

2018 er et jubileumsår for menneskerettighetene.

Verdenserklæringen fyller 70 år, FN-erklæringen for MR-forsvarere (menneskerettighetsforsvarere) er 20 år og FNs høykommissær for menneskerettigheter har eksistert i 25 år.

I løpet av denne perioden har vi fått på plass et sterkt, normativt rammeverk for menneskerettigheter.

Vedtak av erklæringer - og ratifisering av konvensjoner - har gjort menneskerettigheter til en sentral del av staters forpliktelser overfor sine innbyggere.

Også takket være enorm innsats fra mange MR-forsvarere, både enkeltpersoner og organisasjoner som Amnesty, har verden gjort betydelige fremskritt.

Vi bygger vår utenrikspolitikk på overbevisningen om at demokrati og menneskerettigheter er forutsetninger for fred, stabilitet og utvikling.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Amnesty for godt samarbeid.

En regjering og en organisasjon jobber ikke alltid på samme måte, og sånn må det nesten være. Vi har ulike verktøy og ulike roller.

Men engasjement for menneskerettigheter og målet vi jobber mot er felles.

***

Jeg vil særlig trekke frem engasjementet og arbeidet deres mot dødsstraff.

Arbeidet for global avskaffelse av dødsstraff er krevende, men likevel et område preget av både små og store fremskritt:

• Burkina Faso har fjernet dødsstraff fra straffeloven,
• Malaysia har varslet planer om å avskaffe dødsstraff,
• Og delstaten Washington i USA har faktisk nylig gjort det.

Antallet henrettelser i verden er likevel altfor høyt og henrettelser av mindreårige er forbudt i folkeretten.

Men trenden er klar. På verdensbasis har to av tre land avskaffet dødsstraff i lov eller praksis.

Her har Amnestys innsats spilt en stor rolle.

***

I for mange tilfeller sammenfaller ikke de forpliktelsene stater har tatt på seg med virkeligheten på bakken.

Ytringsfrihet og uavhengig rettsvesen undergraves i en rekke land.

Journalister og MR-forsvarere stemples som terrorister, fengsles og drepes.

Dere her i salen vet nøyaktig hva jeg snakker om.

Deres samarbeidspartnere og venner rundt i verden lever i det hver dag.

På mandag møter jeg FNs spesialrapportør for MR-forsvarere, Michel Forst.

Hans budskap den siste tiden har vært at bekymringen for MR-forsvareres situasjon er større nå enn noen gang tidligere.

Jeg deler hans bekymring, og ser frem til en samtale om hva vi sammen kan gjøre for å bedre situasjonen.

Dette er en krevende oppgave, men vi som myndigheter må ta ansvar for å snu den negative utviklingen.

For å gjøre det må vi jobbe strategisk med samarbeidspartnere i FN og i andre fora.

Vi må ta nye initiativ, bygge sterke tverregionale allianser og ha god dialog med sivilt samfunn.

I 2018 må vi faktisk også bruke betydelige ressurser på å forsvare det vi har oppnådd. Vi opplever tilbakegang på flere områder og at framskritt skyves tilbake.

***

Enkeltland skal aldri være i tvil om hva vi mener om MR-brudd og kritikkverdige forhold.

Der myndighetene arbeider for å begrense deres handlingsrom, må vi fortsette å finansiere gode MR-prosjekter og støtte sivilt samfunn.

For dere spiller en nøkkelrolle.

Sivilsamfunnet må holde myndigheter ansvarlige. Dere må rapportere når MR-brudd skjer. Dere må være utålmodige. Dere må kreve endring.

Menneskerettigheter er en integrert del av norsk utenrikspolitikk, og en sentral del av dialogen med alle land vi samarbeider med.

Det er også en sentral del av vårt multilaterale diplomati, hvor vi blant annet jobber for at menneskerettighetene blir en integrert del av bærekraftsmålene.

Men hvordan jobber vi for å oppnå gode MR-resultater?

Å skulle si noe generelt om det er ikke lett, for arbeidet med menneskerettigheter er mangfoldig, variert og ofte skreddersydd formålet. Fokuset vårt er på hva som gir resultater.

En del av arbeidet handler om finansiering.

I år har Norge inngått en fireårig avtale om støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs menneskerettighetsarbeid.

Å styrke handlingsrommet for FNs høykommissær for menneskerettigheter, både politisk og økonomisk, er høyt prioritert i regjeringen.

Arbeidet med menneskerettigheter er én av FNs tre grunnpilarer sammen med arbeidet for fred og sikkerhet, og bærekraftig utvikling.

Likevel er det bare tre prosent av FNs regulære budsjett som settes av til FNs høykommissær for menneskerettigheter.

Det er selvsagt ikke nok. Vi oppfordrer derfor også andre land til å bidra til å styrke MR-pilaren økonomisk.

Neste år foreslår regjeringen igjen å øke støtten til MR-formål, og å bevilge ca. 680 millioner kroner til menneskerettighetsformål. 165 av disse til Høykommissærens kontor.

Resten fordeles blant annet på prosjekter for å styrke menneskerettigheter på landnivå.

***

Det er vårt ansvar å være tydelig overfor land som begår MR-brudd. De skal ikke tvile på Norges syn.

Skal vi bli hørt og tatt på alvor, må våre reaksjoner være nøye kalibrert, og tilsiktede og utilsiktede effekter vurdert.

Særlig de siste årene har det å bli assosiert med vestlig støtte vært kontraproduktivt eller direkte farlig for enkelte. Feil reaksjoner kan gi veldig feil resultat, og MR-feltet er komplekst og fullt av dilemmaer.

For å illustrere dette kan vi bruke et dagsaktuelt eksempel: Tanzania.

Vurderingene vi gjør baseres på innspill fra flere hold, også fra lokalt sivilt samfunn.

Når lokale kontakter sier at økt internasjonalt press kan ha motsatt hensikt, er dette advarsler vi må ta på alvor.

Å sette MR-forsvarere i større fare, eller eskalere en situasjon er det siste vi ønsker.

Dette har vært en viktig faktor i vurderingen av respons på den alvorlige situasjonen for LHBTI-personer i Tanzania.

Vi har god kontakt med organisasjonen FRI i Norge og organisasjoner som arbeider opp mot LHBTI befolkningen i Tanzania.

Basert på dette vurderer vi fremgangsmåter som vi tror kan ivareta hensynet til disse utsatte gruppene best, og som gir størst effekt.

Det er uansett liten tvil om at mange LHBTI-personer i Tanzania nå vil føle seg mer utsatt.

Regjeringen i Tanzania har tatt avstand fra uttalelsene til guvernøren i Dar es Salaam, men vi har likevel vært tydelige overfor tanzanianske myndigheter om våre forventninger:

De må etterleve sine menneskerettighetsforpliktelser. Dette inkluderer å sørge for nødvendig beskyttelse.

De ti som ble arrestert på Zanzibar er nå frigitt, særlig takket være betydelig innsats fra FN-organisasjoner som UNaids.

***

Arbeidet med LHBTI-personers rettigheter krever langsiktig holdningsskapende arbeid. I Tanzania støtter vi landets fremste menneskerettighetsorganisasjoner og andre sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber med rettighetsarbeid.

I tillegg til å støtte nasjonale og internasjonale organisasjoner som arbeider spesifikt for å fremme LHBTI-personers rettigheter, støtter vi også ordninger som kan gi bistand til organisasjoner og enkeltpersoner i krisesituasjoner.

Disse er i kontakt med relevante partnere i Tanzania.

Religiøse ledere spiller en viktig rolle i mange land.

Det gjør en stor forskjell om din lokale prest eller imam fremmer et budskap om inkludering og nestekjærlighet, eller oppfordrer til utestengelse, hat og forfølgelse.

I det internasjonale arbeidet for LHBTI-personers rettigheter legges det nå større vekt på behov for dialog med religiøse ledere om hvordan man i felleskap kan forebygge overgrep og vold.

***

MR-brudd utløser ofte, med rette, sterke reaksjoner og krav om synlige handlinger.

Brudd på diplomatiske relasjoner og hjemkalling av ambassadører er noen eksempler.

Jeg er opptatt av at vår politikk skal være tydelig, effektiv og langsiktig.

Uten diplomatiske kanaler kan vi ikke kommunisere våre bekymringer.

Uten dialog kommer vi ikke langt.

For å beskytte menneskerettighetene må vi bruke alle virkemidlene vi har.

Da er boikott, kutt i bistand, hjemkalling av ambassadører og frys av relasjoner i de fleste tilfeller feil vei å gå.

Gjør vi dette, mister vi handlingsrom og gir oss selv færre muligheter til å påvirke. Det kan også gjøre situasjonen verre. For å knytte det til Tanzania igjen, krav om kutt i bistand kan øke faren for LHBTI-personene vi ønsker å beskytte. De kan bli «syndebukker» for at barn, kvinner og skoler får mindre støtte.

Vi har mer tro på å bruke virkemidler enn å gi dem fra oss.

Høylytt fordømmelse er ofte et nærliggende virkemiddel, men ikke alltid det som fungerer best. Da går de fleste i forsvarsposisjon.

Likevel, i noen situasjoner er det å si tydelig ifra mest effektfullt.

Det gjør vi til en rekke land, både bilateralt og i FN.

Et eksempel på dette er Saudi-Arabia.

Vi har vært dypt bekymret for MR-situasjonen i Saudi-Arabia i en årrekke. Det er Saudi-Arabia godt kjent med.

Amnesty har dyp kunnskap om mange land. Dette gjelder også Saudi-Arabia. Her har dere fulgt landet gjennom mange år. Dere har også tett kontakt med saudiske eksilmiljøer.

Dere er derfor godt kjent med at Norge konsekvent oppfordrer saudiske myndigheter til å etterleve internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

***

Det siste året har vi særlig uttrykt bekymring over situasjonen for menneskerettighetsforsvarere overfor saudiske myndigheter, både i Riyadh og i Oslo. Og det siste året har på mange måter vært kontrastfylt: På overflaten ser det ut som landet reformeres ved at kvinner får kjøre bil og gå på kino. Under overflaten strammes MR-situasjonen til.

Vi tar jevnlig opp enkeltsaker med myndighetene og vil fortsette å gjøre det så lenge det er nødvendig. Dette gjelder også de fengslede kvinnelige MR-forsvarerne.

Vår ambassade i Riyadh deltar i rettshøringene til menneskerettighetsforsvarere når det er mulig å få tilgang til rettslokalene. Vi er et av relativt få vestlige land som gjør dette, men vi mener det er viktig.

I FNs menneskerettighetsråd har vi kritisert Saudi-Arabia under fire av de siste fem regulære sesjonene.

Vår kritikk legger særlig vekt på MR-forsvarere og kvinner. I mars ba vi også Saudi-Arabia eksplisitt om å respektere ytringsfrihet og avstå fra å benytte vilkårlige fengslinger.

5. november var det høring av Saudi-Arabia i FNs menneskerettighetsråd, en såkalt Universal Periodic Review - UPR.

Her ga Norge fire anbefalinger: om menneskerettighetsforsvarere, spesielt kvinneaktivister og journalister, om å sikre at terrorlovgivningen er i samsvar med menneskerettighetene, avskaffe diskriminering av kvinner, inkludert vergeordningen og avskaffe dødsstraff.

Innen mars neste år må Saudi-Arabia varsle FN om hvilke anbefalinger de vil godta. Norge vil også denne gangen følge opp implementeringen.

***

Også før drapet på journalisten Jamal Khashoggi har Norge uttrykt alvorlig bekymring for journalister og MR-forsvareres vilkår.

Drapet er fullstendig uakseptabelt.

I en tid hvor det blir stadig farligere å drive med kritisk journalistikk er det viktig at verdenssamfunnet sender et tydelig signal om at drap på journalister og kritiske røster ikke aksepteres.

I 2017 var for første gang andelen av journalister som drepes i fredelige land høyere enn andelen journalister drept i konfliktsoner. Dette er på mange måter paradoksalt, og dypt bekymringsverdig.

***

Norge har aldri tillatt eksport av våpen og ammunisjon, såkalt A-materiell, til Saudi-Arabia.

Etter en helhetsvurdering av siste tids utvikling i Saudi-Arabia og regionen besluttet regjeringen i går å ikke innvilge eventuelle nye eksportlisenser på B-materiell og flerbruksvarer til militært bruk til Saudi-Arabia.

I desember 2017 suspenderte Norge utstedelse av lisenser for A-materiell til De forente arabiske emirater.

***

Norges forhold til Kina er i dag normalisert.

Men hva er menneskerettighetenes plass i dette forholdet?

Mange av dere husker den formaliserte MR-dialogen vi hadde frem til 2010, og som også Amnesty International deltok i gjennom flere runder.

Dialogen dannet ramme for en politisk dialog og for et omfattende prosjektsamarbeid. Dette samarbeidet fortsatte også i de årene da dialogen selv var brutt.

I over 20 år har denne dialogen bidratt positivt til MR-kunnskap og normative rammeverk i Kina.

Kina i 2018 er et annet Kina enn i 2010.

Det gjelder i arbeidet med norske interesser, og dermed i arbeidet med fremme av menneskerettighetene.

Det blir av og til påstått at Norge ved normaliseringen av de politiske forbindelsene frasa seg retten til å fremme kritikk av Kina. Det er ikke riktig.

Felleserklæringen fra desember 2016 innebærer ingen nye bindinger eller endringer i forhold til tidligere norsk Kina-politikk.

Vi må ha klart for oss at i løpet av de seks årene uten politisk kontakt, hadde Norge heller ingen mulighet til å påvirke kinesisk menneskerettighetspolitikk.

Nå har vi politisk dialog, det betyr også økt påvirkningsmulighet.

Et bredest mulig samarbeid med Kina om internasjonale spørsmål og bilateralt samarbeid, tror jeg er det beste utgangspunktet for å kunne påvirke, også i menneskerettighetsspørsmål.

Denne nye muligheten vi nå har, skal vi bruke klokt, strategisk og langsiktig med et øye for hva som virker, og godt koordinert med likesinnede land.

Men det gjelder for oss som for alle andre som forholder seg til dette store landet at vi må være ambisiøse, men også realistiske.

På noen områder, som fattigdomsreduksjon, velferd og utdanning, ser vi en positiv og utvikling.

På andre områder rapporteres det om en utvikling som ikke er positiv – ytringsfrihet, religionsfrihet, politisk deltakelse – noe også Amnestys rapporter beskriver.

Regjeringen har et bredt engasjement overfor Kina. Dette gjelder både utviklingen i landet og det globale vernet av menneskerettigheter.

Dette er viktig for oss: menneskerettigheter er også her en integrert del av regjeringens politikk.

Ved normaliseringen ble det etablert en ny konsultasjonsmekanisme som igjen har gitt oss et rom for å diskutere menneskerettigheter.

Under den siste runden nå i september ble MR-situasjonen i Kina tatt opp, inkludert situasjonen i Xinjiang. Det gjorde også jeg under statsbesøket. Et eget bilateralt samtaleforum for menneskerettigheter er også diskutert som en fremtidig mulighet.

***

I FN fant Kinas UPR-høring sted tirsdag denne uken, 6. november - dagen etter Saudi-Arabias høring.

Temaene vi tok opp, gjennom fem forhåndsspørsmål og fire anbefalinger i selve høringen, gikk på ytringsfrihet, religiøse minoriteters rettigheter, beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere og avskaffelse av dødsstraff.

***

Kofi Annan sa mye klokt, også om MR-forsvarere:

“When the rights of human right defenders are violated, all our rights are put in jeopardy and all of us are made less safe.”

Menneskerettighetsforsvareres innsats er uvurderlig for realisering av menneskerettighetene og avgjørende for utvikling av rettsstat og demokrati.

Dessverre er det slik at myndigheter i mange land i verden ser på MR-forsvarere som en trussel mot etablerte maktstrukturer.

Et av våre tiltak for å bedre vilkårene for MR-forsvarere har vært å ta på oss lederskapet for FN-resolusjoner om MR-forsvarere, et lederskap vi har hatt i 20 år.

Resolusjonene har over flere år vært gjenstand for avstemming og tøffe forhandlinger.

Den siste FN-resolusjonen om MR-forsvarere ble vedtatt med konsensus under FNs generalforsamling i desember 2017.

Det var en stor seier at alle FNs medlemsland klarte å samle seg om en sterk resolusjon, og et positivt avvik fra trenden vi dessverre ser der stadig flere resolusjoner om MR går fra å være konsensusresolusjoner til å bli voteringsresolusjoner.

Det hadde ikke vært mulig uten deres og andre NGOers utrettelige innsats. Amnesty International spilte en betydelig rolle og var en viktig støttespiller.

Som mange av dere vet hadde fjorårets resolusjon et særlig fokus på etterlevelse av MR-forsvarere-erklæringen, i anledning 20-årsmarkeringen i år.

Resolusjonen tar til orde for at FNs generalsekretær øker innsatsen for MR-forsvarere.

Resolusjonen slo også fast at FN i løpet av året skal avholde et høynivåmøte om MR-forsvarere for å fremme agendaen ytterligere.

Dette møtet finner sted 18. desember, og jeg gleder meg til å delta.

Studier viser at annenhver dag blir menneskerettighetsforsvarere som jobber for miljøsaker drept.

Ifølge Front Line Defenders ble over 300 MR-forsvarere drept i 2017. Brasil, Colombia, Mexico og Filippinene er landene med flest drepte.

Uten sterke talspersoner for at de globale bærekraftsmålene skal gjelde alle, blir ikke marginaliserte grupper som urbefolkninger med på utviklingen.

Derfor har vi startet arbeidet med en ny resolusjon om MR-forsvarere som vi skal forhandles i MR-rådet i mars 2019.

Denne gangen ønsker vi å fokusere på bedre beskyttelse av miljø- og urfolksforkjempere. Vi ser frem til tett dialog med dere om resolusjonen.

***

I mai lanserte regjeringen en ny strategi for samarbeidet med EU.
Vi skal jobbe for et trygt, fritt, og økonomisk sterkt Europa der landene tar felles ansvar for felles utfordringer.

Frihet, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter er helt grunnleggende.

Strategien er viktig fordi vi nå er i en krevende periode hvor utviklingen i flere land i Europa gir grunn til bekymring.

Vi har i enkelte land sett gradvis svekkelse av fundamentale rettigheter, rettsstat og demokrati. Det er tydelig at handlingsrommet for sivilt samfunn har blitt mindre, også flere steder i Europa.

Norge har flere ganger de siste årene tatt opp disse spørsmålene bilateralt med land hvor vi ser bekymringsfull utvikling. Dette vil vi fortsette med.

Samtidig jobber vi gjennom regionale organisasjoner og institusjoner, som Europarådet og OSSE.

I OSSEs faste råd 1. november kunngjorde Norge, sammen med 15 andre land, aktiveringen av OSSEs Moskva-mekanisme.

Iverksetting av Moskva-mekanismen innebærer en ekspertgransking av rapporterte menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia, særlig angående vold og trakassering mot LHBTI-personer og MR-forsvarere.

Årsaken er Russlands manglende håndtering av disse MR-bruddene.

Ekspertgranskingen munner ut i en rapport, som potensielt kan ha stor verdi for videre arbeid.

***

Europarådet er vårt «førstelinjeforsvar» for vern og fremme av menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper i 47 europeiske land.

Tyrkia er medlem av Europarådet og bundet av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og domstolen. Dette setter av standarder som stiller Tyrkia til ansvar.

Situasjonen når det gjelder menneskerettigheter og rettsstatens stilling i Tyrkia er bekymringsfull.

Regjeringen har økt støtten til sivilt samfunn i Tyrkia i takt med den forverrede situasjonen. I 2018 går 11,5 millioner kroner til tyrkiske organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, opp fra seks millioner i fjor.

Tiltak for ytringsfrihet har høyeste prioritet. I tråd med regjeringens prioritering er MR-arbeid en sentral oppgave for ambassaden i Ankara. Samarbeidet både med likesinnede land og med Amnesty er tett.

Ambassaden prioriterer å være til stede ved rettssaker mot tyrkiske menneskerettighetsforkjempere, parlamentarikere og journalister.

Jeg er glad for at Idil Eser fra Amnesty Tyrkia er her i dag. Hennes historie viser at engasjement og oppmerksomhet nytter.

Vi har også uttrykt bekymring for situasjonen i Polen og Ungarn.

***

På mandag arrangerer UD en konferanse om tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteters situasjon. Et prioritert område for regjeringen. Mellom 70 og 80 prosent av verdens befolkning lever i land der tros- og livssynsfriheten er under press, og vi vet at innstramminger her dessverre ofte er et forvarsel på andre MR-brudd. Vi ser fram til å høre fra både norske og internasjonale innledere, og håper å se flere av dere der.

***

Motet MR-forsvarere viser hver dag gjør verden til et bedre sted for oss alle.

MR-forsvare står i frontlinjen for alles rettigheter.

Jeg regner med at mange av dere har lest boken om Brødrene Løvehjerte?

Etter en altfor kort tid på jorden lever hovedpersonen Kavring og broren Jonathan i dødsriket Nangijala.

I det som virket som et paradis finnes også ondskap. Og nettopp det å våge å ta opp kampen mot ondskapen er et av bokens viktigste budskap.

Mot slutten av boken sier Kavring til seg selv at «… våger du det ikke nå, tenkte jeg, da er du en liten lort og blir aldri annet enn en liten lort.”

Dere i Amnesty og andre MR-forsvarere våger.

Men selv de modige må støttes og beskyttes.

Dette skal Norge aldri slutte å jobbe for.

Takk for meg.